Louise Arner Boyd

Louise Arner Boyd var datter av gruveeier og millionær John Franklin Boyd og hans kone Louise Cook Arner. I tillegg til to sønner, Seth og John, var Louise parets tredje barn. Tragisk nok døde begge brødrene i 1901 av komplikasjoner etter revmatisk feber og en rideulykke. Louise Boyd fikk undervisning hjemme fra en guvernante før det ble privatskoler i San Rafael og San Francisco. Den store familieeiendommen strakte seg over mer enn 40 mål og huset var herskapelig. Barndommen med brødrene innebar mye utendørs lek, og etter deres død ble hun gradvis innviet i farens investeringsselskap. Etter at moren døde i 1919 og faren i 1920 arvet Louise en anselig formue i tillegg til eiendommen. Hun var en aktiv og populær vertinne og deltager i det sosiale livet.

I 1918 reiste Louise til Europa sammen med sine foreldre. I tillegg til å føre en skriftlig beskrivelse av reisen ble hun også interessert i fotografering. Sommeren 1924 reiste hun på et turistskip fra Norge til Svalbard og ble betatt av Arktis, noe som ble styrende for hennes fremtid.

I 1926 organiserte Boyd sin egen ekspedisjon til Frans Josef Land med den norske ishavsskuta MS Hobby. Sammen med venner skulle dyrelivet jaktes på både med gevær og kamera. Hun skal personlig ha skutt flere isbjørner, men hun tok også fotografier av levende bjørner. Denne ekspedisjonen ble den første av syv som hun personlig organiserte, ledet og bekostet.

Det var de norske ishavsskutene Hobby og Veslekari som Miss Boyd (som hun ble kjent som blant ishavsmannskapene) benyttet; Hobby i 1926 og 1928 og Veslekari med skipper Johan Olsen i 1931, 1933, 1937 og 1938. I 1928 skulle hun til Øst-Grønland med Hobby da hun fikk høre at Roald Amundsen var blitt borte under en flyving til Svalbard for å lete etter Umberto Nobile og hans mannskap. Hun overga ekspedisjonen til norske myndigheter for å bidra i letingen etter Amundsen, men uten hell. For denne innsatsen ble hun den første utenlandske kvinnen som ble utnevnt til ridder av Den kongelige norske St. Olavs Orden.

På Veslekari-ekspedisjonen til Øst-Grønland i 1931 la Boyd grunnlaget for kommende vitenskapelige ekspedisjoner. Hun innledet et samarbeid med American Geographical Society (AGS) og tok i bruk det nyeste innen instrumentering, inkludert ekkolodd og fotogrammetri. Hun fotograferte Kejser Franz Josephs Fjord og Kong Oscar Fjord-områdene, og hun tok med erfarne vitenskapsmenn på ekspedisjonene i 1933, 1937 og 1938 for å utføre geologiske, oseanografiske og botaniske undersøkelser. På alle disse øst-grønlandekspedisjonene ble Jan Mayen besøkt for vitenskapelige undersøkelser. I 1933 besteg to av vitenskapsmennene vulkanfjellet Beerenberg der. Hos AGS fikk Boyd veiledning for de tverrvitenskapelige ekspedisjonene og AGS sponset hennes ekspedisjoner og utga hennes rapporter, fotografier og kart. Den danske regjeringen æret henne med å kalle et område i nærheten av Kejser Franz Josephs Fjord og Kong Oscar Fjord for Louise Boyd Land.

I 1933, da området ved de to fjordene skulle utforskes med hensyn på flora, fauna, arkeologi og glasiologi, gikk Veslekari på grunn, til tross for ekkoloddet. Det ble en anspent tid med en mulig overvintring i sikte, noe Boyd dokumenterte i sin dagbok. Heldigvis slapp skuten fri og ekspedisjonens observasjoner ble i 1935 utgitt av AGS under tittelen The Fiord Region of East Greenland.

Ekspedisjonene i 1937 og 1938 utførte pionerarbeid så langt nord som til Kap Montpensier på 77°55' nordlig bredde, som da var det nordligste punktet oppnådd av et skip ved Øst-Grønland. For dette ble hun som første kvinne tildelt den ærefulle AGS' Cullum Geographical Medal.

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 ble Boyd bedt om ikke å publisere resultatene fra ekspedisjonene i 1937 og 1938, da de kunne ha strategisk betydning. The Coast of Northeast Greenland ble derfor først utgitt i 1948. Hun ble imidlertid bedt om å lede en geofysisk ekspedisjon på Grønlands vestkyst og til Baffinøya og Labrador. Hun finansierte ekspedisjonen selv og leide i 1941 skonnerten Effie M. Morrissey med den erfarne arktiske skipper Robert Bartlett (1875–1946). Hovedmålsettingen var å få data om hvordan magnetisme i et arktisk område forstyrret navigasjon.

Louise Boyds åttende og siste ekspedisjon realiserte hennes drøm om å fly over Nordpolen og fotografere området. Hun var da 67 år gammel og 16. juni 1955 ble hun den første kvinnen til å fly over Nordpolen da hun leide en DC-4 med et mannskap som inkluderte flypioner Thor Solberg.

Louise Boyd fikk mange verv og æresbevisninger gjennom livet. Hun var medlem av eksekutivkomiteen for San Francisco Symfoniorkester, fikk juridisk æresgrad fra Universitetet i California, Berkeley og fra Mills College. I tillegg til å få Cullum-medaljen fra American Geographical Society, ble hun i 1960 den første kvinnen til å bli valgt inn i styret. Hun ble æresmedlem av California Academy of Sciences og fikk flere utenlandske æresbevisninger.

Mot slutten av livet fikk Boyd økonomiske problemer. Hun hadde brukt en stor del av formuen på ekspedisjonene og måtte til slutt selge familiehjemmet. Hun døde i San Francisco nær 85 år gammel. Familieeiendommen eies i dag av en veldedig organisasjon og er til dels åpen for publikum.

• Ekspedisjoner i Arktis

• Maple Lawn: History of Louise Arner Boyd
• Norsk Polarhistorie: Louise Arner Boyd