Sogn damebunad. Av . Begrenset gjenbruk

Kvinnebunad fra indre Sogn

Kvinnebunad fra Indre Sogn
/Norsk bunadleksikon.
To tidlige utgaver av Heimens Sognebunader
.

Kristina Vangsnes, som var blant de første som brukte Sognebunad. Hun hadde liv av silkebrokade og svart stakk, skriver Hulda Garborg.

Kristina Vangsnes
Av /Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Indre Sogn, Sognebunaden, tar utgangspunkt i draktskikken slik den var en periode på 1800-tallet, men er ikke direkte kopiert etter tilsvarende gamle plagg som har hørt til samme tidsperiode og draktskikk. Draktskikken i Sogn har vært ulik i indre og ytre strøk, og denne bunaden bygger mest på materiale fra indre strøk.

Da Hulda Garborg skrev boka Norsk Klædebunad i 1917, hadde hun kontakt med Kjerstina Vangsnes fra Indre Sogn. Kjerstina hadde en høytidsbunad som bygde på gammelt draktmateriale fra området, og var på jakt etter mer kildemateriale som kunne danne grunnlag for en bunad. Hulda Garborg siterer fra brevet Kjerstina Vangsnes hadde sendt henne: «(…) No hev eg leita alle Stader etter Sognebunaden; men han er berre ei Saga no. So reint er han burtkomen, at Folk lær aat dei som gjeng med han. Gjentune gjeng med eit Slag Nationalbunad, men ikkje den egte Sognebunaden. Eg hev Høgtidsbunaden og brukte ‘n i Sumar paa Landbruksutstillingi i Førde og fekk stor Fagning for han.»

Noen år seinere må det ha kommet en lokalpreget bunad i bruk, for da Klara Semb holdt leikskeid i Sogndal i 1922, var det åtte jenter med bunad fra Sogn med på bildet. Klara Semb var aktiv pådriver for at jentene i Sogn skulle skaffe seg lokale bunader, og i notatene etter henne ved Sogn Folkemuseum skriver hun slik om bunaden: «Kvar bygd hev si sermerkte linje på bunaden, den fine faste rundingen like oppe ved halsutskjeringa på ovliva er sermerkt for Sogn. Tek du den burt e.l. so vert ikkje bunaden rett. Med fargane er det ei onnor sak. Dei hev ikkje allstøtt vore dei same – like lite i Sogn som i andre bygder.»

Dette var tidlig i bunadarbeidet til Klara Semb, og hun forfektet holdninger som hun seinere skulle ta avstand fra. Blant annet uttalte hun om det tradisjonelle hodeplagget for ugifte kvinner i Sogn: «Pannelin er eit rett stykkje ty som vart sauma med perlur, bandstumpar, tyrosor og anna krimskrams. Det er ein hovudbunad som høver betre for ein indianar enn for ei sognejente». Hodeplagg så ikke ut til å være lagt særlig vekt på den første tida, men seinere har flere ulike varianter blitt lansert til denne bunaden.

Parallelt med Klara Sembs arbeid reiste Anna Knutsen rundt i Sogn og samlet informasjon om gammel draktskikk. Materialet dannet grunnlag for artikkelen hun fikk på trykk i bokverket Norske bygder. Hennes arbeid har også hatt stor innvirkning på hvordan bunaden ble seende ut. Etter andre verdenskrig var det Olga Berge som arbeidet med bunaden. Hun forhandlet den også, gjennom butikken sin i Sogndal.

Hodeplagget for gifte kvinner var i bruk lenger enn resten av den lokale klesskikken i indre Sogn, og det ble også brukt sammen med nasjonaldrakt rundt 1900. Gjennom dette, og ved at eldre kvinner brukte hodeplagget sammen med motepregede klær så lenge, har aldri dette klesplagget vært helt ute av bruk.

Det er bunaden fra Indre Sogn som har blitt mest brukt i området, men i dag fins det i tillegg flere andre bunader. Klara Semb medvirket til en kvinnebunad fra Brekke omtrent samtidig med denne. Det finnes også en nyere rekonstruksjon som Bjørg Hovland har stått for, og som tar utgangspunkt i draktskikken på 1800-tallet.

Draktdeler

Gifte kvinner bruker hodnahua som hodeplagg, og de kan ha grønn trøye under livet. Stølebeltet er også tradisjonelt forbeholdt gifte kvinner.

Kvinnebunad fra indre Sogn
Av /Bunad- og folkedraktrådet.

Liv

Lokalt kalles livet for aoliv. De første bunadene som ble lagd, hadde liv med skjæring, slik Klara Semb beskriver den i notatet sitt. Seinere er fasongen på livet endret noe. Noen liv er rundet fra skuldrene og ned mot bringa, for så å gå rett ned til livet. Andre er nærmest skrådd jevnt hele vegen. Felles for alle er at de er kantet med svarte fløyelsband, og at de lukkes med maljekjede trædd gjennom maljer foran.

Materialene i livet har variert mye gjennom tida, og også fargene. I dag brukes ulike kvaliteter av brokadelignende stoff i viskose, eller silkedamask med brosjert mønster. De vanligste fargene i dag er svart, rødt eller grønt, men livene lages også i gult og andre farger.

Stakk

Farger og mønster på forkle og stakkekant varierer
/Norsk bunadleksikon.

To ulike stakketyper er i bruk til bunaden: foldestakk eller rynkestakk. Begge lages i svart ullstoff. Nederst har stakken en kant i et annet ullstoff og med annen farge. Det er lagd stakkekanter i flere ulike farger. Anna Knutsen hadde applikasjonsbroderi med leggsøm i grønt og mørkeblått, men seinere har rødt blitt den dominerende fargen. Applikasjonene brukes ofte i kombinasjon med ullgarnsbroderi, men kanten kan også ha bare ullgarnsbroderi i ulike varianter. Grønt, rødt og blått stoff er mest brukt til stakkekant i nyere tid.

Belte

Ugifte kvinner bruker et svart fløyelsbelte med metallspenne, mens gifte kvinner kan bruke stølebelte i sølv.

Skjorte og undertrøye

Hvite linskjorter med broderi i enten hvitt eller svart brukes av både ugifte og gifte. Det er broderi på halskrage, håndlinninger og ofte også på ei bringelist foran. I tillegg kan voksne kvinner bruke ei grønn silketrøye under livet. Denne har ståkrage, er vid i halsen og kan ha slag, og er tett foldelagt på skuldrene, slik at ermene får skinkefasong. Under denne brukes halvskjorte og løsmansjetter med tilsvarende broderi som linskjorta. Alternativt er halvskjorta og mansjettene felt inn i trøya.

Forkle

Forkleet har også variert fra de første bunadene til i dag. Noen hadde gamle silkeforklær som de tok i bruk, mens andre måtte få lagd seg nye. Fordi det var dårlig tilgang på silkestoff, begynte de å veve forklær i mercerisert bomull og ull i stedet. Det er disse forklærne som fortsatt er i bruk. De har svart bunnfarge og striper på langs, med tverrstriper nederst. Fargene varierer noe.

Lomme

Løslomma til bunaden lages enten i samme stoff som livet eller stakken. Den kan være dekorert med applikasjonsbroderi foran. Lomma lukkes med metallås og henger i en krok i beltet.

Hodeplagg

Ugifte og gifte har ulikt hodeplagg til denne bunaden. Tradisjonelt har ugifte flettet håret med band og brukt et sammenbrettet silketørkle eller et pannelin, bora, over flettene, et slikt som Klara Semb kalte «indianerpynt». I dag er det mest vanlig at ugifte bruker et flettet band som settes på hodet som hårband. De fletter altså bandet i stedet for håret.

Hodeplagget for gifte kvinner er den såkalte hodnahua, som er lagd i tynt, hvitt bomullsstoff. Langs framkanten er det en piperynket blonde. Utenpå lua knytes et flerfarget silketørkle. Det brettes til en strimmel som legges fra nakken og opp på hodet, der det knytes med sløyfe.

Ytterplagg

Det lages en halvlang, glatt kep med linning og spenne i halsen. Den er i svart ullstoff med grønt fôr.

Understakk og strømper

Det brukes svarte strømper til bunaden. Det blir anbefalt å bruke en understakk av stødig materiale.

Metall

Til livet hører maljer og maljekjede i sølv. Videre brukes det ei nål i halsen som er formet som en dobbel halsknapp. Det er vanlig å bruke ei sølje i tillegg.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg