Lotussutraen er en av mahayana-buddhismens sutra -tekster og har en spesielt prominent rolle i den kinesiske og japanske buddhismen. Den er en av få slike tekster som er viden kjent under en vestlig oversatt tittel, «Lotussutraen». Dens egentlige tittel er Saddharmapundarikasutra, «Preken om den sanne lærens hvite lotus».
Lotussutraen er kanskje mest kjent for sine syv lignelser. Den mest kjente av disse, lignelsen om det brennende huset, illustrerer det som anses for å være tekstens to hovedbudskap. Det første av disse er idéen om at det bare eksisterer «en vogn», det vil si at alle de tidligere retningene innen buddhismen i virkeligheten er forkynt av Buddha i én og samme hensikt, nemlig å lede alle levende vesener på bodhisattva-veien mot mahayana-buddhismens mål: å bli en buddha.
Det andre av Lotussutraens hovedbudskap er nært forbundet med det første, og er idéen om «kyndige midler» (upaya). Idéen om Buddhas «kyndige midler» forklarer blant annet hvorfor Lotussutraens lære ikke samsvarer med den tidligere buddhistiske litteraturen. Da Buddha tidligere i sin karriere forkynte læren tilpasset han den til sitt publikums begrensede evner og forståelse, motivert av barmhjertighet og viljen til å hjelpe dem. Men det er først i Lotussutraen at han forkynner den virkelige sanne læren.
Andre innflytelsesrike elementer i Lotussutraen er fremstillingen av buddha Amitabha og hans paradis i vest og av bodhisattvaen Avalokiteshvara som aktivt handlende redningsmann i alle slags farer. Lotussutraen betoner også en kult av selve Lotussutraen, der det å resitere, kopiere og forkynne denne sutraen er sentrale elementer.
Også i Japan ble Lotussutraen veldig viktig, ikke bare gjennom etableringen av den kinesiske Tiantai-skolen, men også gjennom Nichirens lære, der Lotussutraen anses for å være et uttrykk for den eneste, fulle og hele sannhet. I nyere tid har hengivelse til Lotussutraen fått en bredere internasjonal spredning gjennom den nyreligiøse bevegelsen Soka Gakkai.
Som alle mahayana-sutraer er Lotussutraen vanskelig å datere, og dens ulike deler ble sannsynligvis til over en periode på flere hundre år. Teksten som vi kjenner den i dag kan dateres til tidlig 200-tallet evt. Den ble så først oversatt fra sanskrit til kinesisk 286 evt., og så igjen i 406 og 601. Den kjente oversetteren Kumarajivas versjon fra 406 er den mest leste av disse oversettelsene, og har, gjennom tekstens sentrale posisjon i kinesisk og japansk buddhisme, blitt standardversjonen av Lotussutraen.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.