De første kjente bosettinger på Kypros er ca. 9000 år gamle. De forsvant etter noen hundre år, hvorpå Kypros antas å ha vært ubebodd i et par tusen år. En ny periode med bosetting ble innledet 4500–4000 f.Kr., både ved sørkysten og i Kyrenia-fjellene. Rike funn fra bronsealderen (1900–1600 f.Kr.) viser at handel med Kreta, Anatolia, Syria og Egypt har begynt. Denne handelen gav grunnlag for nye bosettinger, og sen-bronsealderen (1600–1050 f.Kr.) var en blomstringsperiode, med omfattende kontakt med andre folk. Med den mykenske sivilisasjonens sammenbrudd etter 1200 fant gresk bosetting på Kypros sted. Det ble etablert seks greske kongedømmer, og gresk språk har siden vært dominerende på øya.

Kypros ble et kulturelt og økonomisk sentrum i middelhavsområdet, og betydningen vokste etter den egyptiske erobringen i det andre årtusen f.Kr. Etter en lengre periode med fønikisk og mykensk kolonisering ble Kypros et assyrisk protektorat i det 8. århundre f.Kr. Den assyriske kontrollen varte til ca. 663 f.Kr., hvorpå Kypros var selvstendig i om lag hundre år. Deretter ble igjen Egypt den dominerende makt i det østlige Middelhavet; fra 525 var perserne den ledende makt. Kypros ble innlemmet i Perserriket i 522. Perserne hadde kontrollen over øya til 333, da Aleksander den store beseiret den siste persiske hersker. Etter hans død kom øya under ptolemeerne, som undertrykket de kypriotiske kongedømmene og gjorde øya til en provins i sitt kongedømme. Ptolemeerne styrte Kypros til 58 f.Kr., da den kom under romerne og ble gjort til en romersk provins – med Cicero som en av dens første prokonsuler. For en tid ble Kypros gitt tilbake til Egypt under Kleopatra, men ble tatt tilbake av Augustus i 31 f.Kr. og styrt som egen provins fra 22 f.Kr. Den romerske perioden var en oppgangstid for Kypros.

Kristendommen ble introdusert på Kypros av apostelen Paulus rundt år 45. Da Jerusalem falt for romerne i 70, søkte mange jøder tilhold på Kypros, hvor de gjorde opprør i 115. Kristendommen ble utbredt, og på slutten av 300-tallet fikk den gresk-ortodokse kirke solid feste. Etter delingen av det romerske rike i 395 ble Kypros fram til 1191 underlagt bysantinsk styre. Dette ble utfordret av araberne, som angrep i 649 og de neste tre århundrer lå i konflikt med Bysants over Kypros – til bysantinerne gjenerobret øya 964–65. I mellomtiden hadde bysantinerne delt styret med det muslimske kalifatet.

Deretter opplevde Kypros en relativt rolig periode, selv om en bysantinsk guvernør, Isak Komnenos, gjorde opprør og utropte seg til keiser i 1185. Han ble slått av en engelsk korsfarerflåte ledet av kong Rikard Løvehjerte, som overdrog øya til tempelridderne i Jerusalem. Da de ikke kunne betale det kongen forlangte, solgte han den til Guido av Lusignan, tidligere konge av Jerusalem. Dermed startet fire hundre år med lusignansk – og dermed vestlig – styre, med opprettelsen av et nytt kongedømme på Kypros, innføring av føydalismen, samt innpass for den latinske kirke.

På 1300-tallet styrket kongedømmet Kypros sin posisjon i internasjonal handel, som ble dominert av italienske bystater. Gazimagusa ble en viktig havneby med vidgjeten rikdom. Fra andre halvdel av 1200-tallet spilte Kypros også en viktig rolle i kampene for å opprettholde de latinske statene i Syria, og etter at korsfarerkongedømmet Jerusalem falt i 1291, holdt kypriotiske konger korsfarertanken i live og bidrog til motangrep mot de muslimske mamelukkene. Under et korstog i 1361 erobret kong Peter 1 Antalya i Tyrkia og plyndret Alexandria i 1365. Etter ham kom det til konflikt mellom Kypros og de italienske statene Genova og Venezia, som søkte kontroll over den rike handelen. Genova tok Famagusta under krigen med Kypros 1372–74; kong Janus 1 ledet kampen for å ta tilbake byen. Mamelukkstyrker fra Egypt plyndret Larnaca og Limassol i 1425, hvoretter de nedkjempet den kypriotiske hær i slaget ved Khoirakoitia i 1426, da også hovedstaden Nikosia ble hærtatt. Den siste lusignanske konge, Janus, drev med egyptisk hjelp genoveserne ut av Famagusta i 1464. Hans enke, Caterina Cornaro, tok over tronen, men gav etter for sterkt press fra Venezia, som i 1489 annekterte Kypros.

Venezia holdt Kypros til 1570, da Nikosia falt for invaderende osmanske styrker; året etter falt også Famagusta. Kypros ble del av det osmanske riket, og den tyrkiske innvandringen tok til; blant annet ble flere tusen tyrkiske soldater gitt land. Osmanske offiserer tok ofte det beste jordbrukslandet, og ble kalt "dalenes herrer". I den første tiden konverterte mange fra den kristne eliten til islam og fikk høye posisjoner i det osmanske hierarkiet. Det skjedde også mange ekteskap mellom kristne og muslimer. Det osmanske styret gav den gresk-ortodokse kirke tilbake dens administrative og økonomiske selvstendighet og avskaffet det halv-føydale systemet som frankerne og venezianerne hadde innført. Den kypriotiske kirken fikk en nøkkelrolle i som lokal ekspertise og byråkrati for osmanerne. Posisjonen som oversetter ("Dragoman") for osmanerne var svært attraktiv og brakte så stor rikdom til innehaveren at Dragomanene ofte ble omtalt som øyas rikeste og mektigste. Kirken krevde også inn skatt fra sine trosfeller og fikk en viss jurisdiksjon over dem. Disse posisjonene som mellommenn for osmanerne ga uoffisiell adgang til deler av de innsamlede midlene, og kirken var også tungt involvert i lovlig og ulovlig handel. Den hadde eiendommer i Palestina og i Russland og eide kameler som ble brukt i karavaner. Kirken ble etter hvert en av de største landeierne på Kypros.

Fra 1702 var Kypros underlagt storvisiren (sultanens representant), og i 1833 overlot den osmanske sultan administrasjonen av Kypros til Muhammad Ali, den stadig mektigere pasjaen av Egypt som truet hele det osmanske riket. Etter press fra europeiske stormakter måtte han imidlertid oppgi øya i 1840.

I 1878 inngikk Storbritannia en avtale med sultanen om å overta kontrollen over Kypros, mot at britene skulle bruke øya som base for å beskytte det osmanske riket mot Russland. Formelt fortsatte Kypros å tilhøre det osmanske riket. Øyas strategiske betydning ble betydelig økt med åpningen av Suezkanalen i 1869. I 1914 ble Kypros formelt annektert av Storbritannia, etter at Tyrkia gikk med i verdenskrigen på tysk side. 1915 tilbød Storbritannia Kypros til Hellas, mot at Hellas gikk inn i krigen på alliert side; grekerne avviste tilbudet, som senere ikke ble gjentatt. Gjennom Lausanne-avtalen av 1923 anerkjente både Hellas og Tyrkia det britiske herredømmet over Kypros, som i 1925 ble gjort til britisk kronkoloni. Kypros ble ikke dratt inn i andre verdenskrig, men bidro med styrker på alliert side. Øya ble også brukt til å deportere jøder som ble nektet adgang til Palestina; den siste interneringsleiren ble stengt i 1949.

Allerede før andre verdenskrig vokste kravet om union (enosis) med Hellas. Kravet fikk støtte i befolkningen ved en folkeavstemning i 1950, men den britiske regjeringen nektet å anerkjenne resultatet av avstemningen. Enosis-bevegelsen ble fra 1950 ledet av Makarios, som dette år ble valgt til den ortodokse kirkens erkebiskop på Kypros. I 1954 la britene frem en konstitusjonell plan for Kypros, som verken la opp til enosis eller selvstendighet; på grunn av øyas strategiske betydning ville Storbritannia ikke oppgi sin suverenitet over Kypros. Militante forkjempere for enosis dannet så geriljaorganisasjonen EOKA, som under ledelse av den kypriotiske offiseren George Grivas startet en militær kampanje mot det britiske kolonistyret. Etter en serie terrorhandlinger i 1955 innførte britene unntakstilstand, som varte til 1959.

Tyrkia gjorde i 1955 krav på Kypros, og samme år brøt det ut sammenstøt mellom de gresk-kypriotiske og tyrkisk-kypriotiske befolkningsgruppene på øya. Samtaler om selvstendighet mellom erkebiskop Makarios og britene i 1956 ble brutt uten resultat. Makarios var involvert i EOKA og ble deportert til Seychellene. Han ble løslatt i 1957, men ikke tillatt å vende tilbake til Kypros, og slo seg ned i Athen. Den gresk-kypriotiske militære kampanjen for enosis fortsatte, mens det fra tyrkisk-kypriotisk hold ble reist krav om atskillelse. Sammenstøt mellom de to folkegruppene var hyppige, og særlig alvorlige 1958. Samtidig forårsaket situasjonen på Kypros økt spenning mellom de to gamle motstanderne Hellas og Tyrkia. I 1958 la Storbritannia frem en ny plan for Kypros, der landet skulle forbli under britisk styre i sju år, men med indre selvstyre for de to folkegruppene.

I 1959 ble Hellas og Tyrkia enige om å støtte kypriotisk selvstendighet. Storbritannia sluttet seg til, og en prosess for selvstendighet ble iverksatt. Den selvstendige kypriotiske republikken skulle ha en gresk-kypriotisk president og en tyrkisk-kypriotisk visepresident. Parlamentet skulle bestå av 70 prosent gresk-kyprioter og 30 prosent tyrkisk-kyprioter. Den kypriotiske hæren skulle ha 60 prosent gresk-kyprioter og 40 prosent tyrkisk-kyprioter. Hellas skulle få stasjonere en styrke på 950 mann på øya, Tyrkia 650 mann. Storbritannia forlangte å beholde suvereniteten over de to baseområdene Akrotiri og Dhekelia, som siden er beholdt. Hellas, Tyrkia og Storbritannia skulle bli garantimaker for Kypros' selvstendighet. I desember 1959 ble unntakstilstanden opphevet og erkebiskop Makarios valgt til president. Den tyrkisk-kypriotiske lederen Fazil Küçük ble valgt til visepresident. 16. august 1960 ble Kypros en selvstendig stat.

Både i den greske og tyrkiske befolkningsgruppen vokste det frem undergrunnsbevegelser som forberedte seg på voldelige aksjoner, og begge sider innførte illegalt våpen til øya. Samarbeidet mellom de to folkegruppene i regjeringen opphørte langt på vei. Alvorlige uroligheter brøt ut første gang i desember 1963. Året etter økte urolighetene til borgerkrig, og den kypriotiske regjering ba FN om å sende en representant til øya. En fredsbevarende styrke, UNFICYP, ble innsatt. President Makarios sikret seg i 1966 kontroll over den kypriotiske nasjonalgarden, og i 1967 truet Tyrkia med invasjon av Kypros for å forsvare den tyrkiske minoritetens rettigheter. Tyrkernes betingelse for å avlyse den planlagte invasjonen var at general Grivas, som i 1964 var kommet tilbake til Kypros etter et lengre opphold i Hellas, skulle vises ut av landet sammen med hans illegale styrker. I den spente situasjonen som fulgte vendte general Grivas tilbake til Hellas, og om lag ti tusen greske soldater forlot Kypros under tyrkisk oppsyn.

Den tyrkisk-kypriotiske minoriteten krevde indre selvstyre, hvilket ble avvist av gresk-kypriotene, som fryktet at det ville føre til at øya ville bli permanent delt. I 1967 innførte tyrkisk-kypriotene likevel en overgangsadministrasjon for sine områder, ledet av Küçük. Den ble av president Makarios betraktet som en illegal og de facto-regjering for den tyrkisk-kypriotiske minoriteten. En ny organisasjon, Den nasjonale front, gjenopptok i 1969 terror som virkemiddel i kampen for enosis, og et attentatforsøk mot Makarios i 1970 ble tilskrevet denne. I 1971 vendte general Grivas i hemmelighet tilbake til Kypros, innledet et samarbeid med Den nasjonale front og organiserte en ny geriljaorganisasjon, EOKA-B, som fortsatte kampen for en union med Hellas. EOKA-B rettet angrep mot den kypriotiske regjeringen i en intern gresk-kypriotisk væpnet konflikt. I 1973 ble Makarios gjenvalgt som president; tyrkisk-kyprioten Rauf Denktaş ble ny visepresident.

I 1974 gjennomførte den kypriotiske nasjonalgarden, ledet av greske offiserer og øyensynlig med gresk støtte, statskupp på Kypros, og Nikos Sampson ble utnevnt til president; general Grivas døde tidligere på året. Erkebiskop Makarios flyktet til Storbritannia, og Hellas sendte forsterkninger til nasjonalgarden. Denktaş påkalte britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men garantimakten Storbritannia var ikke villig til å intervenere. Dermed gikk tyrkiske styrker 20. juli til invasjon av Kypros. FN-styrken lyktes ikke å forhindre tyrkisk fremrykking selv etter at den FN-støttede våpenhvilen trådte i kraft 22. juli. Hele den nordlige delen av øya, området nord for hva som ble kjent som Attila-linjen, kom under tyrkisk okkupasjon. Flere steder kom det til massakre og overgrep i sammenstøt mellom folkegruppene. Invasjonen var medvirkende til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli, og samtidig gikk Nikos Sampson av som president. Glafkos Klerides ble utnevnt til ny president, til erkebiskop Makarios i desember vendte tilbake og tok over stillingen. Den nye, sivile regjeringen i Hellas kunngjorde at den ikke var villig til å gå til krig med Tyrkia over Kypros-spørsmålet. Tyrkia hevdet at landet bare hadde brukt sin rett som en av Kypros' tre garantimakter til å intervenere, med mål om å gjenopprette den konstitusjonelle orden og forsvare den tyrkisk-kypriotiske minoritetens rettigheter. Invasjonen, og delingen av landet som fulgte, medførte at om lag 225 000 kyprioter ble drevet på flukt i begge retninger; om lag 184 000 av disse var gresk-kyprioter.

Den 13. februar 1975 ble Den tyrkiske føderale staten Kypros utropt i den delen av Kypros som var under tyrkisk okkupasjon, men ikke som en selvstendig republikk. Rauf Denktaş ble valgt til president for den tyrkiske «staten», og valg til en lovgivende forsamling ble avholdt 1976. Forhandlinger mellom den delte øyas ledere i 1975–77 førte ikke frem. Erkebiskop Makarios døde i august 1977, og det skapte frykt om stabiliteten til det gresk-kypriotiske regimet. Spyros Kyprianou ble midlertidig utnevnt til president og valgt da Makarios' termin utløp i 1978. 15. november 1983 erklærte den tyrkiske sonen seg som selvstendig republikk, under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Statsdannelsen er ikke blitt anerkjent av andre land enn Tyrkia, og opprettelsen ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd.

Den gresk-kypriotiske delen av øya beholdt etter delingen statusen som den legitime, selvstendige kypriotiske republikk, med deltakelse i internasjonale fora. Spyros Kyprianou ble gjenvalgt i 1983, ved valget 1988 vant den partiløse George Vassiliou, som i 1993 tapte for Glafkos Klerides fra det konservative Dimokratikos Synagermos (DISY). Klerides satt som president til 2003, da han tapte for Tassos Papadopoulos fra det liberale Dimokratiko Komma (DIKO). Kypros er i dag et fungerende demokrati hvor flere partier konkurrerer om makten, og ulike koalisjoner har vært etablert for å sikre flertall i nasjonalforsamlingen; ved siden av DISY har kommunistpartiet Anorthotiko Komma Ergazomenou Laou (AKEL) vært blant de største. Etter valget 2001 dannet AKEL koalisjonsregjering sammen med DIKO og det sosialdemokratiske Kinima Sosialdimokraton (KISOS).

Siden 1975 har også den tyrkisk-kypriotiske utbryterrepublikken jevnlig holdt valg på egen president og nasjonalforsamling. Den dominerende politiske skikkelse har vært Rauf Denktaş, som ble valgt til president i 1983, 1985, 1990, 1995 og 2000. Han trakk seg tilbake 2005, etterfulgt av Mehmet Ali Talat fra det republikanske parti Cumhuriyetçi Türk Partisi (CTP), som også fikk flertall i parlamentet.

På tross av gjentatte forsøk på mekling har det ikke lyktes å komme frem til en form for forening av de to delene av øya. I 1992 la FN frem en plan for et forent Kypros, bestående av to politisk likestilte folkegrupper i en todelt føderasjon. Både Hellas og Tyrkia stilte seg positiv til den foreslåtte løsning, men Denktaş nektet å gå med på å avstå deler av den nordlige delen av øya. En ny runde fredssamtaler under FN-oppsyn tok til sommeren 1996, men samme år kom det til flere voldelige episoder langs den FN-overvåkede linjen som deler øya – de verste urolighetene siden 1974. Den spente situasjonen utløste frykt for at konflikten kunne føre til krig mellom Hellas og Tyrkia, noe som avstedkom nye politiske initiativ, blant annet fra EU og Storbritannia. Situasjonen i 1996 førte også til en ytterligere militarisering av Kypros, hvor det stod utplassert 30 000–35 000 tyrkiske soldater. Vinteren 1997 inngikk Kypros en avtale med Russland om kjøp av 300 antiluftraketter, hvilket førte til sterke reaksjoner fra Tyrkia, som anså kjøpet for å være en offensiv handling for å endre maktbalansen i regionen. Avtalen med Russland demonstrerte også det nære forholdet som utviklet seg mellom de to landene på 1990-tallet, da en rekke russiske forretningsdrivende etablerte seg på Kypros.

En ny FN-plan for gjenforening av øya ble avslått av nord-kypriotiske myndigheter i 1998. I 1990-årene engasjerte også EU seg i konflikten. Kypros søkte i 1990 om medlemskap i unionen. Søknaden førte til at den tyrkisk-kypriotiske utbryterrepublikken truet med integrasjon i Tyrkia. Formelle forhandlinger med EU om medlemskap ble innledet 1998, og Kypros ble fullt medlem av EU 2004 – men medlemskapet omfatter de facto kun den internasjonalt anerkjente republikken. Søknaden om EU-medlemskap satte ny fart i diplomatiet for å forene de to delene. En av grunnene til at tyrkerne stilte seg mer positive til å finne en løsning, var at også Tyrkia aspirerte til EU-medlemskap. I 2002 la FNs generalsekretær Kofi Annan frem et fredsforslag – «Annan-planen» – som begge parter i utgangspunktet stilte seg positivt avventende til, men som heller ikke førte frem etter motstand fra Denktaş. Et hovedankepunkt i nord mot FN-planen var at den tyrkisk-kypriotisk kontrollerte del av øya ville bli redusert fra 37 prosent til 28,2 prosent. Tyrkisk-kypriotene utgjorde da 11 prosent av øyas befolkning. Forslaget møtte sterk motstand i de ledende politiske kretser i begge deler av landet, men økende oppslutning blant befolkningen, ikke minst i nord. I januar demonstrerte over to tredeler av den tyrkisk-kypriotiske befolkningen til støtte for en gjenforening, og som press på Denktaş. Også fra Tyrkia ble den tyrkisk-kypriotiske presidenten satt under press. Tyrkias senere statsminister Recep Tayyip Erdogan gav sin tilslutning til FN-planen og ønsket videreføring av forhandlingene, først og fremst av hensyn til Tyrkias ønske om EU-medlemskap, hvor en løsning på Kypros-konflikten ble ansett som et ufravikelig krav.

I april 2003 lempet Denktaş overraskende på restriksjonene for å krysse den grønne linjen som deler de to delene av landet. I 2004 presenterte Kofi Annan en femte og siste versjon av sin Kypros-plan, som foreslo opprettelsen av en føderal, forent republikk mellom to stater (kantoner); en gresk-kypriotisk i sør og en tyrkisk-kypriotisk i nord, og med en sentral regjering, felles flagg og valuta. Planen ble lagt ut til folkeavstemning i begge deler av landet i april 2004. Mens 64,9 prosent av velgerne i nord stemte ja, var det i sør et stort flertall, 75,8 prosent, mot – og planen ble dermed forkastet.

Konflikten mellom gresk-kypriotene og tyrkisk-kypriotene og deres nære forbindelser til respektive Hellas og Tyrkia, er også hovedpremisset for landets utenrikspolitikk. Kypros har av kulturelle og politiske årsaker et nært forhold til Hellas, selv om det til tider har vært vanskelig på grunn av gresk inngripen i kypriotisk politikk – som ved statskuppet 1974. Kypros har også et nært forhold til Storbritannia, som både er tidligere kolonimakt, en garantist for landets selvstendighet og som har beholdt to militærbaser på øya.

Med søknaden om EU-medlemskap 1990 og medlemskapet fra 2005 fikk kypriotisk utenrikspolitikk et bredere nedslagsfelt. Etter Sovjetunionens oppløsning ble det nære forbindelser med Russland, ikke minst i form av økonomisk samkvem; en rekke utenlandske selskap – derunder mange russiske – har etablert seg på øya. Under borgerkrigen i Libanon søkte mange libanesere tilflukt på Kypros.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.