Sognebunad (kvinne)

Lokalt kalles livet for aoliv. De første bunadene som ble lagd, hadde liv med skjæring, slik Klara Semb beskriver den i notatet sitt. Seinere er fasongen på livet endret noe. Noen liv er rundet fra skuldrene og ned mot bringa, for så å gå rett ned til livet. Andre er nærmest skrådd jevnt hele vegen. Felles for alle er at de er kantet med svarte fløyelsband, og at de lukkes med maljekjede trædd gjennom maljer foran.

Materialene i livet har variert mye gjennom tida, og også fargene. I dag brukes ulike kvaliteter av brokadelignende stoff i viskose, eller silkedamask med brosjert mønster. De vanligste fargene i dag er svart, rødt eller grønt, men livene lages også i gult og andre farger.

To ulike stakketyper er i bruk til bunaden: foldestakk eller rynkestakk. Begge lages i svart ullstoff. Nederst har stakken en kant i et annet ullstoff og med annen farge. Det er lagd stakkekanter i flere ulike farger. Anna Knutsen hadde applikasjonsbroderi med leggsøm i grønt og mørkeblått, men seinere har rødt blitt den dominerende fargen. Applikasjonene brukes ofte i kombinasjon med ullgarnsbroderi, men kanten kan også ha bare ullgarnsbroderi i ulike varianter. Grønt, rødt og blått stoff er mest brukt til stakkekant i nyere tid.

Ugifte kvinner bruker et svart fløyelsbelte med metallspenne, mens gifte kvinner kan bruke stølebelte i sølv.

Hvite linskjorter med broderi i enten hvitt eller svart brukes av både ugifte og gifte. Det er broderi på halskrage, håndlinninger og ofte også på ei bringelist foran. I tillegg kan voksne kvinner bruke ei grønn silketrøye under livet. Denne har ståkrage, er vid i halsen og kan ha slag, og er tett foldelagt på skuldrene, slik at ermene får skinkefasong. Under denne brukes halvskjorte og løsmansjetter med tilsvarende broderi som linskjorta. Alternativt er halvskjorta og mansjettene felt inn i trøya.

Forkleet har også variert fra de første bunadene til i dag. Noen hadde gamle silkeforklær som de tok i bruk, mens andre måtte få lagd seg nye. Fordi det var dårlig tilgang på silkestoff, begynte de å veve forklær i mercerisert bomull og ull i stedet. Det er disse forklærne som fortsatt er i bruk. De har svart bunnfarge og striper på langs, med tverrstriper nederst. Fargene varierer noe.

Løslomma til bunaden lages enten i samme stoff som livet eller stakken. Den kan være dekorert med applikasjonsbroderi foran. Lomma lukkes med metallås og henger i en krok i beltet.

Ugifte og gifte har ulikt hodeplagg til denne bunaden. Tradisjonelt har ugifte flettet håret med band og brukt et sammenbrettet silketørkle eller et pannelin, bora, over flettene, et slikt som Klara Semb kalte «indianerpynt». I dag er det mest vanlig at ugifte bruker et flettet band som settes på hodet som hårband. De fletter altså bandet i stedet for håret.

Hodeplagget for gifte kvinner er den såkalte hodnahua, som er lagd i tynt, hvitt bomullsstoff. Langs framkanten er det en piperynket blonde. Utenpå lua knytes et flerfarget silketørkle. Det brettes til en strimmel som legges fra nakken og opp på hodet, der det knytes med sløyfe.

Det lages en halvlang, glatt kep med linning og spenne i halsen. Den er i svart ullstoff med grønt fôr.

Det brukes svarte strømper til bunaden. Det blir anbefalt å bruke en understakk av stødig materiale.

Til livet hører maljer og maljekjede i sølv. Videre brukes det ei nål i halsen som er formet som en dobbel halsknapp. Det er vanlig å bruke ei sølje i tillegg.