Labour Party (britisk parti)

Labours store gjennombrudd kom med valgseieren i 1945, da Clement Richard Attlee dannet regjering. Det ble gjennomført et omfattende reformprogram som gjorde Storbritannia til en velferdsstat, men partiet stod splittet i spørsmålet om nasjonalisering av tungindustrien, gruvene og kommunikasjonsmidlene. Støtten fra fagbevegelsen har vært betinget i visse perioder, ikke minst fordi regjeringen fant det nødvendig med økonomisk innstramming for å klare utgiftene i sosialsektoren.

I 1950-årene var partiet preget av intens strid om de prinsipielle retningslinjene for den økonomiske politikken. En radikal fløy, ledet av Aneurin Bevan og Harold Wilson, ønsket sterke statsinngrep og kombinerte sine reformforslag med kritikk av utenrikspolitikken. I 1960- og 1970-årene stilnet den indre strid, Wilson ble partiets leder og fortsatte en moderat kurs. Det var i denne perioden liten uenighet om utenriks- og sikkerhetspolitikken, men friksjoner i forholdet til landsorganisasjonen i lønnspolitikken og industripolitiske spørsmål.

Etter valgnederlaget i 1979 ble Labour preget av svekkelse og splittelse. I 1980 brøt en gruppe ut av partiet og dannet Social Democratic Party, som siden gikk i valgsamarbeid med de liberale (og ble til Liberal Democrats). En årsak til, og samtidig et resultat av, bruddet var en betydelig radikalisering av partiet i perioden 1980–1983. Etter hvert fikk også fraksjoner og trotskistiske elementer innflytelse, noe som førte til rekordlav oppslutning ved valget i 1983.

Mot slutten av 1980-årene, og særlig etter gruvearbeiderstreiken i 1984–1985, tok den nye partiledelsen under ledelse av Neil Kinnock et oppgjør med de radikale elementene og konsoliderte Labour, uten at partiet gikk tilstrekkelig frem ved valget i 1987 til å være seriøs utfordrer til den konservative regjeringen. På tross av de konservatives synkende popularitet led Labour også et overraskende nederlag i 1992.

Den nye partiledelsen fra 1994, under ledelse av Tony Blair, gjennomførte en nyorientering av partiets politikk («New Labour»), der partiet beveget seg mot sentrum og appellerte til velgerne i middelklassen. På tross av en viss opposisjon fra venstresiden i partiet ble denne linjen gjennomført, og ved valget i 1997 gjorde Labour sitt beste valg noen gang og fikk 419 mandater i Underhuset.

Ved valget i 2001 holdt partiet stillingen og fikk 413 mandater. Ved parlamentsvalget i 2005 gikk Labour tilbake fra 40,7 prosent til 35,2 prosent av stemmene, men fikk likevel et solid flertall i Underhuset med 355 (av 646) mandater, og for første gang vant Labour tre valg på rad.

Den sterke stillingen skyldes både Labours nyorientering og Tony Blairs personlige egenskaper – men også splittelse og lite troverdig lederskap hos de konservative. Blair var populær i partiet så lenge han vant valg for Labour, men ble omstridt etter den britiske invasjonen av Irak under Irak-krigen i 2003.

Foran valget 2010 var partiet tydelig preget av regjeringsslitasje og måtte gi fra seg makten etter valget. Valget av Ed Miliband til ny partileder høsten 2010, som på mållinjen slo sin mer sentrumsorienterte bror David i kampen om å bli ny Labour-leder, var en venstredreining av partiet. Labour inntok nå igjen en mer tradisjonell ideologisk plattform. Partiets venstredreining ga ingen gjenklang hos velgerne og partiet slet med å være en god opposisjon i Underhuset i perioden 2010–2015.

Miliband gjorde flere forsøk på å skape en felles Labour-plattform ved å sette i gang flere diskusjoner innad i partiet, men uten å lykkes. Partiet hadde mistet sin klare sentrumsprofil og slet på meningsmålingene.

Parlamentsvalget i 2015 ble et stort nederlag for Labour, til tross for en liten fremgang i stemmeandel (30,5 prosent). Partiet vant noen mandater i England, men ble helt utradert i Skottland av det skotske nasjonalistpartiet Scottish National Party (SNP), som tok 40 mandater fra Labour. Dermed tapte Labour i alt 26 mandater samtidig som de konservative til slutt sikret seg rent flertall, dog kun med et samlet flertall på 12 seter i Underhuset. Ed Miliband trakk seg som partileder etter valget.

Labour fikk mye av ansvaret for landets dårlige økonomi, og dermed til dels den voldsomme innsparingspolitikken (Austerity) som koalisjonsregjeringen (De konservative og Liberaldemokratene) gjennomførte mellom 2010 og 2015. Denne politikken fortsatte også etter valget i 2015, og har delvis vært forklart med Labours overforbruk av offentlig midler i årene frem til finanskrisen inntraff i 2008/2009.

Valget av Jeremy Corbyn som Labours nye leder i september 2015 var en ytterligere venstredreining av partiet. Hovedsakelig stemt frem av grasrotrepresentanter på ytterste venstre feide Corbyn sine tre kolleger og motstandere, Andy Burnham, Yvette Cooper og Liz Kendall, til side og tok en overbevisende seier i ledervalget med 60 prosent av stemmene.

Med Corbyn som leder ble det spådd at Labour ville få en tung vei tilbake til regjeringskontorene, siden historien viser at venstredreininger sjelden gir særlig uttelling i britiske parlamentsvalg. Corbyns partiideologi fremsto likevel som enhetlig.

Etter valgnederlaget i 2019 valgte Corbyn, etter internt press, å trekke seg som partileder. Labours partiprogram ble kalt det mest økonomisk radikale program i moderne britisk politikk. Valgnederlaget gjorde at presset fra medlemmene i partiet og partiets parlamentsgruppe ble for stort. Derfor annonserte han sin avgang 13. desember og åpnet dermed for ny lederkamp i partiet.

Etter en digital valgkamp våren 2020, grunnet koronakrisen, vant Keir Starmer votering i partiet. Starmer ble presentert som ny Labour-leder 4. april 2020.