Kvinnebunader fra Østerdalen som ikke er i produksjon

Denne bunaden ble lagd i ulike varianter – noen med rutet stakk, noen med ensfarget. Etter hvert ble de fleste tynsetbunadene lagd med rødt liv og grønn stakk. Livet på bunaden var rett avskåret i livet, og sydd fast til stakken. Alle de tidlige bunadene på Tynset var altså såkalte livkjoler – i mot­setning til Heimens Østerdalsbunad, som har hatt det samme skjøtelivet helt fra 1920-tallet.

Anna Johannessen i Heimen Husflid i Oslo lagde noen østerdalsbunader i silkedamask tidlig på 1900-tallet, men denne produksjonen ble ikke særlig omfattende. I tillegg til de variantene som ble lagd med stoff fra Heimen i Oslo, sydde mange seg ­bunader av stoff de kjøpte i vanlige forretninger.

Stakkefasongen var forholdsvis lik på de ulike variantene, og den ble utgangspunkt for nesten alle bunadstakker i Østerdalen etter dette. Det var et glatt midtstykke foran, foldelagt bakover, og et rynket parti midt bak. Fasongen er kjent i folkedraktmaterialet, men da fra midten av 1800-tallet og fram mot 1900, noe som er en seinere periode enn den som resten av bunadene i Nord-Østerdalen bygger på.

Luene til bunaden har hele tida vært såkalte honnluver, hvis det har blitt brukt hodeplagg. Ugifte kvinner skulle ha rød eller annen farge på lua, mens de gifte hadde svart lue. Noen brukte forkle og andre ikke.

Kjennetegnet på denne bunaden var rødt liv og rutet stakk. De fleste stakkene var svart-og-grønn­rutete. Det ble brukt ei stor metallhekte i livet. I motsetning til de tidlige Tynsetbunadene hadde Osbunaden skjøteliv med oppsplittede skjøter. Det ble aldri lansert noe hodeplagg til denne bunaden, og heller ikke egen skjorte.

En bunad som også var i bruk i Nord-Østerdalen, var en livkjole i ullstoff med trykt mønster. Denne blir av mange regnet som Alvdalsbunad. Fasongen var nok hentet fra livkjolene i Gudbrandsdalen, for de bevarte gamle livkjolene fra Østerdalen har et annet snitt. Det jobbes i dag med å gjenoppta denne bunaden.

I forbindelse med bunadkonkurransen som ble utlyst i 1946, utarbeidet Tynset Bondekvinnelag et utkast til festbunad for Østerdalen. Det nådde ikke opp i tevlinga, men bondekvinnelagsmedlemmene brukte bunaden ei tid. Etter 1954 har den imidlertid ikke vært i produksjon, og det er bare de bunadene som ble lagd på 1940- og 1950-tallet som er å se i dag.

Bunaden har skjøteliv, stakk, lue, løslomme og kep i blågrønt ullstoff. Alle delene unntatt kepen er brodert med ullgarn i flere farger. Førsteutkastet hadde motiv fra professor Meyers samlinger i Nord-Østerdal, men det endelige utkastet hadde broderi fra et putetrekk fra Stor-Elvdal. Broderiet på skjorta var nesten helt tilsvarende skjorta til Lødrup-­bunaden.

Borghild Streitlien utarbeidet denne bunaden på 1950-tallet, med utgangspunkt i en gammel stakk fra Folldal. Hun kom over en stakk som antagelig har tilhørt Anna Tollevsdatter Streitlien, født Beitrusten (1828–1910). Borghild Streitlien fikk vevd en kopi av stakkestoffet og lagde seg bunad av det. I hennes tid ble bunaden aldri egentlig satt i produksjon, sjøl om flere lagde seg bunader av stoffet som ble vevd. I dag er et bortimot likt stoff i produksjon, men brukes til andre typer plagg enn denne bunaden.

Flere typer liv har vært i bruk til bunaden: både skjøteliv og liv uten skjøter. Den gamle stakken skal ha hatt et lyserødt liv sydd fast til stakken. Bunad­stakken er av toskaftvevd ullstoff med ruter i rødt, grønt og svart. Den har brei midtfold foran og folder som møtes midt bak. Det ble aldri lansert særskilt skjorte, hodeplagg eller tørkle til bunaden. Flere av de ulike skjortene som er i bruk til andre østerdalsbunader, brukes også til denne bunaden. Borghild Streitlien brukte ei såkalt høgluve til bunaden, ei lue med rundet pull som er rynket til et glatt pannestykke.

• Bunader og folkedrakter fra Hedmark
• Bunad
• Folkedrakt