Kvinners rettigheter i Irland

Trange sosiale kår og mangelen på nok dyrkbar jord på den irske landsbygda resulterte i manglende eiendomsoverføringer til odelssønner på 1800-tallet, noe som igjen hindret irske menn i å kunne gifte seg og forsørge en familie før de var langt oppe i årene. Dette tvang svært mange både kvinner og menn til å flytte til byene eller utenlands.

Mange kvinner valgte også å gå i kloster, ifølge den katolske kirken det eneste akseptable alternativet til ekteskap. I perioden 1841–1901 økte antallet nonner med over 20 prosent hvert år, til over 8000. Klosterlivet gjorde kvinnene økonomisk selvstendige, og fri til å utøve et arbeid innen blant annet skole og sykehus. Kvinners stilling i Irland var på denne tiden uløselig sammenknyttet til den irske katolske kirke og dens rolle som religiøs og seksualmoralsk rådgiver, og kirkens posisjon ble opprettholdt av de utallige kvinner som gjorde frivillig religiøst arbeid.

Middelklassens kvinner bygde etter århundreskiftet opp en kvinnebevegelse, som i andre vestlige nasjoner. De deltok svært aktivt både før og under revolusjonen i 1916, og kjempet både for frigjøringen av Irland og sitt eget kjønn. Etter 1922, med den nye irske republikkens grunnlov, ble full stemmerett innført. Men den nye republikken førte til at kirken fikk større makt over lovgivningen, og dermed kontroll over familien og kvinner. I 1923 ble en «marriage bar» innført, som hindret gifte kvinner i å få arbeid i det offentlige.

Kirkens makt viste seg gjennom flere grunnlovsendringer i 1920- og 1930-årene (som for eksempel forbudet mot skilsmisse og prevensjon som ble nedfelt juridisk i 1935), og kirkens særlige rolle i det irske politiske og kulturelle liv ble styrket enda mer i den reviderte grunnloven av 1937. Mye av hensikten med forbudet mot kunstig familieplanlegging var å styrke den irske nasjonalistiske identitet gjennom å fremelske «Den irske, katolske mor», hvis plikter til å arbeide for landet i hjemmet, og rettigheter til å bli forsørget, ble fastslått i grunnloven av 1937, som fremdeles er stort sett uendret på emner som omhandler kvinner i dag.

I 1948 prøvde daværende helseminister Noel C. Browne å innføre informasjon om familieplanlegging og forbedre oppfølging av – og informasjon til – gravide kvinner, nybakte mødre og deres barn (det såkalte Mother and Child Scheme) uten å lykkes. Det resulterte i Brownes avskjed i 1951.

Først på slutten av 1960-årene begynte den «nye» irske kvinnebevegelsens krav om rett til kontroll over egen reproduksjon og kropp å synliggjøres i praktiske tiltak. I 1968 dannet en liten gruppe leger i Dublin en studiesirkel for familieplanlegging, og den første irske privatklinikken som gav prevensjonsrådgivning og -hjelp åpnet i 1969.

Like etter en aksjon i 1971, da en gruppe feminister reiste til Belfast og kjøpte mengder med prevensjon, som under stor pressedekning ble fratatt dem av politiet da de ankom Dublin, la blant annet daværende senator Mary Robinson frem et forslag til liberalisering av prevensjonslovgivningen for parlamentet. Dette ble blankt avslått. Etter to års korridorpolitikk ble prevensjonslovgivningen tatt opp igjen i 1973, men den skapte nok en gang politisk skandale og det originale forslaget ble nedstemt. Det ble riktignok tillatt å importere ikke-reseptpliktig prevensjon til eget bruk for gifte personer, men alt salg og distribuering forble ulovlig i enda ti år.

Irland er ett av de få landene i Europa som fremdeles har en sterk kvinnebevegelse, og hevdes å være det land i verden med høyest antall kvinneorganisasjoner per antall innbyggere, noe som kan skyldes kvinners manglende muligheter til direkte å utøve makt i en del sammenhenger.

I 1972 ble samlingsorganisasjonen The Commission on the Status of Women, hvor den første kvinnelige leder innen det offentlige, Thekla Beere, satt som president, etablert i Irland etter mønster av FNs Kvinnekommisjon. Med EF-medlemskapet i 1973 ble blant annet likelønnsprinsippet formelt – om ikke reelt – innført. Så sent som i 1992 ble det slått fast at kvinner tjente gjennomsnittlig 68 prosent av menns lønn i sammenlignbart arbeid. «The marriage bar» ble opphevet i 1973, og enslige mødre fikk rett til å motta en liten stønad.

Den første gruppen i Irlaneensjon og abort som åpent krevde fri prevensjon og rett til abort, Women's Right to Choose Group, ble etablert i 1978. Anti-abortorganisasjonen Pro-Life Amendment Campaign (PLAC) ble dannet som motvekt i 1981, og den krevde et grunnlovfestet, strengere forbud mot abort enn det generelle forbudet som hadde eksistert siden 1937. Den storstilte konflikten endte i 1983 med folkeavstemning. Den katolske kirken gikk skarpt ut i konflikten, noe som trolig var årsaken til at valgdeltagelsen ble så lav (53 prosent). Forslaget om friere abortlovgivning ble nedstemt, og forbudet mot abort innlemmet i grunnloven.

I 1985 fikk koalisjonsregjeringen legalisert salg av prevensjon til personer over 18 år, uavhengig av sivilstand. I tillegg ble det nå kun reseptplikt på p-piller. Men det fantes ingen helsetjeneste som tok ansvar for dette, slik at det i praksis var omtrent umulig å få tak i prevensjon. SPUC (The Society for the Protection of the Unborn) stevnet to rådgivningskontorer for gravide i Irland for lagmannsretten, med henvisning til grunnlovsparagrafen som forbød abort. SPUC fikk medhold, og kontorene måtte legges ned i 1987. Etter anke i Høyesterett ble dommen opprettholdt, og ytterligere spesifisert med forbud mot å formidle gravide kvinner informasjon om klinikker som utførte abort.

Kampen for legalisering av abort toppet seg våren 1992, da en voldtatt, ung pike ble nektet utreise til England for å få utført abort etter at hun hadde fått konstatert graviditet. Pikens sak ble kjent verden over som «The State v Miss X». Dette var midt oppe i EUs Maastrichtforhandlinger, og konflikten dreide seg også om hvorvidt Irland kunne endre/beholde sin abortpolitikk ved en eventuell aksept av Maastrichtavtalen. I oktober 1992 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen at kvinner har rett til informasjon om abort.

Det måtte nye folkeavstemninger til. Forslag om at det skulle være tillatt å få informasjon om abort, og at det ikke skulle være tillatt å nekte noen utreise fra landet, ble godkjent med drøyt 60 prosent. Forslaget om grunnloven skulle endres slik at «fare for kvinnens liv» skulle være akseptabel grunn for innvilgelse av abort, ble derimot nedstemt med over 65 prosent. Mange feminister stemte nei, fordi de ønsket fri abort og ikke denne begrensede, mens de konservative og kirken stemte nei fordi de ikke ønsket noen som helst lemping på loven. Dermed treneres saken fremdeles. Gjennomsnittlig får minst 11 irske kvinner daglig utført abort på klinikker i England. Mørketallene er store, og det virkelige tallet kan være langt høyere.

I 2017 foreslo den irske regjeringen å holde en folkeavstemning om legalisering av abort i 2018. Avstemningen ble holdt 25. mai 2018 og et stort flertall stemte for å innføre selvbestemt abort.

I 1986 ble det avholdt folkeavstemning om eventuell legalisering av skilsmisse. Igjen var kirken svært synlig i sin rådgivning, valgdeltagelsen ble igjen påfallende lav, og forslaget ble nedstemt. Først ni år senere, i november 1995, ble det avholdt en ny folkeavstemning, og på tross av lav deltagelse ble denne gang resultatet et minimalt flertall, 50,2 prosent, for legalisering av begrenset skilsmisse i Irland. Kravet for å få innvilget skilsmisse er at ekteskapet har vart i minst 5 år, hvorav partene de 4 siste årene må ha vært fysisk separert.

I 1993 ble et forslag om å avkriminalisere homoseksuell aktivitet blant voksne over 17 år godkjent uten noen innsigelser. Debattene om den irske seksualmoral har selvfølgelig også stor betydning for menn, både når det gjelder tilgang på prevensjon, abort og skilsmisse, samt den endrede familieideologien, som aksepten av homoseksualitet.

Siden 1983 er det blitt avholdt 8 folkeavstemninger i Irland, hvorav 6 har omhandlet temaer som er særlig viktig for å forbedre kvinners posisjon i Irland. I 1969 ble feministen og juristen Mary Robinson valgt inn i senatet og i 1990 ble hun innsatt som landets første kvinnelige president, et verv hun hadde ut 1997.

• Kvinnebevegelsens historie
• Kvinnebevegelsens historie fra første verdenskrig til 1980
• Irlands historie