Tai-folkene hadde gjennom århundrer gradvis flyttet fra Sør-Kina til Sørøst-Asia før de første tai-kongedømmer oppstod i de nordlige deler av Myanmar, Thailand og Laos omkring år 1300, i utkanten av de deltasentrerte burmesiske, khmer- og mon-riker. Den laotiske prins Fa Ngum, som hadde vokst opp ved hoffet i Angkor, etablerte seg i Luang Prabang. Han underla seg de omkringliggende småstater, inntok i 1353 Vientiane og grunnla Lan Xang, «Millioner elefanters land». I 1478 rykket annamittiske styrker inn i Lan Xang, og hele 1500-tallet var dominert av Myanmars ekspansive politikk. Lan Xang ble invadert flere ganger, og til slutt flyttet man rikets hovedstad til Vientiane og allierte seg med thailenderne.

De første europeere kom til Vientiane under kong Souligna Vongas regjeringstid (1637–94). Etter hans død brøt det ut strid mellom de potensielle arvingene, og Laos ble delt i tre: Luang Prabang, Vientiane og Champassak. 1700-tallet var dominert av innbyrdes rivalisering mellom de tre rikene. I 1828 inntok en thailandsk hær Vientiane, plyndret byen og tok innbyggerne med seg til Thailand.

I det underbefolkede Sørøst-Asia førte man krig mer for å øke befolkningen enn for å vinne land. Den sterkeste part hadde alltid med seg hjem så mange krigsfanger som mulig. Disse stadige, tvungne forflytninger har gjort Sørøst-Asia meget sammensatt og komplisert både kulturelt, etnografisk og språklig. Omkring 1820 økte Annam presset på det østlige Laos. Fra 1850 søkte Thailand å styrke sin kontroll over Laos, som på denne tiden var blitt en thailandsk vasall.

Med utgangspunkt i Annams krav på Laos som vasallstat, tvang franskmennene 1893 Thailand til å oppgi alle krav øst for Mekong, og Laos ble fransk protektorat. Franskmennene grep forholdsvis lite inn i det indre styre, men hadde fast hånd om administrasjonen av skatter og avgifter, og sørget for at slaveriet ble opphevet omkring århundreskiftet. De brukte ofte vietnamesere til lavere administrative stillinger og som arbeidere. Tre opprør, alle blant minoriteter, ble slått ned 1907 i sør og 1914 og 1919 (meo) i nord. Laos stod for bare én prosent av den totale eksport fra Fransk Indokina. Opiumomsetningen, som var et fransk monopol, utgjorde 1/7 av hele Indokinas statsinntekter.

Laos' historie etter den annen verdenskrig må sees i sammenheng med hele Indokinas selvstendighetskamp, først mot den franske kolonimakt (1946–54), siden mot den økende amerikanske dominans og militære intervensjon. I april 1946 erklærte kong Sisavang Vong Laos for selvstendig, og det ble dannet en regjering, Lao Issara (Det frie Laos).

Våren 1946 besatte franske styrker på ny Laos. Kong Sisavang var profransk, men Lao Issara-regjeringen flyktet til Bangkok. Allerede 1946 oppstod nasjonale motstandsgrupper som bekjempet franskmennene, uten at de kom til å utgjøre noen egentlig trussel mot kolonimakten. I 1946 ble Laos medlem av Den indokinesiske føderasjon, og forfatningen av 1947 innførte parlamentarisk styre.

I 1947 fikk Laos tilbake de områdene langs Mekong som Thailand hadde holdt besatt siden 1941. Laos fikk begrenset suverenitet innen det franske kolonirike 1949, og Lao Issara ble nå definitivt splittet. To halvbrødre, prins Souvanna Phouma og prins Souphanouvong, nevøer av kong Sisavang, markerte seg fra denne tiden som ledere for de to hovedfraksjonene som kjempet om makten i Laos.

Souvanna Phouma trådte inn i Vientiane-regjeringen som leder for nøytralistfraksjonen, og ble statsminister 1951. Souphanouvong dannet en motstandsorganisasjon, Pathet Lao (Den laotiske nasjon), og begynte gerilja med støtte fra det vietnamesiske Viet Minh. Pathet Lao bygde opp en administrasjon og et baseområde i de nordlige provinser og etablerte 1956 det politiske parti Neo Lao Haksat (Laos' patriotiske front). En politisk høyrefraksjon under ledelse av prins Boun Oum hadde sine støttepunkter i byene sør i landet.

Laos fikk 1953 full selvstendighet innenfor Den franske union. Genèvekonferansen 1954 om Indokina anerkjente Laos' selvstendighet, enhet og nøytralitet. Ifølge Genèveavtalen skulle de franske og vietnamesiske tropper forlate landet og Pathet Lao integreres både politisk og militært. USA økte fra 1955 sitt økonomiske engasjement i Laos, og i 1959 ble det opprettet en hemmelig amerikansk militærmisjon. Laos gikk 1956 ut av Den franske union. I årene etter 1954 ble det inngått en rekke mislykkede avtaler om nasjonal enhet mellom Vientianeregimet og Pathet Lao, og flere kupp og motkupp fant sted. Samtidig økte konfrontasjonene mellom Pathet Lao og den kongelige hær.

Genèvekonferansen om Laos 1961–62 forsøkte å skape fred; landets nøytralitet ble på ny garantert av de 14 nasjoner som deltok. I juni 1962 ble det opprettet en koalisjonsregjering under Souvanna Phouma, der alle tre fraksjoner var med. USA innså at den ensidige støtten til høyrefløyen hadde slått feil, og støttet fra nå av nøytralisten Souvanna. Koalisjonsregjeringen ble aldri virkelig arbeidsdyktig og omfattende kamper fant sted 1963. Samtidig med at amerikanerne økte sitt engasjement i Vietnamkrigen, forsterket de sine anstrengelser for å hindre kommunistisk dominans i Laos. En annen grunn til at Laos ble trukket inn i Vietnamkrigen, var den såkalte Ho Chi Minh-ruten gjennom Pathet Lao-sonen. På dette veisystemet kunne forsyninger fraktes fra Nord-Vietnam til FNL i Sør-Vietnam.

I midten av 1960-årene var Laos i realiteten delt i soner under kontroll av Pathet Lao eller nøytralistregimet, som fikk stadig mer åpenlys støtte fra USA. Pathet Lao hevdet å kontrollere 11 av 16 provinser. Oktober 1964 begynte USA bombing av Pathet Lao-sonen. Nord-Vietnam økte sitt militære nærvær i Laos, spesielt for å beskytte Ho Chi Minh-ruten, men deltok også aktivt i kampene på Pathet Laos side. USA sendte flere militære rådgivere, og det amerikanske CIA organiserte og finansierte en hemmelig leiehær, hovedsakelig fra meostammen. Under ledelse av meogeneralen Vang Pao nådde denne hæren en styrke på ca. 30 000 mann i 1968. Også thailandske leiesoldater deltok. Verken leiehærene eller den USA-støttede kongelige hær maktet å stanse Pathet Lao og de nordvietnamesiske styrker, til tross for kraftig amerikansk luftbombardement.

I 1970 fikk Pathet Lao kontroll over Krukkesletta. En storstilt sørvietnamesisk invasjon 1971 for å kutte Ho Chi Minh-ruten mislyktes. I februar 1973 ble en våpenhvileavtale undertegnet i Vientiane, i september en fredsavtale. En samlingsregjering ble dannet med like mange pro-kommunister som ikke-kommunister, og med den «nøytralistiske» Souvanna Phouma som statsminister. Denne maktbalansen ble snart forrykket; Pathet Lao overtok gradvis mer av makten.

Den kommunistiske maktovertakelsen ble fullbyrdet 2. desember 1975, da en nasjonal kongress avskaffet monarkiet; kong Savang Vatthana abdiserte; monarken ble sammen med ledere for det gamle regimet plassert i omskoleringsleir; der døde både han og kronprins Vong Savang i mai 1978, angivelig av sult.

Den demokratiske folkerepublikken Laos ble proklamert. Prins Souphanouvong var folkerepublikkens president 1975–91. Kaysone Phomvihane var i sin dobbeltrolle som partisjef og statsminister (1991–92 også president) Laos-revolusjonens sterke mann. Etter Kaysones død 1992 ble Khamtay Siphadone, tidligere landets hærsjef og forsvarsminister, en dominerende lederskikkelse. Etter en periode som statsminister (1991–98) ble han av partiet valgt til landets president 1998; gjenvalgt 2001.

1989 ble det holdt parlamentsvalg for første gang siden 1975; med bare partimedlemmer blant kandidatene. Denne praksis vedvarte, men ved valget 2002 var én av de 196 kandidatene ikke partimedlem: justisminister Khamouan Bouppha.

Ny toppledelseLaos fikk 2006 ny toppledelse med general Choummaly Sayasone som partisjef og president, en dobbeltrolle som siden tidlig i 1990-årene hadde tilhørt Khamtai Siphandon. Visestatsminister Bouason Volachit ble forfremmet til regjeringssjef. Ved parlamentsvalget samme år tok kommunistpartiet 113 av 115 mandater. 29 kvinner fikk plass i den nye nasjonalforsamlingen.

Det enerådende kommunistpartiet har som sitt erklærte mål å opprettholde en økonomisk vekst som siden tusenårsskiftet har vært ca. 5 % årlig. Kamp mot korrupsjonen er definert som en annen hovedoppgave. Korrupsjonen er blitt stadig mer utbredt og ondartet og truer selve vår eksistens, fastslo påtroppende toppleder Choummaly under partikongressen 2006.

Sporadisk geriljaaktivitet har funnet sted siden revolusjonen 1975, men uten å være noen virkelig trussel mot regimet. Under feiringen av 25-årsjubileet for revolusjonen i desember 2000, ble Vientiane rystet av flere bombeaksjoner. En USA-basert motstandsgruppe, Lao Citizens Movement for Democracy, hevdet 2003 å ha aktive geriljagrupper i 11 provinser, noe myndighetene benektet.

Imidlertid kommer fortsatt sporadiske meldinger om gerilja og sabotasje i enkelte landsdeler mot det kommunistiske styret. I mai 2007 sendte vestlige ambassader i Vientiane ut advarsler om kamphandlinger ikke langt nord for hovedstaden. Den løselig organiserte motstandsbevegelsen består nesten utelukkende av medlemmer av minoritetsfolket hmong, og har neppe mer enn rundt tusen mann under våpen, ifølge diplomatiske kilder. Under krigene i Laos og Vietnam i 1960- og 1970-årene lot titusener hmong-soldater seg verve til kamp på USAs side mot nordvietnamesere langs Ho Chi Minh-stien. 2006 overga en hmong-gruppe med 400 medlemmer seg etter å la levd som fredløse i jungelen siden kommunistene tok makten 1975.

Siden revolusjonen 1975 har over 100 000 hmong-flyktninger slått seg ned i USA. Det føderale politiet FBI meldte i mai 2007 at et komplott var avslørt blant eksil-laotere med sikte på å styrte det nåværende regimet i Vientiane. Den fremste hmong-lederen, Vang Pao, ble arrestert sammen med ni angivelige medsammensvorne. Ifølge en foreløpig siktelse skal Vang Pao-gruppen ha forsøkt å kjøpe våpen for nesten 10 millioner USD, og hadde planlagt å verve sabotører for å sprenge regjeringsbygninger i Vientiane. Vang Pao var general og øverste sjef for en USA-finansiert leiehær som under Vietnam-krigen omfattet styrker på opptil 30 000 mann. Saken mot Vang Pao er ennå ikke avgjort i det amerikanske rettssystemet.

Vietnam hadde i etterkrigstiden 40 000-50 000 soldater i Laos; disse ble trukket tilbake i slutten av 1980-årene. I striden mellom de kommunistiske stormaktene tok Laos parti for Sovjetunionen. 1978 ble alt kinesisk bistandspersonell trukket ut, men 1990 ble forholdet til Kina erklært normalisert.

Økonomisk kursendring mot slutten av 1980-årene, sammen med Sovjetunionens sammenbrudd, tvang Laos til økt samkvem med kapitalistiske land. Et anspent forhold til Thailand ble bedret. Den første broen mellom Laos og Thailand over Mekong ved Vientiane ble åpnet 1994. Fra 1995 tok Laos gradvise skritt mot medlemskap i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, og fikk dette innvilget 1997.

Politisk er Laos tett knyttet til Vietnam og Kina, men økonomisk har Thailand vært den viktigste partneren. EU er nest største avtager av laotisk eksport. Laos ble medlem av den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN 1997. 2004 hadde Laos formannskapet i ASEAN og var vert ved årets toppmøte. 2008 kom Laos inn i ASEAN Free Trade Area og legger stor vekt på dette samarbeidet. Laos ble også medlem av ASEM (Asia-Europe Meeting) 2004.

Påstander om diskriminering og overgrep mot hmong-minoriteten førte til at forholdet til USA først ble normalisert 2004, ti år senere enn normaliseringen USA - Vietnam.

Målet for revolusjonsregjeringen i 1975 var et sosialistisk samfunn; dens viktigste virkemidler var kollektivisering av jordbruket og industrialisering etter østeuropeisk modell. Kollektiviseringen møtte motstand og førte til nedgang i risproduksjonen; den ble også sett som medvirkende årsak til at ca. 300 000 laoter flyktet fra landet 1975-85, omkring halvparten tilhørte hmongfolket. Gradvis kom en økonomisk nyorientering med spillerom for privat næringsdrift; i jordbruket gikk man etter hvert tilbake til tradisjonelle familiebruk. Ved tusenårsskiftet var de fleste kollektiver blitt nedlagt.

Etter mønster fra Vietnam har regimet siden 1988 gjennomført markedsøkonomiske reformer, men den laotiske reformtakten har vært tregere. Ennå mangler viktige legale og institusjonelle strukturer for en effektiv markedsøkonomi. Markedet har likevel reagert positivt på endringene og veksten har vært god, om enn fra et svært lavt nivå. Som et av verdens fattigste land er Laos fortsatt sterkt avhengig av utenlandsk bistand. Handelsbalansen er negativ.

1991 fikk Laos en ny grunnlov uten den tidligere vektleggingen av sosialismen, men med åpning for markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Grunnloven stadfester kommunistpartiets posisjon som landets ledende maktorgan. Ettpartistaten ble stadfestet også ved partikongressen 2006.

Gjennomsnittlig økonomisk vekst i perioden 1988-2008 er oppgitt til ca. 6 % årlig. Landet har fortsatt utviklingen av markedsøkonomi etter vietnamesisk mønster. I perioden 1993-2003 ble andelen som lever i ekstrem fattigdom redusert fra 24 til 30 % av befolkningen, ifølge regjeringens statistikk. I regjeringens 6. femårsplan (2006-10) tas det sikte på en ytterligere reduksjon til 20 %. Målet er for øvrig at Laos skal vokse seg ut av gruppen Minst utviklede land (MUL) innen 2020.

Politisk er Laos tett knyttet til Vietnam og Kina, men økonomisk har Thailand vært den viktigste partneren. EU er nest største avtager av laotisk eksport. Laos ble medlem av den regionale samarbeidsorganisasjonen ASEAN 1997. 2008 kom Laos inn i ASEAN Free Trade Area og legger stor vekt på dette samarbeidet. Laos ble også medlem av ASEM (Asia-Europe Meeting) 2004.

Laos var lenge storprodusent av opium og heroin i sin del av «Det gylne triangel». Produksjonen har minket gradvis. FNs narkotikabyrå (United Nations Organisation on Drugs and Crime, UNODC) betegnet 2008 Laos som "nesten opiumfritt". 2001 kom en lov som fastsetter dødsstraff for besittelse av mer enn 500 gram heroin.

Stort vannkraftpotensial

Laos er et av verdens fattigste land, men er potensielt rikt med naturressurser som skog, mineraler og vann. Et særlig potensial ligger i produksjon og eksport av vannkraft med Thailand som hovedkunde. Mekong-elven renner gjennom landet fra nord til sør, og det satses på en storstilt vannkraftutbygging på Mekongs tallrike sideelver. Ved tusenårsskiftet gikk over 60 % av den samlede el-produksjonen til Thailand, mens bare 20 % av egen befolkning hadde elektrisk strøm. Vannkraftpotensialet anslås til totalt 18 000 megawatt; av dette var mindre enn 1000 MW utbygd ved tusenårsskiftet. 24 prosjekter var da under planlegging/utbygging; deriblant flere med norsk medvirkning (Norconsult, Statkraft, SN Power, Interconsult).

Verdensbanken gav 2005 sin støtte til et av de største og mest kontroversielle vannkraftprosjekter i Asia, Nam Theun 2 (NT2), 25 mil sørøst for Vientiane. Det hadde da vært på planleggingsstadiet i 20 år. Kostnadsberegnet til ca. 10 mrd. kr. er dette landets største anleggsprosjekt noensinne. NT2 er siden 1990-årene blitt motarbeidet av miljøaktivister. Disse viser bl.a. til tvangsflytting av 6200 mennesker og konsekvenser for ytterligere 100 000 i områder nedenfor den 50 meter høye demningen. Kraftverket skal kunne generere 1070 MW. Over 90 % av produksjonen vil bli eksportert til Thailand. Gigantprosjektet skal etter planen være ferdigstilt innen utgangen av 2009, men kan bli noe forsinket.

For første gang la Laos i 2009 ut et obligasjonslån på det internasjonale finansmarkedet. Det skal reise ca. 500 millioner kroner til bygging av et nytt vannkraftverk for eksport av elektrisitet til Thailand.

Laotisk økonomi er avhengig av utenlandsk bistand. Ifølge UNDP utgjør bistanden 18 % av BNP og hele 70 % av offentlige investeringer. Den makroøkonomiske situasjonen betegnes som stabil, men lave skatteinntekter og en stor andel ubetjente lån skaper usikkerhet, og landet er for en stor del avhengig av lån og bistand. Laos ble 2008 rangert som nr. 133 av 179 land på FNs globale levekårsindeks.

Etter mangeårig isolasjon er Laos siden tusenårsskiftet blitt et nytt reisemål for turister fra Vesten. Infrastrukturen er gradvis blitt bedre. 2008 åpnet en ny hovedvei gjennom Laos, hovedsakelig finansiert av Kina. Tidligere tok det to dager å kjøre gjennom landet fra den kinesiske grensen til hovedstaden Vientiane - på den nye motorveien kan turen gjøres på ca. fem timer. Veibyggingen har gitt kraftig vekst i samhandelen Laos - Kina. Veien gjennom Laos er en del av den større North-South Economic Corridor, et nettverk av veier mellom den kinesiske provinshovedstaden Kunming og Bangkok. Med den nye veiforbindelsen forventes betydelig vekst i samhandelen med Kina.

Norge opprettet diplomatisk forbindelse med Laos 1991, samme år som Laos vedtok sin første grunnlov. Den norske ambassaden i Vietnam er sideakkreditert Laos. Norge har gitt bistand innen sektorene vannkraft, miljø/vannforsyning, bomberydding, HIV/Aids og reduksjon av opiumdyrkingen. Det gis også støtte gjennom norske frivillige organisasjoner til sosial sektor og landsbygdutvikling.  Norske selskaper har vært aktive innen vannkraftsektoren siden 1990-årene. En vesentlig del av norsk bistand er gitt i form av myke kreditter til vannkraftutbygging. Siden tusenårsskiftet har bistanden variert mellom ca. 15-35 mill. kr. årlig. I slutten av 1990-årene finansierte Norge, med ca. 35 mill. kr, renovasjonsanlegg i fire provinshovedsteder langs Mekong. Norges bilaterale utviklingssamarbeid med Laos, gjennom UNDP, ble faset ut 2005.

De kommersielle forbindelsene mellom Laos og Norge er svært beskjedne. Den videre utbyggingen av vannkraft i Laos kan imidlertid gi muligheter for norske engasjementer. Eksporten fra Laos til Norge har stort sett bestått av tekstiler.

Kirkens Nødhjelp har sitt regionkontor for Sørøst-Asia i Vientiane. Redd Barna har vært aktive i Laos siden tidlig på 1980-tallet og har hatt kontor i Vientiane siden 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.