Den internasjonale kvinnedagen markeres hvert år den 8. mars. Dagen ble innstiftet i København i 1910 på Den annen internasjonales sosialistiske kvinnekongress. I utgangspunktet skulle dagen fungere som en aksjonsdag for kvinnestemmeretten.

Initiativet ble tatt av den tyske feministiske sosialisten Clara Zetkin. Allerede året etter, i 1911, ble dagen markert den 19. mars i flere land. Fra 1914 av ble kvinnedagen lagt til 8. mars. I 1917 demonstrerte kvinner i St. Petersburg den 8. mars, og dette ble opptakten til den russiske revolusjonen.

I forbindelse med det internasjonale kvinneåret 1975 ble 8. mars proklamert som internasjonal kvinnedag av FN. I dag markeres den i større eller mindre grad av kvinner og menn over hele verden.

I Norge ble kvinnedagen markert for første gang 1915, da Aleksandra Kollontaj fra Russland talte ved et stort fredsmøte i Oslo. Etter andre verdenskrig ble 8. mars stort sett bare markert av Norsk Kvinneforbund.

I 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en større demonstrasjon i Oslo 8. mars. Kvinnedagen fikk et nytt oppsving og møtte stor oppmerksomhet og interesse. Flere kvinneorganisasjoner deltok, og det ble arrangert tog i byer og på steder i hele Norge.

I god tid før togene ble det holdt møter hvor man forsøkte å bli enige om hvilke paroler, det vil si tekster på plakater og faner, som skulle tas i bruk. Her var det stor enighet om paroler for selvbestemt abort, flere barnehager og lik lønn for kvinner og menn. Andre paroler var omstridt. Det gjaldt blant annet Nyfeministenes faste parole «Nei til tvangspuling» og Kvinnefrontens parole fra 1975, «Kamp mot krisa som skjerper kvinneundertrykkinga på alle områder». Noen ganger kom det ikke til enighet, og i flere byer gikk det derfor to tog 8. mars.

Toppen for 8. mars-markeringene ble nådd i 1976, da antallet arrangementer ble doblet fra året før. Selvbestemt abort var den store kampsaken. Etter Kvinnetiårets slutt og i resten av 1980-årene sank mye av engasjementet. 

Fra 1990-årene ble 8. mars en viktigere markeringsdag der søkelys på kvinners situasjon og posisjon står på dagsorden, enn den folkelige kampdagen den tidligere var. Samtidig har årlige demonstrasjonstog på dagen vært opprettholdt flere steder i landet, med diskusjon blant aktive feminister om aktuelle paroler og kampsaker.

I 2014 fikk dagen igjen stor betydning som politisk kampdag. Protesten mot forslaget om fastlegers reservasjonsrett i abortsaken førte til at flere gikk i tog enn noen gang siden 1970-årene: Mellom 10 000 og 15000 bare i Oslo. Det var også stor deltakelse andre steder i landet. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.