Luis de Góngora y Argote

Luis de Góngora y Argote var en spansk dikter.

Som Córdoba domkapittels utsending reiste Góngora omkring i Spania, og oppholdt seg også i lengre perioder ved hoffet. I 1609 falt han i unåde og trakk seg tilbake til sitt landsted. Her ble hans hovedverk, de to fortellende diktene Fábula de Polifemo y Galatea (Polifemo og Galateas fabel) utgitt i 1611 og Soledades (Ensomheter), utgitt i 1613. Fra 1617 til 1626 oppholdt han seg i Madrid.

Góngora betegner høydepunktet i den latiniserende retningen i spansk poesi som kalles culteranismen. Derfor blir denne stilen også ofte kalt gongorisme, selv om Góngora ikke var dens opphavsmann, men tvertimot fullenderen av en bevegelse som hadde sine røtter i den tidlige renessansediktning. Ved siden av de to nevnte hovedverkene, der hans culteranisme trer tydeligst frem, har han også skrevet et stort antall sonetter, romanser, viser og andre smådikt med lyriske, erotiske eller satiriske motiver, samt to skuespill. Med sine culteranistiske dikt ville han skrive «noe for de få». Han bruker sjeldne ord og stilen er med vilje innviklet, med mange inversjoner og etterligning av de klassiske språks syntaks. Både stilen og billedbruken er «svulstig» i den forstand at tingenes rette benevnelser blir skjult under en opphopning av metaforer og omskrivninger.

Alt mens Góngora levde, var hans diktning gjenstand for en lidenskapelig diskusjon i Spania. På 1700- og 1800-tallet ble hans diktning betraktet som utslag av smaksforderv. Men i 1927, ved 300-årsminnet for hans død, samlet en gruppe av Spanias yngre diktergarde seg om hans navn (Rafael Alberti, Dámaso Alonso, Gerardo Diego, Frederico García Lorca, Jorge Guillén, Pedro Salinas) og hyllet hans prinsipper og poetiske genius. Góngoras betydning for fornyelse av det poetiske språket har siden vært allment anerkjent i spanskspråklig litteratur.