Ludvig 18

Ludvig 18, konge av Frankrike 1814 og 1815–24, Ludvig 16s og Karl 10s bror. Ludvig, som bar tittelen greve av Provence, var i ungdommen en tilhenger av opplysningsfilosofenes ideer og ledet «de vise»s utvalg i notabelforsamlingen 1787. Han forble i Frankrike under revolusjonen til etter Ludvig 16s fluktforsøk. 1795 tok han tittelen Ludvig 18. Etter Napoleons nederlag 1814 utropte senatet ham til konge, og Ludvig gjorde sitt inntog i Paris sammen med de allierte okkupasjonstropper. Han gav en liberal forfatning (la Charte), men gjeninnførte det hvite flagg og kunne ikke stå mot de hjemvendte emigranters krav om hevn. Napoleons tilbakekomst 1815 drev Ludvig ut i ny landflyktighet, men etter Napoleons nederlag ved Waterloo vendte han igjen tilbake, og hans trone var siden ikke truet.

Ludvig søkte, støttet av sine ministere Richelieu og Decazes, å balansere mellom de liberale og les ultras, dvs. de rabiate kontrarevolusjonære, ledet av greven av Artois (Karl 10).