Vest-Telemarksbunad (kvinne)

De første broderte bunadene hadde liv som var kneppet foran, mens de senere bunadene var åpne helt til livlinja. Etter noen år ble det vanlig å lage livet med maljer og ei snørelenke på framsida. På en del av de tidlige bunadene kan en se at de festet ei sølvspenne nederst i livet. Fasongen har hele tida hatt utgangspunkt i det karakteristiske Vest-Telemark-livet med spisser i ryggen, og et smalt midtstykke bak som går over i seler og fortsetter som liv foran.

De gamle, bevarte livene fra tidlig 1800-tall var kortere enn dagens bunadliv. I dag lages livene slik at de stopper noen fingerbredder over livlinja, mens de tidlig på 1900-tallet var enda sidere. Livene fra tidlig 1800-tall var imidlertid svært korte, og gikk helt oppunder armhulene. Videre var de langt mer varierte i materialbruk. Det var heller ikke samme stoff i liv og stakk, slik en del bruker i dag. Noen av de gamle, bevarte livene hadde imidlertid rosesøm som på dagens liv, men ikke nødvendigvis like mye.

Etter husflidslagets revisjon på 1950-tallet har livet blitt produsert i et blågrønt ullstoff, men mange bruker fortsatt svart stoff i livet. I tillegg lages noen hvite liv, såkalte brudeliv. Kantingene på livet er i dag som regel røde. Noen er grønne, og på de hvite livene brukes både røde og mørke kantinger. Historisk har kantingene variert mye, med ensfargede og mønstrete band, metallband og metallkniplinger, fløyelsband og silkeband. Stoffet er ofte vadmel, men andre ullkvaliteter – som i stakken – har også vært brukt.

Da bunaden ble tatt opp igjen på begynnelsen av 1900-tallet, ble den brukt uten trøye. Historisk hørte det imidlertid trøye til klærne. En har seinere tatt utgangspunkt i slike trøyer og tilpasset fasongen til de sidere bunadlivene. Husfliden fører slik trøye til bunaden i dag, mens Almankås fører ei trøye som er annerledes i fasongen, og har broderi som på resten av bunaden.

Trøya lages i rødt vadmel med svarte kanter foran og på ermene. Kantene er brodert med små ranker av rosesøm. Ermene er vide øverst, og rynket til bolen, og smalner ned mot håndleddene.

Stakken i Vest-Telemark er sydd fast til livet. Det var også vanlig tradisjonelt, men den gangen var det en mindre permanent ordning. Stakken kunne gå alle gradene fra kirkeklær til hverdagsklær, mens livet ble overført til en ny stakk.

I dag lages stakken med et glatt parti foran og ellers tett rynket i livet. Langs nederkanten har den en kant av kontrastfarge, som oftest rød, som kantene på livet. Grønn kant brukes gjerne når en har grønn kant på livet, og ellers er også noen kombinasjoner av to farger i bruk.

Over kanten er det brodert en bord. På de gamle stakkene var det aldri brodert rett på stakken, det kom med bunaden.

Det har vært ulike skjortetyper i bruk til bunaden. I dag brukes både bomull og lin i skjortene, og de broderes med kulørt søm og hvitsøm. Det er mange ulike mønstre og teknikker i bruk. En del av de kulørte broderiene har utgangspunkt i de samme rosemønstrene som på livet, med stiliserte roser og ranker. I tillegg brukes det ulike geometriske figurer.

Akkurat som livet har forkleet også vært dekorert med broderi. Men broderiet var én blant mange variasjonsmuligheter. I tillegg er det bevart forklær i damask, trykt bomull og andre materialer. Til bunadbruk ble imidlertid bare det broderte forkleet videreført.

Bunadforkleet lages i dag i samme stoff som stakken, og har samme slags kanter som stakken. Broderiet er også utført som på liv og stakk, men gjerne med større mønster enn på stakken.

I overkant er forkleet foldelagt til ei linning, og på linninga er det festet et langt vevd band. Forklebandet skal følge overkanten på stakken, og legges to ganger rundt livet og knyttes foran slik at endene henger ned foran.

Det er komponert ei løslomme til bunaden, i samme stoff som stakken, og med broderi som på de øvrige bunaddelene. Det er ikke belegg for at slike lommer har vært i bruk i området. Lommelåsen er i sølvplett, sølv eller tinn.

Det er flere hodeplagg i bruk til bunaden. Ugifte kvinner kan ha håret viklet inn i et vevd band, som så er lagt rundt hodet. Teknikken er den samme som brukes i Øst-Telemark, og som der kalles vippe. I Vest-Telemark kalles det å reivle håret, og dette ble tradisjonelt først tatt i bruk rundt 1900. Tidligere var det vanlig å flette håret med band, såkalte stokkfletter.

Det vanligste hodeplagget til bunaden for både ugifte og gifte er det såkalte tulleplagget. Dette er et svart ulltørkle som er lagt i snipp, krysset i nakken og knyttet i knute foran på hodet. I motsetning til i Setesdal skal frynsene og endene på knuten ikke være synlige i Vest-Telemark.

Tidlig på 1800-tallet var hodeplagget for gifte kvinner en valk med et tørkle knyttet over. Tørkleet var som oftest et silketørkle. Noen har tatt opp igjen denne tradisjonen til bunaden i dag. I tillegg er det tatt i bruk et hvitt skaut med broderi på den ene snippen. Broderiet kan være i kulørt eller hvitt garn med rosemønster. Langs kanten løper en blonde i telebinding. Det er bevart mange slike skaut, men de har antagelig vært brukt av ugifte, og knyttet under haka. Til dagens bunader knyttes slike skaut over en valk og festes i nakken. Tulleplagget avløste valken og silkeplagget.

Det er ikke utarbeidet eget ytterplagg til bunaden. Noen lager seg sjal av stakkestoffet, og syr på frynser og rosemønster på snippen bak. Slike sjal er det ikke tradisjon for. Men sjal av ensfarget ull og mønstret ullmusselin har vært i bruk. I tillegg er det rekonstruert en kep fra rundt 1800, til bunaden med bringeduk.

Det brukes som regel en understakk i kraftig bomullsstoff, med rynkekappe nederst. Det er vanlig å bruke mørke strømper.

Telemark er rik på tradisjoner når det gjelder sølv, og det fins mye lokalt å velge i. Det vanligste er å bruke en skjortering eller hornring øverst i skjorta, og så ei til to søljer under der. Maljer og lenke er også i sølv. Lommelåsen er i tinn, sølvplett eller sølv.