Lev Davidovitsj Landau, sovjetisk fysiker, var 1932–37 sjef for den teoretiske avdeling ved Ukraina fysisk-tekniske institutt i Kharkov og fra 1937 sjef for den teoretiske avdeling ved Institutt for fysiske problemer under Vitenskapsakademiet i Moskva. Samtidig var han professor ved universitetene i Kharkov og Moskva. I 1938 ble han i forbindelse med utrenskning av jøder arrestert og satt et år i fengsel. Han ble løslatt etter at en annen av de ledende fysikerne i SSSR, P. Kapitsa, personlig protesterte overfor Stalin. Senere fikk han tre ganger Stalinprisen. I 1962 sluttet hans vitenskapelige karriere da han ble hardt såret i en bilulykke. Samme år fikk han Nobelprisen i fysikk.

Landau arbeidet vesentlig med problemer innen lavtemperaturfysikk, med kondensert materie, dvs. flytende helium og andre gasser som først kondenseres nær det absolutte nullpunkt. Allerede 1930 fremsatte han en teori for diamagnetisme i metaller, som gav en forklaring på endringer i magnetisk susceptibilitet ved lave temperaturer. I senere arbeider utviklet han teorien for superfluiditet, som han fikk Nobelprisen for. Han bidrog også med en rekke arbeider innen elementærpartikkelfysikk og kvanteelektrodynamikk. Sammen med E. Lifsjits utgav han en omfattende og meget anerkjent lærebok i teoretisk fysikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.