kunst i Litauen

Tidlig malerkunst i Litauen viser bysantinsk innflytelse, som vedvarer helt frem til 1500-tallet. De tidligst kjente veggmalerier (fra omkring 1300) finnes bare i fragmenter i Vilniuskatedralens krypt.

Storhertugdømmet Litauen, som mellom 1400- og 1700-tallet var i union med Polen, hadde nære kulturelle forbindelser med Sentral-Europa. En rekke utenlandske håndverkere og malere arbeidet med utsmykning av kirkeinteriører. Portrettkunsten ble dyrket på 1600-tallet av lokale kunstnere, og viser innflytelse både fra bysantinsk stil og renessanse. Monumentale fresker og skulpturgrupper er bevart i blant annet Pažaislis ved Kaunas og i St. Peter og Paul-kirken i Vilnius; sistnevnte har relieffer og over 2000 skulpturer i stukk, utført av italienske og litauiske håndverkere. Fra 1700-tallet finnes kirkeinteriører med rokokkodekorasjoner, skulpturer og treskjærerkunst samt veggmalerier med illusjonistiske elementer.

Maleren Pranciskus Smuglevicius utførte en rekke malerier til katedralen og universitetets aula i Vilnius. Han ledet også kunstskolen i Vilnius, som ble opprettet omkring 1800. Sammen med Jonas Rustemas underviste han en hel generasjon kunstnere; blant andre Walenty Wańkovicius og Kanutas Ruseckas. Kunstsamlinger ble etablert ved universitetet i Vilnius.

Etter at mesteparten av Litauen ble lagt under Russland, ble kunstverker ført ut av landet, blant annet til Russland, eller regelrett ødelagt. Tsaren stengte kunstskolen i Vilnius i 1832, og litauiske kunstnere studerte i St. Petersburg eller ved andre utenlandske akademier. Historiemalerier var en populær sjanger på 1800-tallet, men etter oppstanden i 1863 ble all kunst knyttet til litauisk historie konfiskert og ført til Moskva; i 1960-årene ble en del arbeider ført tilbake til Litauen.

Den første litauiske kunstutstillingen ble arrangert i Vilnius i 1907. Blant århundreskiftets ledende kunstnere var billedhuggeren Petras Rimša og maleren Mikalojus Konstantinas Čiurlionis. Sistnevnte forente et symbolsk, intuitivt uttrykk med impulser fra jugendstil og litauisk folkekunst i sine bilder. Kunstnere som kom tilbake fra Vest-Europa brakte med seg post-impresjonistiske impulser, mens de som hadde levd i Russland, viste påvirkning fra russisk realisme.

Etter uavhengigheten 1918 ble det litauiske kunstnerforbundet gjenåpnet 1920 i Kaunas, da Vilnius var okkupert av polakkene. Kunstgruppen ARS (dannet 1932) bygde sitt program på folkelige kunsttradisjoner. En annen gruppering viet seg til sosialrealismen, som senere skulle bli dominerende under sovjetisk styre.

Den kunstneriske friheten ble begrenset under det sovjetiske styret, og mange kunstnere forlot landet. Litauisk kunst i eksil utfoldet seg i ulike retninger – fra ekspresjonisme til ren abstraksjon. Flere kunstnere fikk også internasjonal oppmerksomhet, blant andre grafikeren Romas Viesulas (1918–1986), maleren Kęstutis Zapkus (født 1938) og billedhuggeren Antanas Brazdys (født 1939), som alle arbeidet i en abstrakt uttrykksform. Tradisjonelle teknikker som tre- og steinskulptur, oljemaleri og tresnitt dominerer den litauiske kunsten, som på tross av påvirkning utenfra har bevart et lokalt preg i hele etterkrigstiden.

En rekke kunstnere søkte i 1960- og 1970-årene inspirasjon i landets egne kunsttradisjoner, blant andre maleren Augustinas Savickas (1919–2012) og Vincas Kisarauskas (1934–1988) og billedhuggerne Teodoras Kazimieras Valaitis (1934–1974) og Vladas Vildžiunas (1932–2013). Fra 1980-årene utviklet kunsten seg i flere retninger og kunstverker tidligere ukjente for befolkningen ble utstilt. Først med 1990-årenes politiske frigjøring har det igjen blitt mulig for litauisk kunst å ha normale forbindelser med den vestlige samtidskunsten.