Livkjoler fra Gudbrandsdalen

Tre varianter av damaskkjole. Livene til damaskkjolene var ofte sydd om av eldre skjøteliv.
Tre varianter av damaskkjol
Av .

De ulike typene av tradisjonelle livkjoler fra Gudbrandsdalen er representert i dagens bunader. Fra venstre: trekktykjol, rutaliv og råndastakk, damaskkjol, og foran: rutaliv og råndastakk.

Livkjoler fra Gudbrandsdalen
Av /Norsk bunadleksikon.
Livkjole fra Gudbrandsdalen
/Norsk bunadleksikon.

Tre varianter av damaskkjole. Livene til damaskkjolene var ofte sydd om av eldre skjøteliv.

Tre varianter av damaskkjol
Av /Norsk bunadleksikon.

To kvinner fra Gudbrandsdalen, tradisjonelt kledd i råndastakk. Vi ser at den ene har sluttet å bruke stivaturkle som hodeplagg. Stakkelengden er påvirket av moten fra slutten av 1800-tallet. Bildet skal være tatt ca. 1885.

Råndastakk
Av /Norsk folkemuseum.
Trekktykjolene har ofte mønstervevd ullstoff i livet og trykt ullstoff i stakken
Av /Norsk bunadleksikon.
Rutastoffene lages i dag i ulike varianter, men variasjonen i det gamle materialet var så klart mye større
Av /Norsk bunadleksikon.
I det tradisjonelle materialet kunne dyktige vevere kjennes på rendene. I dagens bunader finnes det et begrenset antall varianter – om en ikke gir seg i kast med å veve sjøl.
Av /Norsk bunadleksikon.
Rutaliv og råndastakk med fire ulike forklær, hodeplagg og sølv
Av /Norsk bunadleksikon.
Søskenflokk fra Kvarberg i Vågå, 1870–1880
/Norsk folkemuseum.

Artikkelstart

Livkjole er et plagg for kvinner, et ermeløst liv som er sydd fast til en stakk. Mange bunader fra Gudbrandsdalen har utgangspunkt i de såkalte livkjolene som var i tradisjonell bruk fra ca. 1830 og utover. Den best kjente er råndastakk med rutaliv, men damaskkjol, trekktykjol og rutastakk har utgangspunkt i samme draktskikk. I tillegg fins det flere andre bunader fra Gudbrandsdalen som har hentet inspirasjon fra de tradisjonelle livkjolene. Livkjolen har hatt en direkte overgang fra folkedrakt til bunad – først og fremst gjennom råndastakk med rutaliv.

Gudbrandsdalen regnes som to draktområder med ulik draktskikk: nordre og søndre del av dalføret. Den lokale skikken holdt seg lengst i nord, der enkelte eldre kvinner gikk kledd i livkjole til omkring 1940. I dagens bunadbruk skiller en ofte ikke så sterkt mellom de to områdene, men i flere lokale områder er det i tillegg lagd egne bunader. Ellers er det i hovedsak tradisjonene fra Nord-Gudbrandsdalen som er videreført i bunadene.

Livkjolene i norske folkedrakter kan være av flere typer, og ha rot i ulike tidsperioder. En snakker gjerne om en eldre og en yngre type, der den eldre typen har røtter tilbake til renessansen og den yngre til empiren. Det er denne yngre typen som viser seg i livkjolene i Gudbrandsdalen.

Men ettersom det var lavkonjunktur i store deler av landet den tida empiremoten ble lansert, ga dette seg ulike utslag i ulike deler av landet. I Nord-Gudbrandsdalen sydde en like gjerne om eldre klær som å sy nye i denne perioden. Det var 1700-tallets klær med preg av rokokkomote som da fikk ny form. Tidligere var stakk og liv to atskilte plagg, men ved å klippe av skjøtene (den delen som er under livlinja) på rokokkolivene og deretter sy livet sammen med en stakk, fikk en et nytt plagg. Det er bevart mange slike livkjoler i området; noen er satt sammen av eldre liv og yngre stakker eller omvendt, mens andre består av både stakk og liv fra forrige tidsperiode.

Disse livkjolene fikk ulike lokale navn, blant annet snørlivskjol’ og snørlivsstakk. Navnene henspiller på at de gamle livene opprinnelig var snørt med snor gjennom sydde hull. Ved omsøm fikk livene skjulte hekter foran, og stakkene fikk etter hvert breiere folder og åpning på venstre side foran.

Det bevarte folkedraktmaterialet viser stort mangfold i materialer og farger; silkedamask og ulldamask, trykt bomull og ull, og hjemmevevde ullstoff ble brukt side om side. Aller hyppigst finner en gamle livkjoler med kombinasjonen av rødrutet stoff i livet og stripet (randet, lokalt rånda) stoff i stakken. Det gamle materialet viser at råndastakken gjerne kunne ha et damaskliv eller et bomullsliv som alternativ til det rutete. Men det ser ut til at de rutete livene nesten bare ble brukt til råndastakk. Det finnes noen livkjoler med ruter både i stakk og liv i Ottadalen, disse kalles overråndastakk. I Lesja har en funnet stakk og liv med likt rutemønster eller to ulike rutemønstre, og dette er tatt opp igjen i en egen bunad.

Det er imidlertid bevart svært mange rutete liv og randete stakker. Hjemmevevde ullstoff med rutemønster var høyeste mote under nyrokokkoen midt på 1800-tallet, og de skråstilte rutene fra motebildet ble tatt inn i folkedraktskikken. Det er stor variasjon i rutemønstre, og rendene på stakkene varierer også mye. Men alt foregikk innenfor nokså strenge grenser for fargesetting og mønsterkonstruksjon. Rødt er gjennomgangsfarge i livene, mens rendene i stakkene gjerne er mørkere, med innslag av blant annet rødt.

De randete stakkestoffene ble gjerne vevd med ensfarget renning og striper i innslaget. Ettersom vevbredda ikke var nok til lengda på stakken, måtte en skjøte. Skjøten ble elegant skjult under en såkalt hengfald. En slik hengefold var også et motetrekk som gjorde seg gjeldende i andre halvdel av 1800-tallet, og dette er kanskje opphavet til at alle de ulike livkjoletypene i området fikk en slik fold. De fleste av dagens bunader har det også, og på barnebunader gir folden i tillegg mulighet for å regulere lengda.

Stakkelengda er ellers noe av det som har variert mest på denne typen bunader gjennom tida, fra de helt fotside til de nesten knekorte. I dag lages fortsatt mange råndastakker nokså korte (til midt på leggen), mens andre lager dem ankelside.

I den tida draktskikken var i levende bruk, var det vanlig å variere plaggene etter anledning og årstid. I dagens bunadbruk gjenspeiles bare deler av dette; det er hovedsakelig kirkeklærne som er blitt videreført. Samtidig ser en at rutaliv og råndastakk fins i utallige varianter – fra håndvevde ullstoff som er kopiert etter gamle plagg, til etterligninger i tynne bomullsstoff som har fjernet seg langt fra drakt-skikken som var utgangspunktet for bunaden. Det samme gjelder fasongen, særlig for råndastakken. Her spenner utvalget fra livkjoler som er nøyaktig kopiert i snitt og sømmåte etter bevart draktmateriale, til bunader som har fått til dels svært avvikende fasong i forhold til den gamle draktskikken. Teksten her tar utgangspunkt i bunadene som følger tradisjonen.

Draktdeler

Livkjole, damaskkjol

Blant det bevarte draktmaterialet finner en damaskliv av ulike stofftyper som ble brukt sammen med både damaskstakker, trykte stakker og hjemmevevde råndastakker. Til dagens bunad er livkjolen satt sammen av et liv i enten silke- eller ulldamask – i ulike farger og mønstre – og en svart eller av og til grønn eller blå stakk i ulldamask. Fasongen er som på de bevarte, gamle plaggene: smale seler og djup ringing på livet, lukket med skjulte hekter foran, og en slags klaff, spong, foran, med splitt i venstre side, i overgangen mellom livet og stakken.

Selv om damaskkjolen stort sett alltid har forskjellig farge på stakk og liv finnes den en svart variant, svartkjolen, som ble brukt av aldre kvinner. Selv om både stakk og liv er svart er de likevel sydd av to forskjellige stoff.

Stakken er sydd til livet, har brei midtfold og er foldelagt bakover. Det har vært brukt flere ulike stofftyper til denne bunaden; en periode ble livet lagd i et brokadelignende stoff i viskose. I dag lages livet i flere varianter av silkedamask.

Livkjole, trekktykjol

Det er bevart flere livkjoler med trykt ullstoff i både stakk og liv, eller trykt ullstoff i en av delene i kombinasjon med andre materialer. Dette var ofte hjemmevevde stoff som ble sendt til fargerier i Trondheim eller andre steder, og kom tilbake farget og trykt.

Til dagens bunader er det lansert to varianter av trykte stakker, satt sammen med liv av ensfarget, mønstervevd ullstoff. Den ene varianten har svart trykk med motiver av vindruer og løv på grønt ullstoff. Den andre er et rødt ullstoff med svart trykk med motiver av løv, ruter og blomster. Begge er kopiert etter gamle stakker fra Skjåk. Livene lages i ensfarget, mønstervevd ullstoff i fargene blått, rødt og grønt.

Livkjole, råndakjol

Tradisjonelt ble de stripete stakkene brukt sammen med mange ulike livstoff, men det vanligste var kombinasjonen av rødrutet liv og stripet stakk. Stakkene hadde en presset brett langs stakken, der stoffet hadde blitt brettet på midten. Denne perseskrukken er videreført i mange av dagens bunader.

Det er mange ulike mønstre, materialer og snitt i bruk til denne livkjolen i dag; noen er i ull, noen i blanding av ull og bomull og noen i bomull. Bomullsbunadene er gjerne forenklede utgaver av bunaden, til for eksempel barnebruk.

Det forhandles i dag et randet halvullstoff som er håndvevd som kopi av en stakk fra Ottadalen. Dette brukes til enten ensfarget liv i mønstervevd ullstoff i rødt eller grønt, eller til et håndvevd rutet stoff i halvull, med rød bunnfarge, som er kopiert etter et liv fra Ottadalen.

Det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt Skottetoget i 1612 kan ha vært en inspirasjon for rutastoffene, men selv om enkelte av mønstringene er identiske med skotske tartans er dette lite trolig. Det gikk nesten tohundre år fra skottetoget til rutalivene dukker opp i draktskikken.

Skjorte

Det brukes flere typer skjorte til alle de ulike livkjolene fra Gudbrandsdalen. I dag er den vanligste ei hvit bomullsskjorte i primærsnitt, kantet med nupereller på halskrage og håndlinninger. På denne skjortetypen skal kragen brettes ned. Den samme skjortetypen lages også med broderi av kryssesting med slyng og trådtunger eller musetagger. Denne siste skjortetypen leveres også i lin.

Som alternativ brukes ei skjorte i hvitt lin, med ståkrage. Denne har broderi av plantemønstre på krage og håndlinninger, og er som type eldre enn de andre.

I den siste tida da livkjolene var i bruk, ble det brukt mønstrete skjorter til hverdags. Fotografier viser både blomstrete og rutete skjorter i bruk. Disse ble gjerne kalt ondtrøye. Det er tatt opp igjen ei blårutet skjorte som kan brukes til rutaliv og råndastakk til mindre fint bruk.

Forkle

I tradisjonell bruk ble det ikke alltid brukt forkle til livkjolene, og det blir det ikke bestandig gjort i dag heller. Til råndastakken er det i dag vanligst med et svart ullforkle med tverrstripet mønster, samt røde ullforklær med tverrstriper. Hvite forklær med slike striper brukes i dag gjerne til barnebunad, mens eldre barnebunader gjerne hadde mørke forklær med trykt mønster. Disse stripete forklærne er egentlig nokså unge, fra ca. 1935.

I tradisjonell bruk fantes det imidlertid veldig mange ulike varianter, og en del gamle forklær er i bruk i dag også. Det lages også nye i svart silke eller bomullssateng med naturalistiske eller stilistiske blomsterbroderier i silketråd. Til damaskkjol og trekktykjol brukes gjerne svarte silkeforklær, og disse kan ha ulik form for dekor: blonder eller broderi. Forklærne er foldelagt til ei linning i livet som knytes i sløyfe bak.

På begynnelsen av 1900-tallet ble det også brukt hvite forklær med hardangersømsbroderi til råndastakken, men det er ikke vanlig nå lenger.

Løslomme

Det er bevart enkelte løslommer i området. Sjøl om det er usikkert hvordan disse tradisjonelt ble brukt, er det i bruk noen slike i dag til noen av damaskkjolene. De lages av ulike materialer – noen i samme stoff som livet, andre i stakkestoffet. Lomma har metallås med krok, og henger i overgangen mellom stakk og liv. Til råndastakk og trekktykjol har det ikke vært brukt slike lommer.

Hodeplagg

Tradisjonelt ble det brukt flere typer hodeplagg til livkjolene. I den første tida livkjolen var i bruk, regner en med at den tradisjonelle botthuva fortsatt var i bruk, og at den også ble brukt til den nye draktskikken. En del har også tatt opp igjen botthuvene til bunaden.

Men luene ble etter hvert avløst av det såkalte stivaturkleet – et tørkle i tynt bomullsstoff, gjerne med trykt dekor. Det kan også ha en hvit blonde eller nupereller langs kanten. Tørkleet stives og brettes i snipp og knytes under haka. Brettene skal ligge slik at det dannes en firkant i nakken. Måten det blir stivet og brettet på, er normfast. Det var vanlig å ha fine tørklær ferdig stivet og knyttet, hengende på ei stang. En tok så på seg et slikt til kirkebruk eller til andre høytidelige sammenhenger. Men hodeplagget var en viktig del av hverdag som fest det meste av den tida draktskikken var i bruk. En brukte samme type tørkle til alle anledninger, men gjerne ulik gradering etter hvor fine de ble regnet for å være. Det fortelles også at odelsjenter bar tørkleet med snippen bak stående rett ut.

Bunaden forhandles i dag med et stivaturkle som hodeplagg. I tillegg var det et annet tørkle i bruk vinterstid, såkalt mjuktørkle. Det kunne være i ull eller bomull, og ble ikke stivet på samme måte som det til sommerbruk. Ellers var bruksområdet det samme. Livkjolene i Gudbrandsdalen var imidlertid i bruk så lenge at en del la bort hodeplagget; fra slutten av 1800-tallet viser fotografier at unge kvinner gikk barhodet også ute, mens voksne gifte kvinner bare kunne gjøre det i eget hus. Eldre kvinner holdt fast ved skikken med å bruke tørkle inne som ute.

Ytterplagg

Det ble tradisjonelt brukt svarte trøyer i vadmel til livkjolene. Fasongen varierte noe gjennom tida, særlig med hensyn til utforming av ermene. Til dagens bunader er det valgt en trøyetype med vide ermer som er foldelagt til smale linninger nederst ved håndleddene. Det er tilsvarende folder ved skuldrene. Bolen på trøya sitter etter kroppen. Trøya lukkes med skjulte hekter foran. Den har hekte øverst og nederst, men skjorta syns imellom, og skjorta syns også i halsen. Kragen brettes utenpå trøyekanten i halsen. Bunadstrøyene lages i svart klede.

Understakk og strømper

Det brukes ulike varianter av understakker, men helst en i stødig stoff som gjør at stakken faller fint. Mange lager understakk av skrådde bredder med påsydd rynket eller foldelagt kappe nederst. Det brukes tette, svarte strømper.

Metall

Det er bevart mye draktsølv i Gudbrandsdalen, og den mest karakteristiske pynten er en såkalt dingsilknapp, som er en halsknapp med store heng i filigransarbeid. Slike knapper er kopiert til dagens bunadbruk, og noen bruker i tillegg ei sølje under knappen. Begge festes i skjorta. Ellers brukes det ulike typer sølv til bunaden. En del av det motepregede sølvet som ble skapt rundt 1900, har utgangspunkt i formspråket til sølvet fra Gudbrandsdalen; lette, spinkle former for filigransheng fra knapp eller sølje. Søljene er gjerne hjerteformet og kan ha krone på toppen.

En del har også tatt i bruk sølvbelte til damaskkjolene, men dette er det ikke belegg for i tradisjonen. Lommelåsene til damaskkjolen har variert etter hva som fantes i handelen. I tillegg brukes mansjettknapper i skjorteermene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg