Faktaboks

Lili Boulanger

Marie Juliette Olga ”Lili” Boulanger

Uttale
bulãʒˈe
Født
21. august 1893, Paris, Frankrike
Død
15. mars 1918, Mézy-sur-Seine, Frankrike
Lili Boulanger
Av /Library of Congress.

Lili Boulanger var en fransk komponist. I 1913 ble hun den første kvinnelige komponisten som mottok den berømte Rom-prisen for sin kantate Faust et Hélène. Hun var da bare 20 år gammel.

Lili var et vidunderbarn: Da hun var 2 år gammel, konstaterte komponisten Gabriel Fauré, en venn av familien, at hun hadde absolutt gehør.

Den seks år eldre søsteren, Nadia Boulanger, dirigerte og komponerte også musikk, men regnes først og fremst som en av de absolutt fremste musikkpedagogene i første halvdel av 1900-tallet. Hun gjorde sitt til at Lilis komposisjoner skulle bli kjent og fremført. Nadia mente nemlig at Lili var komponisten, mens Nadia selv var pedagogen.

Estetikk

Boulanger bestemte seg 16 år gammel for å satse på komposisjonsstudier. Da hun vant Rom-prisen, var det helt klart at man stod overfor et særlig begavet komponist. Men samtidig viste det seg at hun som person var ekstremt selvkritisk, hvilket medførte at hun kom til å tilintetgjøre en hel rekke av sine komposisjoner.

Stil

I Faust et Hélène legger man tydelig merke til jugendstilens lange linjer, samtidig som stemmevevet, teksturen og det musikalske uttrykket virker spontant og intuitivt. Dermed må Boulanger plasseres på linje med Gabriel Fauré langs hovedlinjen i fransk musikk. Faurés musikk har anstrøk av Claude Debussys impresjonisme og forventer musikalsk skjønnhet med delikate sjatteringer og en harmonikk med rike farger. Boulanger mente at musikken skal berøre menneskesinnet.

Utviklingstrekk

I Les Sirènes for mezzosopran, kor og klaver (også i versjon for orkester) fra 1911 legger man merke til det klassiske grunnlaget hun hadde tilegnet seg ved Paris-konservatoriet. I dette verket finner man de vanlige og kjente komposisjonsteknikkene, men videreutviklet av Lili Boulanger.

Fra salme 130 – Du fond de l'abîme (Av dypest nød jeg rope må) – for alt- og tenorsolo, kor, orgel og orkester fra 1917 møter man Boulangers katolske tro i et modent verk, bare 22 år gammel. Verket er en reaksjon på første verdenskrigs redsler. Det er blitt hevdet at hun planla et stort rekviem, men på grunn av hennes meget svake helse maktet hun ikke å realisere det. Instrumentasjonen i Du fond de l'abîme er mørk, harmonikken kromatisk, og de dype tremulerende timpani lyder som fjerne kanontorden. Like før slutten av verket merker man en forvandling: Sopransoloen leder kor og orkester ut mot en lysere sfære med teksten «min sjel har sitt håp hos Gud». Verket viser en fullt utviklet og moden komponist.

Vieille Prière bouddhique (gamle buddhistiske tidebønner) for tenor, kor og orgel, komponert 1914–1917 for tenor, blandet kor og stort orkester, ble først oppført etter første verdenskrig, i 1921. Verket har likhetstrekk med Igor Stravinskijs musikk, men går på flere punkter ut over Stravinskijs musikalske stil.

D'un soir triste er fra 1918 og finnes i tre versjoner: for cello og klaver, for trio eller orkester. Orkesterversjonen har en mørk, dramatisk klang. I D’un matin de printemps skaper et skimrende dissonantisk skinn ved hjelp av sin elegante instrumentasjon.

Pie Jesu for talestemme, strykekvartett, harpe, orgel og orkester fra 1918 er blant hennes siste verk og viser alle hennes musikalske kjennetegn: den harmoniske flertydigheten, hennes intense lyriske uttrykk og hennes sublime og opphøyde melodiske temaer.

Biografi

Oppvekst og bakgrunn

Lili Boulanger vokste opp i en meget musikalsk familie. Farfaren, Frédéric Boulanger, var en berømt cellist, mens faren Ernest var komponist og mottok Rom-prisen i 1835. Farmoren Juliette og moren Raissa Myshetskaya var begge sangere.

Boulanger fikk Crohns sykdom bare to år gammel, en sykdom som svekket immunforsvaret hennes. Dette resulterte i stadige sykdomstilbakefall av forskjellig slag.

Musikkstudiene

Familien var en selvfølgelig del av det parisiske musikkliv – Gabriel Fauré var en nær venn som ofte gjestet familien Boulanger. Moren ga begge søstrene tidlig musikkundervisning, men Lili begynte etter kort tid å studere med søsteren Nadia. Deretter fortsatte hun hos flere andre av tidens betydelige musikere, blant annet to av Paris' fremste harpister: Marcel Tournier og Alphonse Hasselmans. I tillegg studerte hun fiolin, cello og klaver. Hun studerte også orgel med Louis Vierne.

I 1911 komponerte hun en Nocturne for fløyte, fiolin og klaver, og i 1912 komponerte hun Pour les funérailles d'un soldat for orkester. Samme år begynte Lili på konservatoriet i Paris. Hennes viktigste lærere i komposisjon var Georges Caussade og Paul Vidal. Den betydelige utviklingen som Lili viste, førte til at Nadia fort innså at hun ikke kunne klare å konkurrere med søsteren.

Rom-prisen

Lili Boulangers måtte oppgi å vinne Rom-prisen første gang hun deltok i konkurransen. Hun ble syk, men ingen andre fikk prisen i 1912. Derimot året etter, i 1913, ble hun tildelt prisen og ble dermed den første og yngste kvinnelige prisvinneren av den prestisjefylte prisen. Hun fikk en medvinner i Claude Delvincourt – man kunne dele ut en tilleggspris i og med at det ikke var utdelt pris i 1912. Boulangers vinnerverk var kantaten Faust et Hélène til tekst av Eugène Adenis for tenor, baryton, mezzosopran og orkester. Finalen bestod i at man på 30 dager skulle komponere en halvtimes kantate for stort orkester basert på et dikt av Eugène Adenis. Etter 24 dager var klaverstemmen til kantaten klar, og etter seks dager var instrumentasjonen også klar.

Møte med forleggere

Etter prisutdelingen ga Boulanger konserter og intervjuer og møtte forleggere. Møtet med Ricordi resulterte i en kontrakt som ga forlaget forkjøpsrett til hennes verk. Kontrakten ga Lili fast lønn, noe som gjorde henne selvforsørgende.

De siste fire årene

Boulanger reiste til Roma i mars 1914, men vendte etter kort tid tilbake til Frankrike. Da første verdenskrig brøt ut, ble hun værende en stund i hjemlandet for å hjelpe de nødstedte. I tillegg grunnla hun sammen med søsteren en stiftelse som skulle gi økonomisk hjelp til franske musikere som hadde blitt innkalt til krigstjeneste.

Tilbake i Roma begynte hun på en opera, La Princess Maleine, basert på en tekst av Maurice Maeterlinck. Hennes mange tilbakevendende sykdomsinnleggelser gjorde henne frustrert. En medisinsk spesialist fortalte henne at hun trolig bare hadde rundt to år å leve. Dette endret Lilis innstilling til livet – fra å ha foraktet døden og kjempet for å realisere sine drømmer, vendte hun seg til katolisismen og fant trøst i sine komposisjoner. Hun forlot Italia og reiste hjem til Paris.

Hun avsluttet arbeidet med operaen La Princess Maleine for å konsentrere seg om kortere verk, så som Vieille prière bouddhique, D’un matin de printemps og D’un soir triste. Det siste verket var det siste hun kunne skrive selv. Når hun ikke lenger selv kunne skrive, ble det søsteren som førte pennen. Hennes siste verk var Pie Jesu – diktert til søsteren på sykesengen.

Utvalgte verk i kronologisk rekkefølge

  • Renouveau (Paul Armand Silvestre) for kor og klaver/orkester (1911)
  • Les Sirènes (Charles Grandmougin) for mezzosopran, kor og klaver/orkester (1911)
  • Reflets Maurice Maeterlinck for én stemme og klaver (1911)
  • Sous-bois (Philippe Gilles) for kor og klaver/orkester (1911)
  • Frédégonde (Charles Morel), kantate for tre stemmer og klaver (1911)
  • Nocturne for fiolin/fløyte og piklaverano (?) (1911)
  • Attente (Maurice Maeterlinck) for én stemme og klaver (1912)
  • Hymne au soleil (Casimir Delavigne) for alt, kor og klaver (1912)
  • Pendant la tempête (Théophile Gautier) for mannskor og klaver (1912)
  • Le Retour (Georges Delaquys) for én stemme og klaver (1912)
  • La Source (Charles Marie René Lecompte de Lisle) for kor og klaver/orkester (1912)
  • Pour les funérailles d'un soldat (Alfred de Musset) for baryton, kor og klaver/orkester (1912)
  • Fugue (1912)
  • Soir sur la plaine (Albert Samain) for sopran, tenor, baryton, kor og klaver (1913)
  • Faust et Hélène (Eugène Adenis) kantate for tenor, baryton, mezzosopran og orkester (1913)
  • Fugue (1913)
  • Clarières dans le ciel (Francis Jammes) for én stemme og klaver (1914)
  • D'un jardin clair for klaver (1914)
  • D'un vieux jardin for klaver (1914)
  • Cortège for fiolin eller fløyte og klaver (1914)
  • Thème et variations for klaver (1915)
  • Psaume 24 for kor, orgel og orkester (1916)
  • Psaume 129 for baryton, kor og orkester (1916)
  • Dans l'immense tristesse (Bertha Galeron de Calonne) for én stemme og klaver (1916)
  • Psaume 130 Du fond de l'abîme for alt- og tenorsolo, kor, orgel og orkester (1917)
  • Vieille Prière bouddhique for tenor, kor og orgel (1917)
  • D'un matin de printemps for fiolin eller fløyte og klaver eller for orkester (1918)
  • D'un soir triste for cello og klaver, for trio eller orkester (1918)
  • Pie Jesu for én stemme, strykekvartett, harpe, orgel og orkester (1918)
  • La Princesse Maleine (Maurice Maeterlinck), ufullført opera

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg