LCD-skjermer er flatere og tar vesentlig mindre plass enn de eldre katoderørskjermene.

Hitachi. Begrenset gjenbruk

LCD-skjerm, billedskjerm til datamaskiner og TV-mottakere, består av en matrise med millionvis av bitte små flytende krystaller. Det finnes to hovedtyper: Skjermer hvor matrisen filtrerer lyset fra en kilde bak skjermen, både i intensitet og farge, og skjermer uten belysning bak skjermen. De filtrerer både innfallende lys og det lyset som blir reflektert fra en bakplate. Den sistnevnte teknikken benyttes når strømforbruket må holdes lavt, f.eks. i elektroniske ur.

For å lage et bilde på en skjerm må hvert billedelement (piksel) styres. For en fargeskjerm vil det være tre krystaller for hvert billedelement, en for hver farge. En kritisk størrelse er hvor hurtig skjermbildet kan oppdateres, noe som er viktig for visning av levende bilder og for dataspill.

De tidlige skjermene, som ble benyttet i de første bærbare datamaskinene, var basert på bruk av en såkalt passiv matrise. Da måtte hvert piksel holde på sin tilstand mellom hver aktivering. Det resulterte i langsom reaksjon, og slike skjermer var derfor ikke egnet til levende bilder.

Nå brukes aktive matriser. Hvert billedelement, en flytende krystall, er styrt av en tynnfilmtransistor (TFT). Alle transistorene som styrer elementene i den samme billedlinjen, er knyttet til en felles kontrollforbindelse. Dessuten er alle transistorene som tilhører samme vertikale stripe i bildet, knyttet til en felles signalforbindelse. Bildet har altså en matrisestruktur.

Virkemåte. En styrespenning på en horisontal forbindelse vil åpne alle transistorene som er knyttet til den samme billedlinjen. Signalspenninger som tilføres de vertikale forbindelsene, vil dermed etter tur styre alle de forskjellige transistorene som sitter i denne billedlinjen. Deretter kan neste linje transistorer aktiveres, og på denne måten kan etter tur alle linjene i bildet oppdateres. Transistorene vil lagre signalet mellom hver oppdatering, og det gir både klarere bilde og raskere responstid.

Med en slik kompleksitet var det i begynnelsen bare mulig å lagre skjermer av mindre format, og prisen økte sterkt med størrelsen. Nå er LCD-skjermer for TV-mottakere tilgjengelig med størrelse opp til 62 tommer. Produksjonsprosessen er krevende og kostbar, og på tross av det høye produksjonsvolumet på verdensbasis, er det bare et fåtall fabrikker som produserer og som er underleverer til merkevareleverandørene. Prisene på store skjermer har vist en klart fallende tendens.

For datamaskiner er LCD-skjermene nesten enerådende (se dataskjerm). Som flatskjerm til fjernsynsmottakere er også en annen skjermtype tilgjengelig, den såkalte plasmaskjermen. Bruksegenskapene er på mange områder like, og det er delte oppfatninger om hvilken type som er å foretrekke. Plasmaskjermene ser ut til å være ledende for de største dimensjonene, og plasmaskjermene regnes for å ha en videre betraktningsvinkel, opp til 170°. LCD-skjermer kan være å foretrekke når det gjelder fargeskarphet og reflekser fra skjermoverflaten. De er også tynnere og lettere og bruker mindre effekt. Balansen kan imidlertid forandre seg med den raske teknologiutviklingen, men LCD-skjermer ser ut til å utvikle seg raskest.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.