La Réunion var allerede kjent av arabiske sjøfarere under navnet Dina Morgabin da europeiske oppdagelsesreisende kom dit på 1500-tallet – med portugisere som de første. De fant øya ubebodd i 1513, og ga den navnet Santa Apollonia. Frankrike gjorde krav på den i 1642 og annekterte den i 1654. De kalte den Bourbon etter det franske kongehus, omdøpt til Réunion i 1793 etter kongehusets fall. Deretter skiftet øya navn ved flere anledninger, og het 1801–10 Île Bonaparte, til den fra 1848 er blitt hetende Réunion. Den første bosettingen fant sted etter at det franske selskapet Compagnie des Indes orientales hadde sikret seg alle rettigheter og opprettet en handelsstasjon der. Med hjelp av importert slavearbeidskraft ble det skapt en plantasjeøkonomi. Under Napoleonskrigene (1810–15) var øya okkupert av Storbritannia. Slaveriet ble opphevet i 1848, deretter ble arbeidskraft hentet fra Asia.

Frankrike styrte Réunion som en koloni frem til 1946, da øya fikk status somoversjøisk departement, med rett til å velge fem medlemmer til den franske nasjonalforsamling, tre til senatet. Réunion, og de små ubebodde øyene som ligger inn under den, betraktes fortsatt som en integrert del av Frankrike (fem av øyene blir gjort krav på av naboøyene Madagaskar og Mauritius). Befolkningen på Réunion deltar i vanlige franske valg og velger dertil sitt eget generalråd (Conseil général) som lokal regjering. Flertallet i den 47 representanter store forsamlingen veksler mellom venstre- og høyresiden.

To partier har full selvstendighet som hovedsak, men kravet om løsrivelse har liten oppslutning i befolkningen – ikke minst fordi det overføres betydelige subsidier fra Frankrike. Et hovedspørsmål i det politiske liv på Réunion, som partiene står samlet om, er å sikre en standard på offentlige tjenester som er på nivå med Frankrikes. Ved flere anledninger kom det i 1990-årene til uroligheter på Réunion, som blant annet har røtter i sosiale forhold. Et forslag om å dele Réunion inn i to departementer ble avvist av det franske senatet i 2000. Øya deltar i den regionale samarbeidsorganisasjonen Kommisjonen for Det indiske hav.

Réunion har etter afrikanske forhold en høy levestandard, vesentlig takket være statusen som fransk oversjøisk territorium – selv om inntektsnivå og levestandard ligger under Frankrikes. Økonomien er relativt moderne, med en utbygd servicesektor. Tradisjonelt er Réunion et landbrukssamfunn, tuftet på en plantasjeøkonomi introdusert i kolonitiden, hvor det særlig dyrkes sukker for eksport, subsidiert av Frankrike. I begynnelsen av på 2000-tallet sto sukker for om lag 40 prosent av samlet eksportverdi, selv om jordbruket bare sysselsatte rundt 3 prosent av yrkesaktiv befolkning. Den andre viktige grøden er fôr. Det dyrkes også flere planter brukt i parfymeindustrien, samt vanilje, tobakk, grønnsaker og frukt. Det utøves en del kommersielt dypvannsfiske. Industrien består mest av foredling av matvarer. Réunion har også en betydelig turistindustri.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.