Lukrets

Titus Lucretius Carus, eller Lukrets på norsk, var en romersk dikter. Han regnes som en av de viktigste romerske dikterne i antikken. Vi kjenner ham som forfatteren av lærediktet Om tingenes natur, De rerum natura på latin. Han har øvd stor innflytelse på ettertiden, og både antikke og senere forfattere har latt seg inspirere og påvirke av hans verk.

Lukrets’ livsløp er så godt som ukjent, og han er en av de romerske dikterne vi har minst biografisk informasjon om. Kirkefaderen Hieronymus skrev på 300-tallet evt. at Lukrets var født i 94 fvt. Han opplyser også om at Lukrets tok sitt liv i en alder av 44 år. En annen forfatter, den romerske grammatikeren Donatus, oppgir at dødsåret var 55 fvt. Vi kan ikke være sikre på at noen av disse årstallene stemmer helt nøyaktig. Det eneste sikre årstallet vi har stammer fra Cicero, som omtaler Lukrets i et brev skrevet til broren Quintus i år 54 fvt., hvor han priser Lukrets og sier at hans dikting viser tegn på både genialitet og stor dikterkunst, altså at han hadde både talentet (ingenium) og håndverket (ars) som krevdes.

For øvrig skriver Hieronymus at Lukrets ble forgiftet av sin kones kjærlighetsbrygg, hvilket førte til at han i en tilstand av galskap skrev noen bøker, som Cicero senere utgav. Det hersker tvil om hvorvidt man kan feste noen lit til informasjonen fra Hieronymus, da hans samtids kristne var skeptiske til den læren Lukrets forfektet og kan ha tjent på å fremstille ham som gal. Det ledende synet i forskningen i dag er at denne informasjonen fra Hieronymus sannsynligvis ikke stemmer.

Om tingenes natur er skrevet på daktylisk heksameter og består av omtrent 7400 verselinjer, fordelt på seks bøker på mellom 1100 og 1500 verselinjer hver. Diktet er dedisert til en viss Memmius, sannsynligvis aristokraten Gaius Memmius, som også var patron for Catull.

Om tingenes natur er et læredikt, også kalt didaktisk dikt, og hadde som mål å gi den romerske leser en innføring i epikureisk filosofi ved hjelp av poetiske virkemidler. Lukrets gis derfor gjerne æren for å være den første romer til å presentere epikureisme på et smakfullt vis for et dannet romersk publikum. Det overordnede målet med verket var å overbevise om at man ikke burde frykte gudene eller døden. Bok 1 og 2 presenterer den epikureiske fysikkens grunnleggende prinsipper, og omtaler atomene, verdens minste bestanddeler. Bok 3 og 4 omhandler epikureisk antropologi, mens bok 5 og 6 tar for seg kosmologi.

Teksten i sin helhet er overlevert via to manuskripter av verket fra 800-tallet. Et manuskript ble gjenoppdaget og kopiert av den kristne humanisten Poggio Bracciolini i 1417, og deretter spredt i humanistiske kretser. Slik blir verket igjen gjort kjent for Europas lærde.

Tidligere antok man at det var dette verket Cicero utgav etter Lukrets' død, men denne teorien er høyst usikker. På grunnlag av at verket er preget av en del repetisjoner og det som har blitt omtalt som ujevnheter, har senere filologer argumentert for at Lukrets ikke rakk å fullføre det. Alternativt har disse trekkene ved verket blitt forklart på grunnlag av dets brokete overlevering. Nyere forsking har derimot argumentert for at repetisjonene utgjør en del av verkets didaktiske og retoriske strategi.