Kystradarkjeden

I 2016 annonserte Forsvaret at kystradaren på Holmfjell og sju andre steder i Nord-Norge vil fases ut i løpet av 2020.
Holmfjell
Av /Forsvaret.

Artikkelstart

Kystradarkjeden var fra 1950-tallet til 2020 et system med radarstasjoner langs deler av norskekysten, som inngikk i Forsvaret. Kystradarene var lenge en del av NATOs infrastruktur, som ledd i overvåking av kystområdene; deretter inngikk de i den nasjonale kystberedskapen, med en tiltagende sivil rolle. Stasjonene i Sør-Norge (Kystradar Sør) ble nedlagt i 2003; de i Nord-Norge (Kystradar Nord) ble i 2016 vedtatt avviklet per 2020.

Funksjonen til kystradarstasjonene har endret seg over tid. Under den kalde krigen var de en viktig del av den militære overvåkingen, samtidig som den bidro til sjøsikkerhet. Stasjonene skulle særlig fange opp uregelmessigheter, inklusive brudd på norsk suverenitet, så vel som ulykker, feilnavigasjon og føring av farlig last. Kystradarkjeden har vært det eneste systemet som kontinuerlig har overvåket og oppdatert situasjonen langs kysten av Nord-Norge. Foruten å betjene Forsvaret, og derigjennom NATO, har Kystradarkjeden levert informasjon til flere norske etater; særlig Kystverket, Tollvesenet, Politiet og redningssentralene.

Overvåking av kysten fra stasjonære radarstasjoner var særlig viktig i en tid med mangelfull luftovervåking, og uten satellitter eller droner. Radarsettene var dels for overvåking (varslingsstasjoner), dels for navigasjonsstøtte (navigasjonsradarer) – for fartøyer og fly. Tilknyttet Kystradarkjeden var også et antall kystmeldestasjoner (kystmeldetjenesten), tilhørende Marinen.

Struktur

Radarene ble tidlig lagt til Kystartilleriet; fra 1960 under Sjøforsvaret, gjennom respektive sjøforsvarsdistrikt. Til 2002-tallet var de to delen av kjeden under operativ kommando av henholdsvis Øverstkommanderende i Nord-Norge (ØKN) og Øverstkommanderende i Sør-Norge (ØKS); deretter Forsvarets operative hovedkvarter (FOHK). Fra 2010 ble de gjenværende stasjonene overført fra Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) til det som senere ble hetende Cyberforsvaret (CYFOR).

Kystradar Sør ble opprettet i 1958, med stasjonene Eigerøy, Hisøy og Risør; deretter også Fjell, Høyfjell og Hvasser.

Kystradar Nord ble opprettet i 1960, og omfattet åtte stasjoner (fra sør til nordøst): Træna, Værøy, Langenes, Hillesøy, Sørvær, Nordkapp, Berlevåg og Holmfjell. På grunn av mangelfull dekning ble to av disse bygd så sent som på 1970-tallet: Holmfjell ved Vardø var operativ i 1972, Træna på Helgelandskysten i 1975. Modernisering, med utskiftning av teknologi, ble gjennomført i første halvdel av 1990-tallet.

Planer for bygging av flere stasjoner i Midt-Norge (Folla og Tonningen) og Sør-Norge (Utsira og Lindesnes) på 1990-tallet ble ikke gjennomført. Et prøveprosjekt, sammen med Kystverket og Statoil, for en framtidig maritim overvåkningssentral på Vestlandet ble ikke videreført.

Mens Kystverket har et større antall radarstasjoner i Sør-Norge har det (2020) bare én i Nord-Norge. Informasjon fra den militære kystradarkjeden overføres til den sivile sjøtrafikksentralen i Vardø.

Historikk

Den tyske okkupasjonsmakten satte under andre verdenskrig i alt opp 44 radarsett i Norge, ikke minst på kysten av Finnmark, hvorav en del ble videreført av det norske forsvaret etter krigen. To radarsett (Kiberg og Grense Jakobselv) ble sprengt da okkupasjonsstyrkene trakk seg ut, for at de ikke skulle falle på russiske hender.

Forsvaret, ved Sjøforsvaret, reetablerte en kjede med radarsett som ledd i overvåkingen av kysten, som etter hvert ble en varslingskjede for Marinen. Radarkjeden ble dels bygd ut i Sør-Norge, og da vesentlig i Agder og nordover mot Oslo; dels i Nord-Norge, fra det nordlige Nordland til øst i Finnmark. På 1950-tallet ble utbyggingen av kystradarkjeden en del av NATOs infrastrukturprogram. De første av de nye stasjonene sto ferdige i 1960.

Stortinget vedtok i 2002 å nedlegge Kystradar Sør, noe som ble gjennomført i 2003. I 2016 besluttet Stortinget at også de resterende stasjonene skulle nedlegges, innen 2020. Dette ble begrunnet med at andre løsninger skulle dekke behovet for overvåking, blant annet nye maritime helikoptre, maritime overvåkingsfly og ubemannende luftfarkoster (droner), samt satellitter.

Avviklingen er også begrunnet med at Forsvaret ikke skal stå for overvåking av den sivile sjøtrafikken, som del av sjøsikkerheten, og at dette ivaretas av andre systemet og aktører.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg