Faktaboks

Leopold 2.

Leopold II. Nederlandsk: Leopold Lodewijk Filips Maria Victor. Fransk: Léopold Louis Philippe Marie Victor.

Født
9. april 1835, Brussel, Belgia
Død
17. desember 1909, Laken, Brussel, Belgia
Leopold 2 av Belgia
Leopold 2. var konge av Belgia fra 1865 til 1909. Foto fra rundt 1900.

Leopold 2. var konge av Belgia fra 1865 til 1909. Han er mest kjent for sitt brutale herredømme over Fristaten Kongo (nå DR Kongo), som var hans private koloni fra 1885 fram til 1908, da landet ble belgisk koloni (Belgisk Kongo). Ifølge beregninger ble folketallet i Kongo halvert fra 20 millioner til 10 millioner under Leopold 2.s styre.

Familie og bakgrunn

Leopold 2. var sønn av kong Leopold 1. og dronning Louise av Belgia, og han var den eldste sønnen som levde opp. Han hadde slektskapsbånd til flere andre europeiske kongehus, blant annet var han fetter av dronning Victoria av Storbritannia og kong Ferdinand 2. av Portugal. I 1853 ble han gift med Marie Henriette av Østerrike (1836–1902), som var kusine av keiser Ferdinand 1. av Østerrike.

I 1846 fikk Leopold tittelen hertug av Brabant, den tradisjonelle tittelen for tronarvingen i Belgia. I 1853, samme år som han ble gift, ble han medlem av det belgiske senatet, og viste seg snart som en stor taler. I 1865 tok han over tronen etter faren Leopold 1. Leopold 2. uttrykte en viss misnøye ved å være en lite mektig monark i et lite land, han regjerte nemlig i ei tid der monarker hadde langt mindre makt enn tidligere. Mens makta lå hos parlament og regjering, konsentrerte Leopold seg om å utvikle landets forsvarsverk, blant annet overtalte han i 1887 parlamentet til å finansiere festningsverk i Liège og Namur.

Fristaten Kongo

Leopold 2
Karikatur av Leopold 2. i midten med en bjørn (som representerer den russiske tsaren) til venstre og den tyske keiser Vilhelm 1. til høyre under Berlinkonferansen. På tegningen er de tre europeiske fyrstene i ferd med å spise et måltid der Kongo er hovedretten, og Leopold står for oppdelingen.
Av .

Leopold 2. ønsket å etablere Belgia som kolonimakt, for å ha et landområde å ha mer direkte makt over, og for å øke inntektsgrunnlaget sitt. På dette tidspunktet var det såkalte kappløpet om Afrika i gang (se Afrikas historie), der europeiske stormakter delte det meste av Afrika mellom seg som kolonier. Leopold 2. hadde lenge hatt interesse av å gjøre Kongo til sin egen koloni, og hadde blant annet hyrt inn Henry Morton Stanley, som reiste på kryss og tvers i Kongo i fem år. Stanley overtalte blant annet lokale høvdinger, som for det meste var analfabeter, til å signere traktater med kong Leopold – avtaler som siden ble brukt til å presse gjennom kongens vilje.

Kong Leopold presenterte seg i vestlig offentlighet som filantrop med interesse for å spre vestlig sivilisasjon, kristendom og frihandel til kongoleserne, og oppnådde slik stor støtte for prosjektet. Kappløpet om Afrika nådde høydepunktet under Berlinkonferansen i 1884–1885, der Leopold deltok, og fikk tildelt Kongo som koloni. Den såkalte Fristaten Kongo ble ikke belgisk koloni, men kongens egen private koloni.

Når Kongo vel var under Leopold 2.s herredømme, gikk han i gang med å utvinne naturressurser i landet. I første omgang var han mest interessert i elfenben, som hadde høy verdi på denne tida. Elfenben ble nemlig brukt til et utall formål, fra smykker via løstenner til pianotangenter. Fra 1890-åra ble en ny og lukrativ ressurs av interesse, nemlig gummi, og de sentralafrikanske regnskogene hadde høy forekomst av viltvoksende gummiplanter. Gummi ble brukt til oppfinnelser som var helt nye på denne tida, slik som sykkeldekk, bildekk og isolasjon til elektriske ledninger.

Tvangsarbeid og befolkningsnedgang

Kongolesere med avkappede hender
Å få kappet av en hånd ble i Fristaten Kongo brukt som straff for personer som ikke arbeidet raskt nok.
Av .

For å utvinne disse naturressursene, ble et omfattende tvangsarbeidsregime satt i gang. Leopold 2. hadde en hær på rundt 19 000 mann, Force Publique, som marsjerte inn i landsbyer, tok kvinner som gisler, og tvang mennene ut for å samle inn en månedlig kvote av ressurser. Sjølve ressursinnsamlinga var ofte brutal, og mange tvangsarbeidere ble arbeidet til døde. Mange flyktet, og mange gjorde opprør, men uten å lykkes. Mange eventyrere fra ulike europeiske land deltok, blant annet er rundt 200 norske «kongofarere» dokumentert.

Kongens private hær, Force Publique, hadde dessuten en spesielt grusom praksis. De hvite offiserene i hæren krevde av sine kongolesiske soldater at de beviste at de hadde brukt alle kulene de hadde fått utdelt til skytevåpnene sine. Slik kunne offiserene vite at soldatene ikke hadde kastet bort kulene eller spart dem til et mytteri. Bevismetoden ble å vise fram avhogde hender fra drepte opprørere. I mange tilfeller, der soldaten hadde kastet bort kuler, ble det å hogge hendene av levende ofre alternativet til å risikere streng straff.

For Kongos befolkning ble virkningen av tvangsarbeidsregimet katastrofal, og befolkningen skrumpet inn. Det er umulig å vite det nøyaktige folketapet, men noen demografer har beregnet at folketallet ble halvert fra 20 til 10 millioner mellom 1880 og 1920. I tillegg til de direkte ofrene for tvangsarbeidsregimet, feilslåtte opprør og kolonistyrets vold ellers, er det her nødvendig å ta med de indirekte virkningene av systemet: At mange menn var i tvangsarbeid, at mange kvinner var gisler, samt at mange var på flukt, førte nemlig til at det var for få hender i jordbruk, jakt og fiske, som førte til at millioner av kongolesere havnet på sultegrensa. Dette førte videre til at befolkningen ble sårbar overfor sjukdommer de ellers ville ha overlevd. Dessuten bidro det at kvinner og menn var atskilt til at fødselsraten stupte.

Kritikk

Det ble etter hvert umulig å se bort fra det brutale styret i Fristaten Kongo, og Leopold 2. fikk massiv kritikk fra vestlig offentlighet. Ettersom kong Leopold var konge av et lite land, og sto såpass personlig ansvarlig for udådene som ble begått i Kongo, var det forholdsvis lett å angripe ham. Dette internasjonale presset tvang ham omsider til å overlate herredømmet over Kongo til den belgiske staten, som skjedde i 1908.

Etter mer enn 40 år på tronen var ikke Leopold 2. særlig populær blant det belgiske folket, men av helt andre og mer hjemlige årsaker enn det brutale kolonistyret i Kongo. Han snakket dårlig nederlandsk, morsmålet til over halvparten av landets befolkning, og det i perioden der den flamske bevegelsen gjorde seg gjeldende. Han talte ille om Belgias lille størrelse, tilbrakte lange vintre på den franske Rivieraen, og hadde dårlig kontakt med døtrene sine. Ikke minst var han beryktet for å være glad i tenåringsjenter, og i en alder av 65 innledet han et forhold med den da 16 år gamle Caroline Lacroix (1883–1948) som hadde vært prostituert. Han giftet seg med henne fem dager før han døde, og gav henne tittelen baronesse Vaughan. Ved hans død gikk den belgiske tronen til nevøen Albert 1.

Ettermæle

Innad i Belgia er Leopold 2. husket for noen av byggverkene han bygde i Brussel for pengene han tjente i Kongo, deriblant slottet og de kongelige vinterhagene i Laken, og triumfbuen i Jubelparken (Arcade du Cinquantenaire). Triumfbuen ble senere beskrevet av den sosialdemokratiske politikeren Émile Vandervelde som en «arkade av avhogde hender».

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Emerson, Barbara (1979): Leopold II of the Belgians, isbn 0-297-77569-3
  • Hochschild, Adam (2002): Kong Leopolds arv, isbn 82-530-2399-5
  • Hochschild, Adam: «Leopold II, king of Belgium», i Encyclopedia Britannica.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg