Livkjoler fra Gudbrandsdalen

Blant det bevarte draktmaterialet finner en damaskliv av ulike stofftyper som ble brukt sammen med både damaskstakker, trykte stakker og hjemmevevde råndastakker. Til dagens bunad er livkjolen satt sammen av et liv i enten silke- eller ulldamask – i ulike farger og mønstre – og en svart eller av og til grønn eller blå stakk i ulldamask. Fasongen er som på de bevarte, gamle plaggene: smale seler og djup ringing på livet, lukket med skjulte hekter foran, og en slags klaff, spong, foran, med splitt i venstre side, i overgangen mellom livet og stakken.

Selv om damaskkjolen stort sett alltid har forskjellig farge på stakk og liv finnes den en svart variant, svartkjolen, som ble brukt av aldre kvinner. Selv om både stakk og liv er svart er de likevel sydd av to forskjellige stoff.

Stakken er sydd til livet, har brei midtfold og er foldelagt bakover. Det har vært brukt flere ulike stofftyper til denne bunaden; en periode ble livet lagd i et brokadelignende stoff i viskose. I dag lages livet i flere varianter av silkedamask.

Det er bevart flere livkjoler med trykt ullstoff i både stakk og liv, eller trykt ullstoff i en av delene i kombinasjon med andre materialer. Dette var ofte hjemmevevde stoff som ble sendt til fargerier i Trondheim eller andre steder, og kom tilbake farget og trykt.

Til dagens bunader er det lansert to varianter av trykte stakker, satt sammen med liv av ensfarget, mønstervevd ullstoff. Den ene varianten har svart trykk med motiver av vindruer og løv på grønt ullstoff. Den andre er et rødt ullstoff med svart trykk med motiver av løv, ruter og blomster. Begge er kopiert etter gamle stakker fra Skjåk. Livene lages i ensfarget, mønstervevd ullstoff i fargene blått, rødt og grønt.

Tradisjonelt ble de stripete stakkene brukt sammen med mange ulike livstoff, men det vanligste var kombinasjonen av rødrutet liv og stripet stakk. Stakkene hadde en presset brett langs stakken, der stoffet hadde blitt brettet på midten. Denne perseskrukken er videreført i mange av dagens bunader.

Det er mange ulike mønstre, materialer og snitt i bruk til denne livkjolen i dag; noen er i ull, noen i blanding av ull og bomull og noen i bomull. Bomullsbunadene er gjerne forenklede utgaver av bunaden, til for eksempel barnebruk.

Det forhandles i dag et randet halvullstoff som er håndvevd som kopi av en stakk fra Ottadalen. Dette brukes til enten ensfarget liv i mønstervevd ullstoff i rødt eller grønt, eller til et håndvevd rutet stoff i halvull, med rød bunnfarge, som er kopiert etter et liv fra Ottadalen.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt Skottetoget i 1612 kan ha vært en inspirasjon for rutastoffene, men selv om enkelte av mønstringene er identiske med skotske tartans er dette lite trolig. Det gikk nesten tohundre år fra skottetoget til rutalivene dukker opp i draktskikken.

Det brukes flere typer skjorte til alle de ulike livkjolene fra Gudbrandsdalen. I dag er den vanligste ei hvit bomullsskjorte i primærsnitt, kantet med nupereller på halskrage og håndlinninger. På denne skjortetypen skal kragen brettes ned. Den samme skjortetypen lages også med broderi av kryssesting med slyng og trådtunger eller musetagger. Denne siste skjortetypen leveres også i lin.

Som alternativ brukes ei skjorte i hvitt lin, med ståkrage. Denne har broderi av plantemønstre på krage og håndlinninger, og er som type eldre enn de andre.

I den siste tida da livkjolene var i bruk, ble det brukt mønstrete skjorter til hverdags. Fotografier viser både blomstrete og rutete skjorter i bruk. Disse ble gjerne kalt ondtrøye. Det er tatt opp igjen ei blårutet skjorte som kan brukes til rutaliv og råndastakk til mindre fint bruk.

I tradisjonell bruk ble det ikke alltid brukt forkle til livkjolene, og det blir det ikke bestandig gjort i dag heller. Til råndastakken er det i dag vanligst med et svart ullforkle med tverrstripet mønster, samt røde ullforklær med tverrstriper. Hvite forklær med slike striper brukes i dag gjerne til barnebunad, mens eldre barnebunader gjerne hadde mørke forklær med trykt mønster. Disse stripete forklærne er egentlig nokså unge, fra ca. 1935.

I tradisjonell bruk fantes det imidlertid veldig mange ulike varianter, og en del gamle forklær er i bruk i dag også. Det lages også nye i svart silke eller bomullssateng med naturalistiske eller stilistiske blomsterbroderier i silketråd. Til damaskkjol og trekktykjol brukes gjerne svarte silkeforklær, og disse kan ha ulik form for dekor: blonder eller broderi. Forklærne er foldelagt til ei linning i livet som knytes i sløyfe bak.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det også brukt hvite forklær med hardangersømsbroderi til råndastakken, men det er ikke vanlig nå lenger.

Det er bevart enkelte løslommer i området. Sjøl om det er usikkert hvordan disse tradisjonelt ble brukt, er det i bruk noen slike i dag til noen av damaskkjolene. De lages av ulike materialer – noen i samme stoff som livet, andre i stakkestoffet. Lomma har metallås med krok, og henger i overgangen mellom stakk og liv. Til råndastakk og trekktykjol har det ikke vært brukt slike lommer.

Tradisjonelt ble det brukt flere typer hodeplagg til livkjolene. I den første tida livkjolen var i bruk, regner en med at den tradisjonelle botthuva fortsatt var i bruk, og at den også ble brukt til den nye draktskikken. En del har også tatt opp igjen botthuvene til bunaden.

Men luene ble etter hvert avløst av det såkalte stivaturkleet – et tørkle i tynt bomullsstoff, gjerne med trykt dekor. Det kan også ha en hvit blonde eller nupereller langs kanten. Tørkleet stives og brettes i snipp og knytes under haka. Brettene skal ligge slik at det dannes en firkant i nakken. Måten det blir stivet og brettet på, er normfast. Det var vanlig å ha fine tørklær ferdig stivet og knyttet, hengende på ei stang. En tok så på seg et slikt til kirkebruk eller til andre høytidelige sammenhenger. Men hodeplagget var en viktig del av hverdag som fest det meste av den tida draktskikken var i bruk. En brukte samme type tørkle til alle anledninger, men gjerne ulik gradering etter hvor fine de ble regnet for å være. Det fortelles også at odelsjenter bar tørkleet med snippen bak stående rett ut.

Bunaden forhandles i dag med et stivaturkle som hodeplagg. I tillegg var det et annet tørkle i bruk vinterstid, såkalt mjuktørkle. Det kunne være i ull eller bomull, og ble ikke stivet på samme måte som det til sommerbruk. Ellers var bruksområdet det samme. Livkjolene i Gudbrandsdalen var imidlertid i bruk så lenge at en del la bort hodeplagget; fra slutten av 1800-tallet viser fotografier at unge kvinner gikk barhodet også ute, mens voksne gifte kvinner bare kunne gjøre det i eget hus. Eldre kvinner holdt fast ved skikken med å bruke tørkle inne som ute.

Det ble tradisjonelt brukt svarte trøyer i vadmel til livkjolene. Fasongen varierte noe gjennom tida, særlig med hensyn til utforming av ermene. Til dagens bunader er det valgt en trøyetype med vide ermer som er foldelagt til smale linninger nederst ved håndleddene. Det er tilsvarende folder ved skuldrene. Bolen på trøya sitter etter kroppen. Trøya lukkes med skjulte hekter foran. Den har hekte øverst og nederst, men skjorta syns imellom, og skjorta syns også i halsen. Kragen brettes utenpå trøyekanten i halsen. Bunadstrøyene lages i svart klede.

Det brukes ulike varianter av understakker, men helst en i stødig stoff som gjør at stakken faller fint. Mange lager understakk av skrådde bredder med påsydd rynket eller foldelagt kappe nederst. Det brukes tette, svarte strømper.