Lula da Silva

Lula ble født i Garanhuns i delstaten Pernambuco i nordøstre Brasil, sønn av Aristides Inácio da Silva og Eurídice Ferreira de Melo, og nest yngst i en søskenflokk på åtte. Foreldrene var analfabeter og fattige småbønder. Like før Lula ble født flyttet faren til kystbyen Santos i delstaten São Paulo sammen med kusinen til Lulas mor, og fikk ti nye barn med henne. I Santos skulle faren jobbe som bryggesjauer. Da Lula fylte syv år flyttet moren og søsknene etter til Guarujá, i nærheten av Santos, og levde side om side med farens nye familie.

Allerede som barn begynte Lula å jobbe som appelsin- og peanøttselger på kaia i Santos. Han lærte seg først å lese som tiåring. Senere utdannet han seg til mekaniker og begynte å jobbe som metallarbeider i industribyen São Bernardo do Campo i metropolregionen São Paulo, hvor han mistet venstre lillefinger i en arbeidsulykke.

I 1968 begynte Lula å involvere seg i fagforeningsarbeid og ble valgt som leder for metallarbeidernes fagforening i 1975. Lula jobbet aktivt mot undertrykkelsen av fagforeninger under militærdiktaturet og klarte å forandre opprinnelig statsvennlige fagforeninger til en sterk uavhengig sosial bevegelse. Han var streikeleder i slutten av 1970-årene og ble arrestert og fengslet i en måned. For å styrke arbeidernes rettigheter samlet Lula fagforeningstilhengere, sosialister, intellektuelle og progressive aktivister fra den katolske kirken og grunnla arbeiderpartiet Partido dos Trabalhadores (PT) i 1980. To år senere tilføyde han kallenavnet «Lula» til sitt juridiske navn, som er et kjælenavn for Luiz i nordøst-Brasil.

Lula var leder for arbeiderpartiet PT fra 1980 til 1987. I 1984 deltok han i kampanjen «Diretas Já» som krevde direkte presidentvalg i Brasil som en del av gjeninnføringen av demokratiet. Lula ble valgt som kongressmedlem i 1986 og deltok i utformingen av den demokratiske grunnloven i 1988. I 1989, i det første direktevalget siden militærkuppet, prøvde Lula seg som presidentkandidat. Til tross for at han var svært populær i store deler av Brasils befolkning, skremte hans radikale synspunkter bort velgere fra middelklassen og eliten, særlig finans- og næringslivseliten. Lula tapte valget i 1989, samt de to påfølgende valgene i 1994 og 1998. Ved valget 2002 hadde han imidlertid lagt seg mer inn mot sentrum og dannet en allianse med Partido Liberal (PL), et lite, høyre-orientert parti. Lula vant med sitt program om «null sult» og korrupsjonsbekjempelse den mest overlegne seieren ved noe brasiliansk presidentvalg. Han fikk 61 prosent av stemmene i andre valgomgang og ble innsatt som Brasils president 1. januar 2003.

I Lulas første presidentperiode (2003–2006) var det gode tider i internasjonal økonomi og Brasil hadde en stabil økonomisk vekst. Lula valgte å videreføre samme konservative finanspolitikk som hans forgjengere hadde startet, samtidig som han innførte tiltak for å bekjempe fattigdom. Eksporten av jordbruks- og råvarer økte, utenlandsgjelda dalte, arbeidsledigheten gikk ned, flere arbeidstakere ble registrert og minimumsinntekten gikk forbi inflasjonsraten, noe som økte kjøpekraften og forbruket. Lula satte i verk de sosiale velferdsprogrammene «null sult» (Fome zero) og «familiepakken» (Bolsa família), som kom mer enn 44 millioner fattige brasilianere til gode. Gjennom disse programmene klarte Lula å forbedre livssituasjonen til de fattigste uten å omfordele fra de rikeste, og unngikk med dette konfrontasjon med eliten. Lulas kombinasjon av høyre- og venstreorientert politikk med fokus på ikke-konfrontasjon har blitt kalt lulismo. Gjennom diplomati og karisma klarte Lula å spille på lag med ulike aktører og inntektsklasser og sikret seg stor popularitet.

Sommeren 2005 ble PT rystet av den daværende største korrupsjonsskandalen i Brasils historie, Mensalão. PT hadde blant annet hatt en hemmelig konto som ble brukt til å kjøpe seg stemmer hos andre partier for å få gjennomslag for viktige saker i nasjonalforsamlingen. Under opprullingen av saken ble Lula personlig koblet til skandalen, men ble likevel gjenvalgt i 2006 med rundt 60 prosent av stemmene. I valgkampen lovet han å arbeide for en mer rettferdig fordeling av rikdom i Brasil.

I Lulas andre presidentperiode (2007–2010) lagde han en koalisjonsregjering med det borgerlige sentrum-høyrepartiet Partido do Movimento Democrático Brasileiro (PMDB). I møtet med finanskrisen i 2008 ble skattene redusert, offentlige investeringer økte og offentlige banker ga ut store lån for å tiltrekke seg utenlandske investorer. Brasil kom seg relativt sett fort og godt ut av finanskrisen, men de som tjente mest på den var bankene og finanseliten. Selv om Lula-regjeringen løftet rundt 20 millioner mennesker ut av den verste fattigdommen og 31 millioner avanserte fra arbeiderklasse til middelklasse (klasse C), vedvarer de enorme ulikhetene i Brasil.

Utenrikspolitisk søkte Lula å fremstå som en samlingsskikkelse i arbeidet med å bygge opp en motvekt mot USAs dominans, både i søramerikansk sammenheng og på den internasjonale arena. Han orienterte seg også mot radikale latinamerikanske ledere som Hugo Chávez og Evo Morales. Med Lula i spissen fikk Brasil en mer sentral rolle i internasjonal politikk, særlig når det gjaldt handel, miljø- og fredsarbeid og nord/sør-dialog. I 2007 besøkte Lula Norge med klima- og skogtiltak, biodrivstoff, olje og gass og internasjonalt fredsarbeid på agendaen.

Lula gikk av som president ved årsskiftet 2010-2011. 80 prosent av befolkningen var på det tidspunktet fornøyd med hans politiske virke. Han ble etterfulgt av sin foretrukne kandidat Dilma Rousseff.

Luis Inácio Lula da Silva er gift med Rosangêla da Silva. De ble kjent i 2017 og giftet seg 18. mai 2022. Dette er hans tredje ekteskap. Hans første kone døde i 1971 etter komplikasjoner i svangerskapet. Lula fikk deretter en datter med en samboer. Den andre kona var Marisa Letícia Casa de Santos. Lula adopterte sønnen som de Santos hadde fra før, og sammen fikk de tre sønner. De Santos døde av en hjernesvulst i 2017.

Lula er en svært ivrig tilhenger, torcedor, av fotballklubben Corinthians i São Paulo. Han er troende katolikk, og har hatt nære personlige og politiske vennskap med venstreorienterte personer i den katolske kirken.

• Brasils samtidshistorie
• Brasils politiske system
• Statsoverhoder i Brasil