Det var lenge et mysterium hvordan flaggermus kunne navigere og ta bytter i mørket. Lazzaro Spallanzani undersøkte hvordan forskjellige dyr fant fram i mørket i 1793. Han fant ut at ugler ble hjelpeløse i totalt mørke, mens flaggermus fortsatte å fly selv om de ikke kunne se noe som helst.
Han blindet noen flaggermus, men de fløy like godt. Noen av disse slapp han fri, og fire dager seinere fanget han fire av dem igjen i klokketårnet i katedralen i Pavia. Han dissekerte dem og fant at magene deres var like fulle av mat som hos andre flaggermus. De hadde altså klart seg helt utmerket selv om de var blinde. Dersom han derimot tettet igjen ørene på flaggermusene ble resultatet et helt annet. En svekkelse av hørselen gjorde dyrene mer eller mindre hjelpeløse.
Spallanzani hadde ingen forklaring på hvordan hørselen kunne erstatte synet hos flaggermusene, de var jo helt tause. Derfor ble oppdagelsen latterliggjort, forkastet og glemt.
Det var fysikeren (da studenten) Donald R. Griffin som på 1930-tallet løste "Spallanzanis flaggermusproblem". En annen forsker hadde utviklet et apparat som kunne registrere lyder som ligger over det menneskelige øres frekvensområde. Straks Griffin brakte apparatet i nærheten av noen flaggermus ble det lyd. Han oppdaget at flaggermus sendte ut høyfrekvente lyder nesten hele tiden mens de fløy, og ga med det Spallanzani rett.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.