Leïla Slimani

Hun debuterte som forfatter i 2014, med romanen I udyrets hage (originaltittel: Dans le jardin de l'ogre, norsk oversettelse 2020), en mørk og nærmest klinisk beretning om en nymfoman kvinne, og fikk sitt store gjennombrudd i 2016, med Vuggesang (originaltittel: Chanson douce, norsk oversettelse 2019), som hun mottok Goncourt-prisen for.

Vuggesang handler om en barnepike fra beskjedne kår som dreper barna til den velstående familien hun jobber for. Romanen er basert på den sanne historien om en barnepike i New York som tok livet av barna hun passet, men gjennom en bred tematikk knyttet til galskap, sosial ulikhet og den skjøre balansen mellom hat og kjærlighet, inngår den også i en intertekstuell dialog med Jean Genets skuespill Les Bonnes (Hushjelpene, 1947) og Claude Chabrols film Cérémonie (1995), som begge var inspirert av historien om Papin-søstrene, to tjenestepiker som myrdet sine arbeidsgivere i Paris i 1933.

I 2020 utkom romanen De andres land (originaltittel: Le Pays des autres, norsk oversettelse 2021), første bind i det som skal bli en trilogi om Slimanis familie og om fransk-marokkansk etterkrigshistorie. Flere kritikere har omtalt dette som en ny vending i Slimanis forfatterskap, med større fokus både på det personlige og det historiske. I denne første delen av trilogien, som har undertittelen «La guerre, la guerre, la guerre» (Krig, krig,krig), forteller Slimani historien til sine egne besteforeldre, Mathilde fra Alsace og Imane fra Marokko, som møttes i Frankrike under andre verdenskrig. Vi følger dem fra de flytter til Marokko i 1946 frem til landets uavhengighet fra Frankrike i 1956. Tittelen understreker et av romanens sentrale temaer: Vi lever alle i «de andres» land, og kjemper for noe som kan være vårt eget.