Kypros

Nikosia/Levkosia, hovedstaden på Kypros, ligger midt på den fruktbare Messariasletta. Byen er delt i en gresk-kypriotisk og en tyrkisk-kypriotisk del. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Kypros

I 1960 ble Kypros en selvstendig republikk med erkebiskop Makarios som landets første president. Bildet viser Makarios på talerstolen i 1959.

Av /NTB Scanpix ※.

Kypros' samtidshistorie er tiden etter 1974, da den nordlige delen av øya ble okkupert av Tyrkia og i 1983 erklært for en selvstendig republikk under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Statsdannelsen er ikke blitt anerkjent av andre land enn Tyrkia, og opprettelsen ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd. Kypros er i dag delt i en gresk-kypriotisk del (Kypros), og en tyrkisk-kypriotisk del (Nord-Kypros). FN har siden 1964 hatt fredsbevarende styrker på Kypros, United Nations Peacekeeping Force in Cyprus (UNFICYP).

Det tyrkisk-kypriotiske samfunnet har slitt økonomisk fordi den ikke-anerkjente staten har vært gjenstand for en internasjonal boikott, og har vært helt avhengig av bistand fra Tyrkia som har bidratt med rundt 75 prosent av det årlige statsbudsjettet. Gjentatte forsøk på mekling har ikke klart å forene de to delene av øya.

Konflikten

I 1960 ble Kypros, som hadde vært en britisk koloni siden 1914, en selvstendig stat. Den gresk-kypriotiske erkebiskop Makarios ble president og den tyrkisk-kypriotiske lederen Fazil Küçük ble visepresident. Til tross for uavhengighet var mange gresk-kyprioter misfornøyde med at Kypros ikke ble del av Hellas, slik de hadde agitert for i mange tiår. De halvmilitære gruppene ble ikke avviklet, og spenningen mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter fortsatte.

Den høyreekstreme, militante grupperingen EOKA B (etablert i 1971 av den paramilitære helten Georgios Grivas), som kjempet for union («enosis») med Hellas, var støttet av militærjuntaen i Athen. De var misfornøyde med Makarios, som de mente var for moderat, og etter flere attentatforsøk gjennomførte de et statskupp i juli 1974.

Splittelse

UNFICYP
FN har siden 1964 hatt fredsbevarende styrker på Kypros, United Nations Peacekeeping Force in Cyprus (UNFICYP). Foto fra 1977.
Av .

Etter statskuppet, som var ledet av greske offiserer og øyensynlig med gresk støtte, ble Nikos Sampson utnevnt til president; general Grivas døde tidligere på året. Erkebiskop Makarios flyktet til Storbritannia, og Hellas sendte forsterkninger til den kypriotiske nasjonalgarden. Visepresident siden 1973, Rauf Denktaş, påkalte britisk og tyrkisk militær inngripen for å hindre Hellas i ensidig å innføre enosis, men garantimakten Storbritannia var ikke villig til å intervenere. Dermed gikk tyrkiske styrker 20. juli 1974 til invasjon av Kypros.

FN-styrken lyktes ikke å forhindre tyrkisk fremrykking selv etter at den FN-støttede våpenhvilen trådte i kraft 22. juli. Hele den nordlige delen av øya, området nord for hva som ble kjent som Attila-linjen, kom under tyrkisk okkupasjon. Flere steder kom det til massakre og overgrep i sammenstøt mellom folkegruppene.

Invasjonen var medvirkende til at militærregimet i Hellas gikk av 23. juli, og samtidig gikk Nikos Sampson av som president. Glafkos Klerides ble utnevnt til ny president, til erkebiskop Makarios i desember vendte tilbake og tok over stillingen. Den nye, sivile regjeringen i Hellas kunngjorde at den ikke var villig til å gå til krig med Tyrkia over Kypros-spørsmålet. Tyrkia hevdet at landet bare hadde brukt sin rett som en av Kypros' tre garantimakter til å intervenere, med mål om å gjenopprette den konstitusjonelle orden og forsvare den tyrkisk-kypriotiske minoritetens rettigheter.

Invasjonen, og delingen av landet som fulgte, medførte at om lag 225 000 kyprioter ble drevet på flukt i begge retninger; om lag 184 000 av disse var gresk-kyprioter.

Nord-Kypros

Den 13. februar 1975 ble Den tyrkiske føderale staten Kypros utropt i den delen av Kypros som var under tyrkisk okkupasjon, men ikke som en selvstendig republikk. Rauf Denktaş ble valgt til president for den tyrkiske «staten», og valg til en lovgivende forsamling ble avholdt i 1976. Forhandlinger mellom den delte øyas ledere i 1975–1977 førte ikke frem. Erkebiskop Makarios døde i august 1977, og det skapte frykt om stabiliteten til det gresk-kypriotiske regimet. Spyros Kyprianou ble midlertidig utnevnt til president og valgt da Makarios' termin utløp i 1978.

15. november 1983 erklærte den tyrkiske sonen seg som selvstendig republikk, under navnet Den tyrkiske republikken Nord-Kypros. Statsdannelsen er ikke blitt anerkjent av andre land enn Tyrkia, og opprettelsen ble fordømt av FNs Sikkerhetsråd.

Den gresk-kypriotiske delen av øya beholdt etter delingen statusen som den legitime, selvstendige kypriotiske republikk, med deltakelse i internasjonale fora. Spyros Kyprianou ble gjenvalgt i 1983, ved valget i 1988 vant den partiløse George Vassiliou, som i 1993 tapte for Glafkos Klerides fra det konservative Dimokratikos Synagermos (DISY).

Klerides satt som president til 2003, da han tapte for Tassos Papadopoulos fra det liberale Dimokratiko Komma (DIKO). Kypros er i dag et fungerende demokrati hvor flere partier konkurrerer om makten, og ulike koalisjoner har vært etablert for å sikre flertall i nasjonalforsamlingen; ved siden av DISY har kommunistpartiet Anorthotiko Komma Ergazomenou Laou (AKEL) vært blant de største. Etter valget 2001 dannet AKEL koalisjonsregjering sammen med DIKO og det sosialdemokratiske Kinima Sosialdimokraton (KISOS).

Siden 1975 har også den tyrkisk-kypriotiske utbryterrepublikken jevnlig holdt valg på egen president og nasjonalforsamling. Den dominerende politiske skikkelse har vært Rauf Denktaş, som ble valgt til president i 1983, 1985, 1990, 1995 og 2000. Han trakk seg tilbake i 2005, etterfulgt av Mehmet Ali Talat fra det republikanske parti Cumhuriyetçi Türk Partisi (CTP), som også fikk flertall i parlamentet.

Forsøk på forening

På tross av gjentatte forsøk på mekling har det ikke lyktes å komme frem til en form for forening av de to delene av øya. I 1992 la FN frem en plan for et forent Kypros, bestående av to politisk likestilte folkegrupper i en todelt føderasjon. Både Hellas og Tyrkia stilte seg positiv til den foreslåtte løsningen, men Denktaş nektet å gå med på å avstå deler av den nordlige delen av øya. En ny runde fredssamtaler under FN-oppsyn tok til sommeren 1996, men samme år kom det til flere voldelige episoder langs den FN-overvåkede linjen som deler øya – de verste urolighetene siden 1974.

Den spente situasjonen utløste frykt for at konflikten kunne føre til krig mellom Hellas og Tyrkia, noe som avstedkom nye politiske initiativ, blant annet fra EU og Storbritannia. Situasjonen i 1996 førte også til en ytterligere militarisering av Kypros, hvor det stod utplassert 30 000–35 000 tyrkiske soldater.

Vinteren 1997 inngikk Kypros en avtale med Russland om kjøp av 300 antiluftraketter, hvilket førte til sterke reaksjoner fra Tyrkia, som anså kjøpet for å være en offensiv handling for å endre maktbalansen i regionen. Avtalen med Russland demonstrerte også det nære forholdet som utviklet seg mellom de to landene på 1990-tallet, da en rekke russiske forretningsdrivende etablerte seg på Kypros.

Annan-planen

Kofi Annan

FNs generalseretær Kofi Annan var sentral i meglingen mellom nord og sør tidlig på 2000-tallet.

Av /NTB Scanpix ※.
Annan, Klerides, Papadopoulos og Denktas

Kofi Annan med tre kypriotiske ledere etter et FN-møte i Nikosia, 27. februar 2003. Fra venstre: Annan, avtroppende president Glafkos Klerides, nyvalgt president Tassos Papadopoulos og tyrkisk-kypriotisk president Rauf Denktas.

Av /NTB Scanpix.

En ny FN-plan for gjenforening av øya ble avslått av nordkypriotiske myndigheter i 1998. I 1990-årene engasjerte også EU seg i konflikten. Kypros søkte i 1990 om medlemskap i unionen. Søknaden førte til at den tyrkisk-kypriotiske utbryterrepublikken truet med integrasjon i Tyrkia. Formelle forhandlinger med EU om medlemskap ble innledet i 1998.

Søknaden om EU-medlemskap satte ny fart i diplomatiet for å forene de to delene. En av grunnene til at tyrkerne stilte seg mer positive til å finne en løsning, var at også Tyrkia aspirerte til EU-medlemskap. I 2002 la FNs generalsekretær Kofi Annan frem et fredsforslag – «Annan-planen» – som begge parter i utgangspunktet stilte seg positivt avventende til, men som heller ikke førte frem etter motstand fra Denktaş.

Et hovedankepunkt i nord mot FN-planen var at den tyrkisk-kypriotisk kontrollerte del av øya ville bli redusert fra 37 prosent til 28,2 prosent. Tyrkisk-kypriotene utgjorde da 11 prosent av øyas befolkning. Forslaget møtte sterk motstand i de ledende politiske kretser i begge deler av landet, men økende oppslutning blant befolkningen, ikke minst i nord.

I januar 2003 demonstrerte over to tredeler av den tyrkisk-kypriotiske befolkningen til støtte for en gjenforening, og som press på Denktaş. Også fra Tyrkia ble den tyrkisk-kypriotiske presidenten satt under press. Tyrkias senere statsminister Recep Tayyip Erdogan gav sin tilslutning til FN-planen og ønsket videreføring av forhandlingene, først og fremst av hensyn til Tyrkias ønske om EU-medlemskap, hvor en løsning på Kypros-konflikten ble ansett som et ufravikelig krav.

I april 2003 lempet Denktaş overraskende på restriksjonene for å krysse den grønne linjen som deler de to delene av landet. I 2004 presenterte Kofi Annan en femte og siste versjon av sin Kypros-plan, som foreslo opprettelsen av en føderal, forent republikk mellom to stater (kantoner); en gresk-kypriotisk i sør og en tyrkisk-kypriotisk i nord, og med en sentral regjering, felles flagg og valuta.

EU-medlemskap

Grensekontroll mellom sør og nord
I 2003 ble grensen mellom de to faktisk eksisterende statene åpnet for begge parters borgere og for turister. Tyrkisk-kyprioter med en forelder som har kommet fra Tyrkia kan derimot ikke passere til den andre siden. Det er heller ikke mulig for turister å komme inn i den gresk-kypriotiske delen dersom de har ankommet øya via den tyrkisk-kypriotiske siden, ettersom denne ikke er en anerkjent stat, men anses som okkupert område.

Etter at EU hadde akseptert Kypros (i praksis den gresk-kypriotiske siden) som nytt medlem, ble det i april 2004 avholdt en folkeavstemning på Kypros om gjenforening av de to sidene, der man stemte for eller mot den såkalte Annan-planen. Planen ble lagt ut til folkeavstemning i begge deler av landet i april 2004. Mens 64,9 prosent av velgerne i nord stemte ja, var det i sør et stort flertall, 75,8 prosent, mot – og planen ble dermed forkastet.

EU hadde regnet med at folkeavstemningen ville gi et ja til gjenforening, slik at et gjenforent Kypros ville tre inn i EU. Den gresk-kypriotiske delen ble i stedet innlemmet, men anerkjent som myndigheten for hele øya. Den faktisk eksisterende staten i nord ble altså nå offisielt et tyrkisk okkupert EU-territorium.

Tyrkisk-kypriotene ble lovet en belønning for sin oppslutning om gjenforeningsplanen i form av en opphevelse av den økonomiske boikotten. Dette ville gjøre tyrkisk-kypriotene mer uavhengige av Tyrkia, og kunne dermed lette en gjenforeningsprosess. Dette har imidlertid ikke skjedd, og det tyrkisk-kypriotiske samfunnet sliter med en stagnert økonomi og utvandring av ungdommer. Kypros ble formelt medlem av EU i mai 2004, men medlemskapet omfatter de facto kun den internasjonalt anerkjente republikken.

Funnet av olje og gassressurser utenfor Kypros har igjen skapt spenning, siden de to sidene er uenige om suvereniteten over havområdene.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg