Kvinnelige forfattere i den tyske romantikken

Henriette Herz, malt av Anna Dorothea Lisiewska (1778)
Henriette Herz, malt av Anna Dorothea Lisiewska (1778) av . Falt i det fri (Public domain)
Dorothea Schlegel malt av Anton Graff (ca. 1790)
Dorothea Schlegel av . Falt i det fri (Public domain)
Rahel Varnhagen von Ense
Rahel Varnhagen von Ense av . Falt i det fri (Public domain)

Romantikken er den første epoken i tyskspråklig litteraturhistorie hvor kvinners bidrag til den litterære offentligheten spiller en vesentlig rolle.

Gjennom de litterære salongene skapte kvinner en ramme for meningsutveksling og kulturell praksis for kunstnere, intellektuelle og vitenskapsmenn. I salongenes private rom kunne også kvinner ta del. Dermed oppstod i en begrenset offentlighet diskusjon på tvers av grensene mellom kjønnene og de sosiale klassene. Mange av salongene var i Berlin og Jena, som var viktige kulturelle sentre i romantikken.

Salongvertinnene

De mest betydningsfulle salongvertinnene var Fanny von Arnstein (1758–1818), Bettina von Arnim, Rahel Varnhagen von Ense, Henriette Herz, Caroline von Humboldt (1766–1829, gift med Wilhelm von Humboldt), Fanny Lewald (1811–1889), Dorothea Schlegel og Caroline Schlegel-Schelling.

Felles for disse kvinnene var at de var svært velutdannede og beleste; et stort antall var av jødisk herkomst. Mange kom fra velstående hjem hvor også døtrene fikk nyte godt av en omfattende utdannelse, som innebar blant annet litteratur, filosofi og fremmedspråk.

I salongene oppstod ikke bare debatt, men også kjærlighetsforhold som i sin tur førte til ekteskap som dannet rammen både for familieliv og arbeidsfellesskap, for eksempel ekteparene Varnhagen von Ense og Schlegel.

Publisere som kvinne

På tidlig 1800-tall var det å skulle publisere under eget navn fortsatt et brudd med konvensjonene. Løsningen var å publisere anonymt eller under et mannlig pseudonym. Enkelte, som for eksempel Caroline Schlegel-Schelling, bidro betydelig til mannens litteraturteoretiske tekster og oversettelser, uten at hun ble kreditert på utgivelsen. Mange verk kom først ut posthum.

Sjangere

En viktigste sjangeren for kvinnelige forfattere i romantikken er brevet, noe som gjenspeiler en populær kommunikasjonsform i samtiden, og dagbokopptegnelser. Med unntak av Dorothea Schlegels roman Florentin foreligger episke tekster som fragmenter.

En større rolle spiller lyrikken, særlig i forfatterskapet til Karoline von Günderrode, men også Luise Maria Hensel (1798–1876) og Elisabeth Kulman (1808–1825) var anerkjente lyrikere i sin samtid.

Betydning

Felles for disse kvinnene er at deres kultur- og litteraturhistoriske betydning er større enn resepsjonen av deres verk. Deres liv, ikke minst det at de gjennom sine liv utfordret sin tids konvensjoner, har fascinert senere generasjoner. Mange av deres skjebner har inspirert senere forfattere, som har skrevet litterære biografier, for eksempel Hannah Arendt (om Rahel Varnhagen von Ense), Ingeborg Drewitz (om Bettina von Arnim), Hilde Spiel (om Fanny von Arnstein) og Christa Wolf (om Karoline von Günderrode).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg