Bondekvinne
Jordbruk er Laos' viktigste næringsgren.

Laos' historie begynner med opprettelsen av kongedømmet Lan Xang, «millioner elefanters land», i 1353, som regnes som det første egentlige laotiske rike. Senere ble området preget av borgerkriger, og Laos har vært lydrike under Myanmar, Thailand og Vietnam. De første europeere kom på 1600-tallet, og Laos ble en del av Fransk Indokina i 1893.

Laos ble selvstendig i 1954. I 1975 ble den sosialistiske folkerepublikken Laos proklamert, og kongen måtte abdisere. I 1980- og 1990-årene ble statssosialismen i landet gradvis avløst av friere økonomiske forhold. Markedsøkonomiske reformer ble innført i 1986, og landet fikk sin første grunnlov i 1991. Landet er blitt gradvis mer åpent, blant annet med privat eiendomsrett, men det er økende forskjeller mellom bybefolkning og landbefolkning; sistnevnte er til dels meget fattig.

Statens første historie

Tai-folkene hadde gjennom århundrer gradvis flyttet fra Sør-Kina til Sørøst-Asia før de første tai-kongedømmer oppstod i de nordlige deler av Myanmar, Thailand og Laos omkring år 1300, i utkanten av de deltasentrerte burmesiske, khmer- og mon-riker. Den laotiske prinsen Fa Ngum, som hadde vokst opp ved hoffet i Angkor, etablerte seg i Luang Prabang. Han underla seg de omkringliggende småstater, inntok i 1353 Vientiane og grunnla Lan Xang, «millioner elefanters land».

I 1478 rykket annamittiske styrker inn i Lan Xang, og hele 1500-tallet var dominert av Myanmars ekspansive politikk. Lan Xang ble invadert flere ganger, og til slutt flyttet man rikets hovedstad til Vientiane og allierte seg med thailenderne.

De første europeere kom til Vientiane under kong Souligna Vongas regjeringstid (1637–1694). Etter hans død brøt det ut strid mellom de potensielle arvingene, og Laos ble delt i tre:

  1. Luang Prabang
  2. Vientiane
  3. Champassak

1700-tallet var dominert av innbyrdes rivalisering mellom de tre rikene. I 1828 inntok en thailandsk hær Vientiane, plyndret byen og tok innbyggerne med seg til Thailand.

I det underbefolkede Sørøst-Asia førte man krig mer for å øke befolkningen enn for å vinne land. Den sterkeste part hadde alltid med seg hjem så mange krigsfanger som mulig. Disse stadige, tvungne forflytninger har gjort Sørøst-Asia meget sammensatt og komplisert både kulturelt, etnografisk og språklig.

Omkring 1820 økte Annam presset på det østlige Laos. Fra 1850 søkte Thailand å styrke sin kontroll over Laos, som på denne tiden var blitt en thailandsk vasall.

Fransk protektorat

opiumsvalmue
Opiumomsetningen, som var et fransk monopol, utgjorde 1/7 av hele Indokinas statsinntekter.

Med utgangspunkt i Annams krav på Laos som vasallstat, tvang franskmennene i 1893 Thailand til å oppgi alle krav øst for Mekong, og Laos ble fransk protektorat. Franskmennene grep forholdsvis lite inn i det indre styre, men hadde fast hånd om administrasjonen av skatter og avgifter, og sørget for at slaveriet ble opphevet omkring århundreskiftet. De brukte ofte vietnamesere til lavere administrative stillinger og som arbeidere.

Tre opprør, alle blant minoriteter, ble slått ned i 1907 i sør og i 1914 og 1919 (meo) i nord. Laos stod for bare én prosent av den totale eksport fra Fransk Indokina. Opiumomsetningen, som var et fransk monopol, utgjorde en sjudel av hele Indokinas statsinntekter.

Selvstendighetskamp

Laos' historie etter andre verdenskrig må sees i sammenheng med hele Indokinas selvstendighetskamp, først mot den franske kolonimakten (1946–1954), siden mot den økende amerikanske dominans og militære intervensjon. I april 1946 erklærte kong Sisavang Vong Laos for selvstendig, og det ble dannet en regjering, Lao Issara (Det frie Laos).

Våren 1946 besatte franske styrker på ny Laos. Kong Sisavang var profransk, men Lao Issara-regjeringen flyktet til Bangkok. Allerede i 1946 oppstod nasjonale motstandsgrupper som bekjempet franskmennene, uten at de kom til å utgjøre noen egentlig trussel mot kolonimakten. I 1946 ble Laos medlem av Den indokinesiske føderasjon, og forfatningen av 1947 innførte parlamentarisk styre.

I 1947 fikk Laos tilbake de områdene langs Mekong som Thailand hadde holdt besatt siden 1941. Laos fikk begrenset suverenitet innen det franske kolonirike i 1949, og Lao Issara ble nå definitivt splittet. To halvbrødre, prins Souvanna Phouma og prins Souphanouvong, nevøer av kong Sisavang, markerte seg fra denne tiden som ledere for de to hovedfraksjonene som kjempet om makten i Laos.

Souvanna Phouma trådte inn i Vientiane-regjeringen som leder for nøytralistfraksjonen, og ble statsminister i 1951. Souphanouvong dannet en motstandsorganisasjon, Pathet Lao (Den laotiske nasjon), og begynte gerilja med støtte fra det vietnamesiske Viet Minh. Pathet Lao bygde opp en administrasjon og et baseområde i de nordlige provinser og etablerte i 1956 det politiske parti Neo Lao Haksat (Laos' patriotiske front). En politisk høyrefraksjon under ledelse av prins Boun Oum hadde sine støttepunkter i byene sør i landet.

Selvstendighet

Laos, krigen

I 1960-årene hadde Vietnamkrigen sin parallell i Laos. Nøytralistregjeringens styrker og en meo-leiehær, begge med amerikansk støtte, kjempet mot Pathet Lao og nordvietnamesiske tropper. Bildet viser Pathet Lao-partisaner som er tatt til fange.

Av /KF-arkiv ※.

Laos fikk i 1953 full selvstendighet innenfor Den franske union. Genèvekonferansen i 1954 om Indokina anerkjente Laos' selvstendighet, enhet og nøytralitet. Ifølge Genèveavtalen skulle de franske og vietnamesiske tropper forlate landet og Pathet Lao integreres både politisk og militært. USA økte fra 1955 sitt økonomiske engasjement i Laos, og i 1959 ble det opprettet en hemmelig amerikansk militærmisjon.

Laos gikk i 1956 ut av Den franske union. I årene etter 1954 ble det inngått en rekke mislykkede avtaler om nasjonal enhet mellom Vientiane-regimet og Pathet Lao, og flere kupp og motkupp fant sted. Samtidig økte konfrontasjonene mellom Pathet Lao og den kongelige hær.

Genèvekonferansen om Laos i 1961–1962 forsøkte å skape fred; landets nøytralitet ble på ny garantert av de 14 nasjoner som deltok. I juni 1962 ble det opprettet en koalisjonsregjering under Souvanna Phouma, der alle tre fraksjoner var med. USA innså at den ensidige støtten til høyrefløyen hadde slått feil, og støttet fra nå av nøytralisten Souvanna. Koalisjonsregjeringen ble aldri virkelig arbeidsdyktig og omfattende kamper fant sted i 1963.

Samtidig med at amerikanerne økte sitt engasjement i Vietnamkrigen, forsterket de sine anstrengelser for å hindre kommunistisk dominans i Laos. En annen grunn til at Laos ble trukket inn i Vietnamkrigen, var den såkalte Ho Chi Minh-ruten gjennom Pathet Lao-sonen. På dette veisystemet kunne forsyninger fraktes fra Nord-Vietnam til FNL i Sør-Vietnam.

I midten av 1960-årene var Laos i realiteten delt i soner under kontroll av Pathet Lao eller nøytralistregimet, som fikk stadig mer åpenlys støtte fra USA. Pathet Lao hevdet å kontrollere 11 av 16 provinser. I oktober 1964 begynte USA bombing av Pathet Lao-sonen. Nord-Vietnam økte sitt militære nærvær i Laos, spesielt for å beskytte Ho Chi Minh-ruten, men deltok også aktivt i kampene på Pathet Laos side.

USA sendte flere militære rådgivere, og det amerikanske CIA organiserte og finansierte en hemmelig leiehær, hovedsakelig fra meostammen. Under ledelse av meogeneralen Vang Pao nådde denne hæren en styrke på cirka 30 000 mann i 1968. Også thailandske leiesoldater deltok. Verken leiehærene eller den USA-støttede kongelige hær maktet å stanse Pathet Lao og de nordvietnamesiske styrker, til tross for kraftig amerikansk luftbombardement.

Pathet Lao-revolusjonen

Pathet Lao 1974
Pathet Lao soldater i Vientiane i 1973.
Av .

I 1970 fikk Pathet Lao kontroll over Krukkesletta. En storstilt sørvietnamesisk invasjon i 1971 for å kutte Ho Chi Minh-ruten mislyktes. I februar 1973 ble en våpenhvileavtale undertegnet i Vientiane, i september en fredsavtale. En samlingsregjering ble dannet med like mange pro-kommunister som ikke-kommunister, og med den «nøytralistiske» Souvanna Phouma som statsminister. Denne maktbalansen ble snart forrykket; Pathet Lao overtok gradvis mer av makten.

Den kommunistiske maktovertakelsen ble fullbyrdet 2. desember 1975, da en nasjonal kongress avskaffet monarkiet. Kong Savang Vatthana abdiserte. Monarken ble sammen med ledere for det gamle regimet plassert i omskoleringsleir. Der døde både han og kronprins Vong Savang i mai 1978, angivelig av sult.

Den demokratiske folkerepublikken Laos ble proklamert. Prins Souphanouvong var folkerepublikkens president i 1975–1991. Kaysone Phomvihane var i sin dobbeltrolle som partisjef og statsminister (i 1991–1992 også president) Laos-revolusjonens sterke mann. Etter Kaysones død i 1992 ble Khamtay Siphadone, tidligere landets hærsjef og forsvarsminister, en dominerende lederskikkelse. Etter en periode som statsminister (1991–1998) ble han av partiet valgt til landets president i 1998 og gjenvalgt i 2001.

I 1989 ble det holdt parlamentsvalg for første gang siden 1975; med bare partimedlemmer blant kandidatene. Denne praksisen vedvarte, men ved valget i 2002 var én av de 196 kandidatene ikke partimedlem: justisminister Khamouan Bouppha.

Ny toppledelse

Laos fikk i 2006 ny toppledelse med general Choummaly Sayasone som partisjef og president, en dobbeltrolle som siden tidlig i 1990-årene hadde tilhørt Khamtai Siphandon. Visestatsminister Bouason Volachit ble forfremmet til regjeringssjef. Ved parlamentsvalget samme år tok kommunistpartiet 113 av 115 mandater. 29 kvinner fikk plass i den nye nasjonalforsamlingen.

Det enerådende kommunistpartiet har som sitt erklærte mål å opprettholde en økonomisk vekst som siden tusenårsskiftet har vært cirka 5 prosent årlig. Kamp mot korrupsjonen er definert som en annen hovedoppgave. Korrupsjonen er blitt stadig mer utbredt og ondartet og truer selve vår eksistens, fastslo påtroppende toppleder Choummaly under partikongressen i 2006.

Hmong-minoritetens motstand

Hmong
I Laos bor rundt 280 000 hmong.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Sporadisk geriljaaktivitet har funnet sted siden revolusjonen i 1975, men uten å være noen virkelig trussel mot regimet. Under feiringen av 25-årsjubileet for revolusjonen i desember 2000, ble Vientiane rystet av flere bombeaksjoner. En USA-basert motstandsgruppe, Lao Citizens Movement for Democracy, hevdet i 2003 å ha aktive geriljagrupper i 11 provinser, noe myndighetene benektet.

Imidlertid kommer fortsatt sporadiske meldinger om gerilja og sabotasje i enkelte landsdeler mot det kommunistiske styret. I mai 2007 sendte vestlige ambassader i Vientiane ut advarsler om kamphandlinger ikke langt nord for hovedstaden. Den løselig organiserte motstandsbevegelsen består nesten utelukkende av medlemmer av minoritetsfolket hmong, og har neppe mer enn rundt tusen mann under våpen, ifølge diplomatiske kilder. Under krigene i Laos og Vietnam i 1960- og 1970-årene lot titusener hmong-soldater seg verve til kamp på USAs side mot nordvietnamesere langs Ho Chi Minh-stien. I 2006 overga en hmong-gruppe med 400 medlemmer seg etter å la levd som fredløse i jungelen siden kommunistene tok makten 1975.

Siden revolusjonen 1975 har over 100 000 hmong-flyktninger slått seg ned i USA. Det føderale politiet FBI meldte i mai 2007 at et komplott var avslørt blant eksil-laotere med sikte på å styrte det nåværende regimet i Vientiane. Den fremste hmong-lederen, Vang Pao, ble arrestert sammen med ni angivelige medsammensvorne. Ifølge en foreløpig siktelse skal Vang Pao-gruppen ha forsøkt å kjøpe våpen for nesten 10 millioner USD, og hadde planlagt å verve sabotører for å sprenge regjeringsbygninger i Vientiane. Vang Pao var general og øverste sjef for en USA-finansiert leiehær som under Vietnam-krigen omfattet styrker på opptil 30 000 mann.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg