Werewere-Liking Gnepo

Werewere-Liking Gnepo ble tidlig foreldreløs og vokste opp hos besteforeldrene som gav henne en tradisjonell oppdragelse. Hennes eneste formelle utdannelse tilsvarer grunnskoleeksamen, men hun utdannet seg videre på egen hånd og har blant annet forelest på universitetsnivå, både i flere afrikanske land og i USA. I 1978 bosatte hun seg i Abidjan i Elfenbenskysten.

Et hovedmål for Werewere-Liking Gnepo har vært å gi en moderne form til afrikansk teatertradisjon. I 1980 etablerte hun en teatergruppe i Elfenbenskysten som skulle formidle denne tradisjonen. Denne truppen heter Ki-Yi Mbock. På bassa-språket som brukes i deler av Kamerun betyr dette uttrykket «viten som går ut over all viten» Teatergruppen hennes har holdt en rekke forestillinger både i Afrika og i Europa.

Werewere-Liking Gnepo har også grunnlagt en skole der barn og ungdom kan lære å arbeide med moderne afrikansk kultur med tradisjonelt opphav. Le Village Ki-Yi Mbock, («Ki-Yi Mbock-landsbyen») har gjennom årene hatt mange hundre beboere; for en stor del foreldreløse afrikanske barn. Hun legger også vekt på at tradisjonen hun formidler er panafrikansk; den gjelder hele Afrika sør for Sahara, og er ikke knyttet til bestemte afrikanske nasjonalstater. Disse betrakter hun i stor grad som europeiske konstruksjoner.

I Werewere-Liking Gnepos teater legges det mer vekt på handlingene som foregår på scenen og mindre vekt på teksten enn hva som er tilfelle i tradisjonelt europeisk drama. Flere forskere har sammenliknet ideene hennes med tankene til europeiske fornyere av scenekunsten som Antonin Artaud og Bertolt Brecht. Man har også pekt på likheter mellom hennes teater og gresk drama fra oldtiden, særlig Aiskhylos' tragedier. Selv understreker hun at hun utformet sine ideer før hun hadde kjennskap til disse forfatterne og mens hun bare kjente tradisjonelt afrikansk teater. Blant hennes mest kjente skuespill er La Puissance de Um (1979, «Ums kraft») og Une nouvelle Terre (1980, «En ny jord»).

Werewere-Liking Gnepo har også gjort seg bemerket med sine særegne romaner. Disse er ofte blitt kalt «sang-romaner» fordi de er sterkt påvirket av afrikansk muntlig diktning og like mye er laget for resitasjon som for lesing. Hun debuterte som romanforfatter med Orphée Dafric («1980, «Afrik-Orfevs»). Hennes mest særegne roman kom i 1983: Elle sera de jaspe et de corail («Hun vil være av jaspis og av korall». Dette er en fremtidsskildring der forfatteren ser for seg en ny type menneske. I dette mennesket er motsetningene opphevet mellom det mannlige og det kvinnelige, og også mellom det afrikanske og det europeiske. Forfatteren gir en hyllest til dette nye mennesket, som har hentet flere trekk fra kvinnen enn fra mannen. Men sang-romanene hennes, og denne boken i særlig grad, inneholder også sterke angrep på den mannsdominans som er så fremtredende i deler av den afrikanske kulturen.

Werewere-Liking Gnepos seneste og mest omfattende roman, La mémoire amputée (2004, «Den lemlestede erindring»), er mer tradisjonell i formen enn hennes tidligere bøker. Den har mange selvbiografiske elementer, og handler blant annet om en eldre kvinne som gjenopplever mennene som formet henne i barndommen. I stor grad dreier dette seg om menn som forsøkte å gjøre henne uselvstendig og avhengig av dem. Men det finnes unntak: Bestefaren var sterkt preget av tradisjonelt afrikansk tenkesett, men han var samtidig opptatt av å gjøre barnebarnet til en selvstendig og sterk kvinne.

Werewere-Liking Gnepo har også vært virksom på ulike andre felter, blant annet som filmskaper og som koreograf. Hun har også arbeidet med dukketeater og hatt flere maleriutstillinger. Hun har mottatt en rekke utmerkelser for sin virksomhet, og de viktigste bøkene hennes er oversatt til ulike språk, først og fremst til engelsk. Mange regner henne blant de mest originale og nyskapende afrikanske kunstnerne i vår tid.

• Kameruns litteratur
• Afrikas litteratur