Jamaicas litteratur

Den første litteraturen i Jamaicable skrevet av hvite kolonister, med unntak av Francis Williams (1702-1770), en fri svart mann som skrev dikt på latin og engelsk. Det er først på 1900-tallet man egentlig kan snakke om noen egen jamaicansk litteratur. Tom Redcams (pseudonym for Thomas MacDermot, 1870–1933) romaner fra begynnelsen av århundret representerer en sped begynnelse, selv om de er sterkt preget av britiske forbilder. En av de første som tok opp temaet jamaicansk identitet og den afrikanske arvens plass i karibisk virkelighet, var Claude McKay (1889–1943), som tok i bruk folkemålet patwa i en rekke dikt.

I 1930-årene begynte det å dukke opp tidsskrifter, som ble viktige talerør for nye forfattere og bidrog til en litterær oppblomstring i 1940-årene. Viktige skikkelser var J. E. Clare McFarlane (1894–1962), Philip Manderson Sherlock (1902–2000) og Vivian Virtue (1911–1998). Una Marson (1905–1965), som arbeidet i Storbritannia på 1930- og 1940-tallet og blant annet var privatsekretær for Haile Selassie, regnes som Karibias første betydelige kvinnelige lyriker.

I 1950- og 1960-årene var det flere jamaicanske forfattere som vakte oppmerksomhet, blant annet A. L. Hendriks (1922–1992), Louis Simpson (1923–2012), Roger Mais (1905–1955), Andrew Salkey (1928–1995), Sylvia Wynter (født 1928), den kanadiskfødte John Hearne (1926–1994), Lindsay Barrett (født 1941), som etter hvert flyttet til Nigeria, og Orlando Patterson (født 1940). På ulike måter har de tatt opp arven etter McKay og belyst Jamaicas postkoloniale situasjon, preget av økonomiske problemer og konflikter mellom vestlig og afrikansk kulturarv.

Som ellers i Karibia står den muntlige dikteriske tradisjonen sterkt i Jamaica, og for mange lyrikere er opplesninger og plateinnspillinger, med og uten musikk, en vel så naturlig presentasjonsform som bøker. Fremtredende navn i denne sammenhengen er Louise Bennett-Coverly (1919–2006), Mervyn Morris (født 1937), Bongo Jerry (pseudonym for Robin Small), Oku Onuora (pseudonym for Orlando Wong, født 1952), Brian Meeks (født 1953), Mikey Smith (1954–1983), Valerie Bloom (født 1956), Colin Channer (født 1963) og Mutabaruka (pseudonym for Allan Hope, født 1952). Sistnevnte er en populær artist som kanskje først og fremst oppfattes som reggaesanger eller toaster, og sangtekstene til artister som Bob Marley og Burning Spear står helt og holdent i denne muntlige lyriske tradisjonen.

På grunn av den store utvandringen i de senere tiår finnes det store jamaicanskfødte og -ættede befolkningsgrupper i andre land, særlig i Canada og Storbritannia. En rekke forfattere med slik bakgrunn har både språklig og tematisk opprettholdt forbindelsen til «moderlandet», blant annet James Berry (1924–2017), Edward Lucie-Smith (født 1933), Frederick Williams og Linton Kwesi Johnson (født 1952).

Blant forfatterne som i nyere tid har vunnet oppmerksomhet, er den prisbelønnete lyrikeren Lorna Goodison (født 1947), den kinesiskættede Kerry Young (født 1955) og Kei Miller (født 1978). Marlon James (født 1970) er den første jamaicaneren som har vunnet Bookerprisen.

• Jamaicas historie
• Musikk på Jamaica

• National Library of Jamaica
• Journal of West Indian Literature (1986–2018) (jstor)
• Jean D'Costa (1994): Oral Literature, Formal Literature: The Formation of Genre in Eighteenth-Century Jamaica (jstor)
• Barbara Lalla (1996): Dungeons of the Soul: Frustrated Romanticism in Eighteenth and Nineteenth Century Literature of Jamaica (jstor)
• Barbara Lalla (1996): Defining Jamaican Fiction: Marronage and the Discourse of Survival (Internet Archive)
• Karibia forteller : karibiske noveller (2001) (Nasjonalbiblioteket, begrenset tilgang)

• Bucknor, Michal A. og Donnell, Alison (redaktører, 2011): The Routledge Companion to Anglophone Caribbean Literature. Routledge. ISBN 978-0415827942