Litauens litteratur

Samtidig oppstod likevel en skreven litteratur på litauisk. Den første trykte boken på litauisk var Katekismus (1547) av Martynas Mažvydas. Av særlig stor betydning er forfatterens forord, som er det første litauiske dikt. Den lutherske presten Jonas Bretkūnas (1536–1602) utgav fem bøker med religiøst innhold. På slutten av 1500-tallet forstod også den katolske kirken betydningen av skrevne litauiske tekster. Mykalojus Daukša (1527?–1613) oversatte flere religiøse verk fra polsk.

Under barokken økte interessen ikke bare for språket, men også for litteraturteori og folkeminne. Den katolske presten Konstantinas Sirvydas (1579–1631) spilte en viktig rolle i kulturlivet; han laget den første litauiske ordboken og utgav en prekensamling. De første litauiske bøker med verdslig innhold kom med overgangen fra barokk til opplysningstid. Jonas Šulcas' (rundt 1648-1710) oversettelse av Æsops' fabler ble utgitt i 1706.

En egentlig skjønnlitteratur innledes av Kristijonas Donelaitis (1714–80) med poemet Metai (trykt 1818), et heksameterdikt om litauiske bønders liv i Lille-Litauen. Verket har en sentral plass i litauisk litteratur. På 1700-tallet var det ellers bare bøndene som snakket litauisk. Byene var svært internasjonale med polsk som hovedspråk, noe som hemmet utviklingen av en nasjonal kultur. På begynnelsen av 1800-tallet begynte imidlertid flere litauere å studere ved universitetet i Vilnius. Blant de betydeligste var dikteren og folkeminneforskeren Simonas Stanevičius (1799–1848) og historikeren og folkeminnegranskeren Simonas Daukantas (1793–1864). Dikteren og museumsgrunnleggeren Dionizas Poška (1765–1830) stod i nær kontakt med universitetsmiljøet. På samme tid skrev Antanas Strazdas (1760–1833) folkloristiske dikt som kom ut i 1814. Dette var den første litauiske diktsamling på trykk. Liudvikas Rėza (1776–1840) fra Lille-Litauen utgav i 1818 Donelaitis' Metai og skrev en innledning som regnes som det viktigste arbeid i litteraturvitenskapelig teori i Litauen på 1800-tallet.

Antanas Baranauskas (1835–1902) skildret blant annet skjønnheten til de litauiske skogene, som plyndres og ødelegges av fremmede makter. Denne romantiske poetiske tradisjonen ble enda sterkere knyttet til den nasjonale vekkelse av Maironis (1862–1932), som kalles Litauens nasjonalskald. De fremste pådriverne og ideologene i nasjonalbevegelsen ved århundreskiftet var Jonas Basanavičius (1851–1927) og Vincas Kudirka (1858–99). Sistnevntes dikt Tautiška giesmė, med melodi komponert av ham selv, ble Litauens nasjonalsang.

Innledningen av litauisk prosa knyttes til to navn, Motiejus Valančius (1801–75), som la grunnlaget for realismen, og Žemaitė (1845–1921), som videreførte den. De første tidsskriftene formidlet både den romantiske og realistiske retning. Aušra, utgitt 1883-1886, trykte mange romantiske dikt som skulle vekke nasjonalbevisstheten, mens Varpas, utgitt 1889–1905, hadde som mål å drive opplysningsarbeid og presentere prosaverker.

Forbudet fra 1864 mot å trykke litauiske bøker med det latinske alfabetet ble opphevet i 1904, og det var først på denne tiden at litauerne fikk anledning til å utvikle et offentlig kulturliv. I litteraturen ble folkediktningen utgangspunkt for fremveksten av en nasjonal stil. Šatrijos Ragana (1877–1930), Jonas Biliūnas (1879–1907) og Antanas Vienuolis (1882–1957) var med på å utvikle den psykologiske realisme. Vydūnas (1868–1953) fikk en spesiell plass i litauisk litteratur gjennom sine filosofiske meditasjoner omkring forholdet mellom individ og nasjon som grunnlaget for moral og menneskelighet. Modernismen knyttes til impresjonisten Ignas Šeinius (1889–1959), som var bosatt i Sverige fra 1940 og også skrev på svensk.

Under uavhengigheten fra 1918 til 1940 fikk den nasjonale kulturen andre vekstkår. Sentrale kulturinstitusjoner som universitetet og de høyere skolene, teatre, foreninger og forlag begynte å fungere normalt, og litauisk litteratur kom i nær kontakt med litteraturen ellers i Europa. Ulike trender blomstret, og forholdet mellom tradisjon og modernisme stabiliserte seg. Prosaisten Juozas Tumas-Vaižgantas (1869–1933) skildret i flere verker litauernes søken etter sin kultur. Vincas Krėvė (1882–1954) tilførte den litauiske litteraturen eksistensielle problemstillinger og en universell dimensjon. Balys Sruoga (1896–1947) var en fremtredende symbolist. Hans erindringsbok om konsentrasjonsleiren i Stutthof er et av de mest særpregede verk i 1900-tallets litauiske litteratur. Vincas Mykolaitis-Putinas (1893–1967) utgav filosofiske dikt som var av stor betydning for kulturlivet under det sovjetiske regimet, og dessuten den første psykologisk-intellektuelle roman i litauisk litteratur. Avantgarden representeres ved futuristisk poesi av Kazys Binkis (1893–1942) og ekspresjonistiske dikt ved Kazys Boruta (1905–1965). Ekspresjonismens fremste prosaforfatter Jurgis Savickis (1890–1952), som i mange år var diplomat i Skandinavia, reformerte litauisk prosa ved å avstå fra noen av dens mest karakteristiske trekk, som vemod, sørgmodighet og skjønnhet.

Den andre generasjonen diktere under uavhengighetstiden var nyromantikere, sterkt påvirket av Vestens kultur. Blant lyrikerne kan nevnes Jonas Aistis (1904–73), Salomėja Nėris (1904–45), Antanas Miškinis (1905–83) og Bernardas Brazdžionis. Prosaforfatteren Antanas Vaičiulaitis' (1906–92) diktning har mye til felles med nyromantikerne. Petras Cvirka (1909–47) og Ieva Simonaitytė (1897–1978) gav levende skildringer av forskjeller i regional kultur.

I 1940 ble Litauen okkupert av Sovjetunionen, året etter av nazi-Tyskland, og i 1945 igjen av Sovjetunionen. En rekke kunstnere og intellektuelle ble deportert til Sibir. En omfangsrik litteratur ble skrevet av motstandsdiktere som Bronius Krivickas (1919-1952), Mamertas Indriliūnas (1920-1945) og Diana Glemžaitė (1925-1949), og de deporterte beskrev sine tragiske skjebner. Særlig gripende er erindringene til Dalia Grinkevičiūtė. I en spesiell stilling står Vytautas Mačernis (1921–1944) med sin lyrikk, som tematisk er beslektet med eksilforfatternes.

70 prosent av medlemmene i Litauens forfatterforening forlot landet ved slutten av krigen; de fleste av dem bosatte seg i USA. De mest fremtredende blant den eldre generasjonen av eksilforfattere er lyrikeren Henrikas Radauskas (1910–1970) og prosaisten Antanas Škėma (1911–1961). Marius Katiliškis (1914–1980) videreutviklet prosatradisjonen med temaer fra bondelivet. Blant andre betydelige eksildiktere kan nevnes Juozas Kėkštas (1915–1981), Henrikas Nagys (1920–1996), Alfonsas Nyka-Nyliūnas (1919-2015) og Kazys Bradūnas (1917-2009). Fellesnevneren for disse var lengselen etter fedrelandets jord og en søken etter meningen i livet.

Den yngre generasjonen av eksilforfattere, representert av blant annet Algimantas Mackus (1932–1964) og Liūnė Sutema (1927-2013), kom i en vanskelig mellomstilling: de var for unge til å leve på minnene fra hjemlandet, og for gamle til å føle seg hjemme i det fremmede landet. Denne spesielle tilstanden resulterte i at deres diktning ble preget av håpløshet, dødsbevissthet og uforsonlighet.

Det offisielle litterære livet under sovjetregimet var i begynnelsen strengt regulert. Forfatterne var kontrollert av kommunistpartiet og sikkerhetstjenesten. Stalins død medførte en viss oppmykning; forfatterne kunne ta flere sjanser i forhold til grenser som heller ikke sensuren klart kunne definere. Tiden var inne for en «humanisering» av litteraturen. Man begynte å fokusere på dagliglivet, kulturen, moralen og individet. Juozas Baltušis (1909–1991) skildret i sine romaner bondelivet i Litauen før krigen i et rikt og folkelig språk. Albinas Žukauskas (1912–1987) utmerket seg med fortellende dikt som videreførte tradisjonen etter Donelaitis. Dramatikeren Juozas Grušas (1901–1986) skrev klassiske historiske tragedier og moderne tragikomedier, ofte med kamuflert regimekritikk. Prosaforfatterne Jonas Mikelinskas (1922-2015), Mykolas Sluckis (1928-2013)og Jonas Avyžius (1922-1999) assosieres med tilblivelsen av den subjektiv-psykologiske roman med indre monologer i litauisk sovjetisk prosa.

Lyrikken har alltid vært mest sentral i litauisk litteratur. Eduardas Mieželaitis (1919–1997), blant annet berømt for sin diktsyklus Žmogus, har med sitt talent og sin evne til å eksperimentere øvd innflytelse på den yngre generasjon. Justinas Marcinkevičius (1930-2011) har blant annet skrevet en verstrilogi som har fått status som et nasjonalepos. Janina Degutytė (1928–1990) skrev livsvarme, romantiske dikt om kjærlighet, natur og fedrelandet. Vytautas Bložė (1930-2016) var sin generasjons mest moderne poet, og øvde stor innflytelse på unge diktere, blant annet med sin polyfoniske diktmodell (Polifonijos).

Dikterne født i 1930-årene stod for en ny bølge i modernismen. De avviste marxistisk filosofi og anerkjente ikke «de sosialistiske fremskritt», særlig i litteraturen. Av den grunn ble de nøye overvåket og måtte klare seg uten frynsegoder. Men de skapte nye litterære kvaliteter ved å fordype seg i myter, folklore, sin egen kultur og verdens moderne kunst. Ledende navn var blant annet Marcelijus Martinaitis (1936-2013) og Jonas Strielkūnas (1939-2010).

Bronius Radzevičius (1940–1980), en av de betydeligste forfattere i litauisk prosadiktning, skildret med stor intellektuell kraft og psykologisk innsikt sin søken mot frihet og sannhet. Andre fremtredende prosaister var Juozas Aputis (1936-2010) og Romualdas Granauskas (1939-2014).

Etter at Litauens uavhengighet ble gjenopprettet i 1990, har prosaen vært preget av at den realistiske retningen står sterkt, men den kan også ha et lyrisk preg. Blant de som har gjort seg bemerket etter 1990 er Vanda Juknaitė (født 1949) og Jurgis Kunčinas (1947-2002). Samtidspoesien preges av postmoderne unge diktere med ironisk snert, blant annet Aidas Marčėnas (født 1960) og Sigitas Parulskis (født 1965).

• Litauens historie
• Litauens samtidshistorie
• Skole og utdanning i Litauen
• Massemedier i Litauen
• Kunst i Litauen
• Arkitektur i Litauen
• Musikk i Litauen
• Teater i Litauen
• Film i Litauen

• Introduction to Lithuanian Literature i British Councils litteraturblogg (engelsk)
• Lithuanian Culture Institute (litauisk og engelsk)
• engelske litteratursider under Lithuanian Culture Institute (engelsk)
• Vilnius Review. The Online Magazine for Lithuanian Literature (engelsk)
• Visuotinė lietuvių enciklopedija (litauisk)
• Antologija. Classic Lithuanian Literature Anthology (litauisk og noe engelsk)
• artikkel What Lithuanians read – and what they want you to read about them (engelsk)
• Poesi fra Litauen: en antologi 1780-1980 i Nasjonalbiblioteket
• Åkrene taler: et utvalg litauisk lyrikk efter 1945 i Nasjonalbiblioteket
• Markus Burokas (utgiver): How the Earth Carries Us. New Lithuanian Poets (pdf, engelsk)

• Almantas Samalavičius (utgiver) (2014): The Dedalus Book of Lithuanian Literature. Dublin: Dedalus Press
• Rimvydas Šilbajoris (2002): A Short History of Lithuanian Literature. Vilnius: Baltos lankos