Bunadene som i dag er best kjent som kvinnebunader fra Rogaland, bygger på det samme draktmaterialet og presenteres derfor samlet i denne artikkelen. Disse bunadene har utgangspunkt i arbeidet Magnus Våge la ned for bunadsaken tidlig på 1900-tallet. Felles for alle er at de har utgangspunkt i gammel draktskikk uten å være nøyaktige kopier av et gitt tidsbilde fra et ensartet draktområde.
Faktaboks
Magnus Våge var lærer, og ble i 1917 ansatt som skrivar i Rogaland Ungdomslag. Gjennom dette arbeidet reiste han på dokumentasjonsferd rundt i Rogaland på 1920-tallet. De draktplaggene han så, samt bilder og beskrivelser av hvordan draktskikken hadde vært tilbake på 1800-tallet, dannet grunnlaget for hans utforming av bunaden. Han samarbeidet med kona si, Borghild, om mønster og søm, og i 1929 ga Magnus Våge ut et hefte med tittelen Rogalandsbunaden.
Men allerede før dette heftet kom ut, ble det sydd en del rogalandsbunader. Felles for disse første bunadene, og slik Våge framstilte bunaden i heftet, var at de var uten broderi. Stakken var svart, livet hadde ulike farger og materialer, avhengig av hva som var tilgjengelig. Fasongen var nokså lik den som brukes i dag, med snøremaljer og snørekjede. Skjortene som ble brukt, kunne variere – de var like mye preget av tidas smak som av historisk belegg. Forkleet var i mønstret silke eller bomull, og som belte ble det brukt et vevd band. Det var bare broderi på lue og lomme de første åra, men ganske snart kom det ønske om mer broderi på bunaden.
I 1927 hadde Stavanger Museum ei utstilling av gamle draktplagg, og blant annet sjalet fra Løland, som har dannet utgangspunkt for det mest brukte broderiet på bunaden, ble vist her og tegnet av.
Broderimønstrene som var dokumentert på luer og sjal, ble omformet og brukt på forklærne også. Flere ulike broderiforretninger førte materialer og mønstre på den tida. Einar Nordaker startet sin forretning i 1936, og kom til å stå sentralt i bunadarbeidet gjennom mange år.
Etter krigen var det stor etterspørsel etter bunader, og i 1950 ble det nedsatt ei fylkesnemnd som skulle arbeide med bunaden. Nemnda ga ei anbefaling i 1955, der de tok til orde for å ha mest mulig variasjon i bunaden, i tråd med det de hadde funnet i det bevarte draktmaterialet. Men samtidig med denne enstemmige innstillinga oppsto de variantene av bunaden som fortsatt er i produksjon: Husflidens bunad og Nordakers bunad. Begge disse produsentene hadde før krigen levert materialer til bunaden, og på 1950-tallet startet de også opp med egen produksjon. Det som skiller mellom de to produsentene, er at Nordaker har holdt fast ved en større variasjon i materialer, fargekombinasjoner og broderimønster enn Husfliden i Stavanger. I tillegg har Heimen Husfliden i Oslo forhandlet sine varianter av Rogalandsbunaden siden 1920-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.