Libanons samtidshistorie

Bilbombeattentatet mot statsminister Rafiq al-Hariri 14. februar 2005 utløste store folkedemonstrasjoner mot Syrias militære tilstedeværelse og påvirkning på libanesisk politikk. Resultatet var at syriske styrker trakk seg ut av landet, og demonstrasjonene fikk navnet «Sederrevolusjonen» etter sedertreet i Libanons flagg.
Av /AFP.
Hassan Nasrallah, ofte omtalt med tittelen «sjeik», var en av grunnleggerne av den libanesiske sjiamuslimske militsen Hizbollah i 1982, og tok selv over som bevegelsens leder i 1992. Nasrallah viser seg av sikkerhetshensyn sjelden offentlig, men taler ofte på TV. Her er han avbildet i 2005.
Av /AP.

Artikkelstart

Da Taif-avtalen trådte i kraft i 1990, markerte det slutten på den 15 år lange libanesiske borgerkrigen. De væpnede konfliktene som hadde funnet sted siden 1975, hadde i løpet av perioden krevd om lag 150 000 menneskeliv, ført til rundt én million internt og eksternt fordrevne og over 17 000 tusen savnede. De materielle ødeleggelsene var enorme og store deler av landets infrastruktur lå i ruiner.

Avtalens hensikt var å normalisere den politiske situasjonen i landet og å sørge for en mer rettferdig maktfordeling mellom de ulike religiøse gruppene. Som del av forsoningsprosessen vedtok parlamentet en amnestilov i 1991 som benådet krigsforbrytelser begått under borgerkrigen og forhindret etterforskning av dem, og flere av de tidligere krigsherrene og militære lederne ble sittende i maktposisjoner. Avtalen tok også sikte på å gjenvinne Libanons suverenitet, og tok til orde for tilbaketrekning av all utenlandsk intervensjon, i hovedsak Israel og Syria, som hadde vært dypt involvert i konflikten. Men en samarbeidsavtale inngått mellom president Elias Hrawi og Syrias president Hafez al-Assad i mai 1991 sørget for fortsatt syrisk innflytelse over libanesisk politikk, forsvar og økonomi i årene etter krigen.

Lite er blitt gjort med de grunnleggende årsakene til konflikten, og Libanon preges i stor grad fortsatt av borgerkrigens dynamikk. Samfunnet fremstår som religiøst og politisk splittet. Libanon er stadig gjenstand for innblanding utenfra og har siden krigens slutt vært preget av intern uro, politisk stagnasjon og motstridende interesser.

Gjenoppbygging og stadig kamper i sør

«Den grønne linjen» var frontlinjen gjennom Beirut som delte den libanesiske hovedstaden i to gjennom store deler av borgerkrigen. Slik så den ut i 1982.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Libanon er et viktig sentrum for bank og finans i Midtøsten, noe arkitekturen i deler av hovedstaden Beirut bærer preg av.

De umiddelbare utfordringene Libanon sto overfor etter borgerkrigen, gjaldt ikke bare å gjenfinne en form for politisk stabilitet. Vel så viktig var det å gjenoppbygge landets infrastruktur og å få fart på økonomien. De enorme ødeleggelsene nødvendiggjorde et omfattende gjenreisningsprogram og økonomiske reformer. Disse ble i stor grad iverksatt av Rafiq al-Hariri, den sunnimuslimske millionæren som ble valgt til statsminister i 1992, i det første valget som ble avholdt etter krigen.

Hariris regjering lyktes delvis med å legge til rette for utenlandske investeringer og å få fart på turistnæringen, men den økonomiske nedgangen som fulgte av borgerkrigen, viste seg likevel vanskelig å reversere. I tillegg krevde den raske gjenoppbyggingen store lån i utenlandske banker og Libanon bygget seg opp en enorm statsgjeld som landet siden har hatt store problemer med å betjene.

En annen viktig følge av borgerkrigen var fremveksten av den Iran-støttede sjiabevegelsen Hizbollah, som ble en del av den politiske mosaikken etter valget i 1992. Partiet har siden gjort seg gjeldende som en mektig politisk kraft og viktig aktør i regionen. Da nasjonalforsamlingen året før beordret oppløsning av alle militser i kjølvannet av krigen, måtte alle levere inn våpnene sine til libanesiske myndigheter – unntatt Hizbollah, som ble sett på som en viktig aktør i motstandskampen mot Israel.

Parallelt med gjenoppbyggingen av landet brøt det stadig ut voldelige kamper mellom Hizbollah og Israel langs grensen i sør. Disse fortsatte også etter at Israel trakk seg ut i 2000 og har ført til store ødeleggelser og tap av liv. I 2006 eskalerte det da Hizbollah kidnappet to israelske soldater og drepte flere andre i et forsøk på å befri libanesiske fanger fra israelske fengsler. Israel svarte med å invadere Libanon med bombefly og bakkestyrker. Krigen, som varte i 34 dager, tok livet av omtrent 1200 libanesere og rundt 160 israelere, og førte nok en gang til store ødeleggelser på landets infrastruktur og tjenester, særlig i Sør-Libanon. Som følge av krigen ble den fredsbevarende FN-styrken UNIFIL betydelig utvidet og består i dag av rundt 10 000 soldater.

Misnøye med syrisk tilstedeværelse og politisk uro

Drapet på statsminister Rafiq al-Hariri (bildet bak) i 2005 fikk store konsekvenser for libanesisk politikk, blant annet med splittelser mellom mer vestlig orienterte politikere, og dem som lener seg mot Syria og andre støttespillere i Midtøsten. Sønnen Saad al-Hariri (i forgrunnen) ble senere statsminister i Libanon.
AFP.

Etter at Israel trakk seg ut av Sør-Libanon i 2000, økte misnøyen mot syrisk tilstedeværelse i deler av befolkningen og flere ønsket syrisk tilbaketrekning. Det ga særlig utslag politisk. Rafiq al-Hariri gikk i oktober 2004 av som statsminister i protest mot syrisk innblanding i libanesisk politikk. Tidligere samme år var den pro-syriske presidenten Emile Lahouds periode blitt forlenget med tre år under press fra Syria for å holde ham ved makten, og en FN-resolusjon vedtatt i september 2004, som blant annet understreket Libanons suverenitet og krevde umiddelbar tilbaketrekning av syriske styrker, forårsaket politisk stillstand.

Da den avgåtte statsministeren Rafiq al-Hariri og 22 andre ble drept i en bilbombe i Beirut 14. februar 2005, utløste det en serie antisyriske folkedemonstrasjoner. Ryktene om at den syriske regjeringen var involvert, førte tusenvis av libanesere ut i gatene for å protestere mot den syriske okkupasjonen i det som senere er blitt kjent som sederrevolusjonen. Opprøret var en viktig årsak til at syriske styrker trakk seg tilbake, og 27. april 2005 forlot de siste syriske soldatene landet. Revolusjonen fikk store konsekvenser for libanesisk politikk som har gjort seg gjeldende siden.

Etter drapet på Hariri har det politiske landskapet i stor grad vært dominert av to rivaliserende koalisjoner som særlig er delt i synet på Syrias innflytelse og Hizbollahs rett til å bære våpen. Den antisyriske, vestligorienterte 14. mars-alliansen, som ble ledet av Hariris sønn, Saad al-Hariri, og ble støttet av Saudi-Arabia, var for et selvstendig Libanon og består i hovedsak av sunnimuslimske politikere samt de kristne partiene Kataeb og Lebanese Forces. Koalisjonen står i opposisjon til den prosyriske 8. mars-alliansen, som domineres av de sjiamuslimske gruppene Hizbollah og Amal-bevegelsen samt det sekulære, kristne Den frie patriotiske bevegelse.

Hizbollahs økte innflytelse

Den sjiamuslimske militante organisasjonen Hizbollah utøver stor kontroll i Libanon, særlig sør i landet, og har støtte fra Iran. Hizbollah har væpnede militser, men driver også sosialt arbeid og politisk virksomhet, og er representert i det libanesiske parlamentet. I 2006 invaderte Israel Sør-Libanon i et mislykket forsøk på å bekjempe Hizbollah.
Av /AFP.

I tiden etter drapet på Rafiq al-Hariri fulgte flere år med politisk kaos. FN opprettet en kommisjon som skulle etterforske hendelsen. Kommisjonen ferdigstilte arbeidet i 2009, og FN opprettet en spesialdomstol for Libanon i Haag samme år. Da det i 2011 ble antydet at Hizbollah var involvert i attentatet på Hariri, anklaget Hizbollah domstolen for å drive kampanje mot dem og fikk rettssaken stanset. Sjiapartiet trakk seg fra regjeringssamarbeidet og utløste dermed en regjeringskrise som presset Saad al-Hariri til å gå av etter to år som statsminister.

Det var ikke første – og heller ikke siste – gang Hizbollah forlot regjeringen i protest eller forhindret opprettelsen av nye regjeringer fordi deres interesser ikke ble ivaretatt. Også i 2006 truet flere ministre fra henholdsvis Hizbollah og Amal-bevegelsen å forlate regjeringen dersom de ikke fikk økt innflytelse i nasjonalforsamlingen i lys av seieren over Israel i den 34 dager lange krigen samme år. Andre hevdet at sjiaministrene gikk av for å sette en stopper for etterforskningen av drapet på Hariri. Også da president Emile Lahouds periode nærmet seg slutten i 2007, boikottet den Hizbollah-ledede 8. mars-alliansen nasjonalforsamlingens forsøk på å velge en etterfølger ved å hindre at man oppnådde nødvendige to tredjedels flertall. De motstridende fraksjonene lyktes ikke i å enes om en arvtager for presidentembetet, og en ny politisk krise sto på trappene.

Det kulminerte i mai 2008 da Hizbollah beleiret store deler av Vest-Beirut som svar på at regjeringen hadde besluttet å legge ned sjiagruppens private telekommunikasjonsnettverk. Flere dager med gatekamper mellom sjia- og sunnimuslimer fulgte, og voldelige sammenstøt førte til at flere titalls mennesker mistet livet før regjeringen bestemte seg for å reversere beslutningen. Det ble en viktig seier for Hizbollah og 8. mars-alliansen, som gjennom en avtale inngått mellom de ulike politiske fraksjonene fikk vetomakt i nasjonalforsamlingen. Noen uker senere, 25. mai 2008, ble forsvarssjefen Michel Suleiman valgt til landets president.

Hizbollah hadde på kort tid lyktes i å bli Libanons mest innflytelsesrike politiske aktør, noe som la til rette for gruppens deltagelse i krigen i Syria fra 2012.

Den arabiske våren

Opprørene mot Bashar al-Assad-regimet i nabolandet Syria, som senere utviklet seg til en langvarig borgerkrig, førte igjen til økte spenninger mellom pro- og antisyriske fraksjoner. Demonstrasjoner som støttet den syriske opposisjonen, førte ofte til voldelige sammenstøt, blant annet mellom sunnimuslimer og alawitter (den sjiaislamske retningen som Assad-familien tilhører) i byen Tripoli i nord og i Beirut.

Hizbollahs deltagelse i krigen bidro til å forsterke spenningene mellom Libanons sunni- og sjiamuslimer ytterligere. Gruppen var fra 2012 tungt involvert i den syriske borgerkrigen, og kjempet side om side med Bashar al-Assads regjeringsstyrker. President Michel Suleiman kritiserte Hizbollahs militære støtte til Assad-regimet, og oppfordret ved flere anledninger gruppen til å trekke seg ut av nabolandet i frykt for at borgerkrigen skulle spre seg til Libanon. Samtidig hadde jihadistiske grupper som Jabhat al-Nusra og Den islamske staten fått fotfeste i flere libanesiske byer langs grensen til Syria, og militante islamister og sympatisører utførte en rekke attentater og selvmordsangrep i perioden 2012–2017.

De politiske spenningene ga særlig utslag da Suleimans presidentperiode var over i mai 2014, og nasjonalforsamlingen ikke klarte å bli enige om en etterfølger. Libanon gikk nok en gang i politisk vranglås på grunn av uenighet mellom den Saudi-støttede 14. mars-koalisjonen og den Iran-vennlige 8. mars-koalisjonen. Etter mer enn 40 forsøk gikk Saad al-Hariri med på å støtte 8. mars-alliansens presidentkandidat i bytte mot statsministerposten, og 31. oktober 2016 ble den tidligere offiseren Michel Aoun offisielt valgt som president.

Den syriske borgerkrigen fikk en rekke negative konsekvenser for Libanons økonomi som skulle vise seg å bli vanskelige å reversere.

«Oktoberrevolusjonen» og politisk vanstyre

4. august 2020 ble Beiruts havneområde rammet av en enorm eksplosjon, som tok livet av rundt 200 mennesker i sentrum av byen. Eksplosjonen gjorde store områder av sentrum om til ruiner.
Av /AP/NTB Scanpix.

Høsten 2019 brøt det igjen ut demonstrasjoner over hele Libanon, senere kjent som oktoberrevolusjonen. Da myndighetene forsøkte å skattlegge tobakk, bensin og den populære meldingstjenesten WhatsApp, fikk det begeret til å renne over for en befolkning som allerede var lei av den politiske elitens manglende evne til å gjennomføre nødvendige reformer i møte med utfordringene Libanon sto overfor. Hundretusenvis samlet seg i store folkedemonstrasjoner over hele landet, på tvers av sekterisk tilhørighet, med krav om endringer og slutt på politisk vanskjøtsel. Protestene førte til at statsminister Saad al-Hariri igjen gikk av som statsminister i januar 2020. Stafettpinnen gikk videre til den tidligere utdanningsministeren Hassan Diab.

Den økonomiske situasjonen ble ytterligere forverret av COVID-19-pandemien og eskalerte da Beirut havn 4. august 2020 ble rammet av en voldsom eksplosjon som tok livet av over 200 mennesker, skadet tusenvis og gjorde omtrent 300 000 hjemløse. Flere nabolag, særlig i Øst-Beirut, ble totalskadd. Eksplosjonen skal ha blitt forårsaket av en brann i et havnelager som inneholdt flere tusen tonn ammoniumnitrat, og var den største ikke-nukleære eksplosjonen noensinne. Hassan Diabs regjering gikk av umiddelbart, og Saad al-Hariri fikk igjen oppgaven med å stable en regjering på bena. Sommeren 2021 erklærte Verdensbanken at den økonomiske krisen Libanon befant seg i, var blant de verste siden 1850-tallet.

Hariri trakk seg som statsministerkandidat etter flere runder i nasjonalforsamlingen uten å lykkes. President Michel Aoun utpekte tidligere statsminister Najib Mikati, en av Libanons rikeste menn, som etterfølger, og 10. september 2021 fikk Libanon ny regjering etter 13 måneder uten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg