Rahel Varnhagen von Ense
Dorothea Schlegel
Dorothea Schlegel, malt av Anton Graff (rundt 1790)
Henriette Herz, malt av Anna Dorothea Lisiewska (1778)
Henriette Herz, malt av Anna Dorothea Lisiewska (1778)
Bettina von Arnim
Bettina von Arnim. Malt av ukjent maler rundt 1890
Caroline Schlegel-Schelling malt  av Johann Friedrich August Tischbein
Caroline Schlegel-Schelling, malt av Johann Friedrich August Tischbein

Romantikken er den første epoken i tyskspråklig litteraturhistorie hvor kvinners bidrag til den litterære offentligheten spiller en vesentlig rolle.

Gjennom de litterære salongene skapte kvinner en ramme for meningsutveksling og kulturell praksis for kunstnere, intellektuelle og vitenskapsmenn. I salongenes private rom kunne også kvinner ta del. Dermed oppsto diskusjon på tvers av grensene mellom kjønnene og de sosiale klassene i en begrenset offentlighet. Mange av salongene var i Berlin og Jena, som var viktige kulturelle sentre i romantikken.

Salongvertinnene

De mest betydningsfulle salongvertinnene var Fanny von Arnstein (1758–1818), Bettina von Arnim, Rahel Varnhagen von Ense, Henriette Herz, Caroline von Humboldt (1766–1829, gift med Wilhelm von Humboldt), Fanny Lewald (1811–1889), Dorothea Schlegel og Caroline Schlegel-Schelling.

Felles for disse kvinnene var at de var svært velutdannede og beleste. Mange kom fra velstående hjem hvor også døtrene fikk nyte godt av en omfattende utdannelse, som innebar blant annet litteratur, filosofi og fremmedspråk. Flere av dem var av jødisk herkomst.

I salongene oppsto ikke bare debatt, men også kjærlighetsforhold som i sin tur førte til ekteskap som dannet rammen både for familieliv og arbeidsfellesskap. For eksempel var Rahel Varnhagen von Ense gift med historikeren, forfatteren og utgiveren Karl August Varnhagen von Ense (1785–1858), og Dorothea Schlegel var gift med Friedrich von Schlegel, mens Caroline Schlegel-Schelling var gift med August Wilhelm von Schlegel.

Publisere som kvinne

På tidlig 1800-tall var det å skulle publisere under eget navn fortsatt et brudd med konvensjonene. Løsningen var å publisere anonymt eller under et mannlig pseudonym. Enkelte, som for eksempel Caroline Schlegel-Schelling, bidro betydelig til mannens litteraturteoretiske tekster og oversettelser, uten at hun ble kreditert på utgivelsen. Mange verk kom først ut posthumt.

Sjangere

Den viktigste sjangeren for kvinnelige forfattere i romantikken var brevet, noe som gjenspeilet en populær kommunikasjonsform i samtiden, og dagbokopptegnelser. Med unntak av Dorothea Schlegels roman Florentin forble mange episke tekster fragmenter.

En større rolle spilte lyrikken, særlig i forfatterskapet til Karoline von Günderrode, men også Luise Maria Hensel (1798–1876) og Elisabeth Kulman (1808–1825) var anerkjente lyrikere i sin samtid.

Betydning

Felles for disse kvinnene er at deres kultur- og litteraturhistoriske betydning er langt større enn resepsjonen av deres litterære verk. Deres liv, ikke minst det at de gjennom sine liv utfordret sin tids konvensjoner, har fascinert senere generasjoner. Mange av deres skjebner har inspirert yngre forfattere, som har skrevet litterære biografier, for eksempel Hannah Arendt (om Rahel Varnhagen von Ense), Ingeborg Drewitz (om Bettina von Arnim), Hilde Spiel (om Fanny von Arnstein) og Christa Wolf (om Karoline von Günderrode).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg