Tydalbunad

Bunaden har liv i rødt ullstoff med bomullsfôr. Livet går om hverandre foran, og lukkes med hekter og trykknapper. Langs framkantene har livet breie svarte fløyelsband. Livet er ettersittende, og går ned i stakken. Halsringing og ermringinger er kantet med svarte ullmohairband. Tradisjonelt var det svært sjelden en så kvinner i liv og hvite serkermer. Trøya var et uunnværlig plagg både inne og ute. Originalen til livet er i privat eie.

Originalen til stakken er i dag på Tydal Bygdemuseum. Bunadstakken er i svart ullstoff, med glatt fangstykke og folder som møtes i en motfold bak. Stakken er ikke fotsid, men ender cirka 12 centimeter fra gulvet. Den er skonert med linstrie i nedkant.

Serk er den lokale betegnelsen på skjorteplagget. Det er kopiert to serker til bunaden. Originalen til den ene er i privat eie, og kommer fra Østbyhaug i Tydal. Bunadserken er i hvitt lin, og har broderier i rødt og hvitt langs halssplitten foran, på den smale halslinninga og langs nederkanten på ermene. I tillegg er ermene og halslinninga dekorert med hvite kroklisser. Ermene er vide, såkalte slengermer.

Originalen til den andre kommer fra Sjursgården i Tydal og er datert 1802. Bunadserken lages i hvitt halvlin med rødt broderi foran. Den har håndlinninger i hvitt bomullsstoff med rødt broderi samt agger i knapphullssting utført med hvit lintråd. Linningene knytes sammen med bomullsband.

Originalen til forkleet er i privat eie. Bunadforkleet er håndvevd i grønt ullgarn med tverrborder i svart og hvitt. Forkleet rynkes til ei smal linning av et mønstervevd band, og det kneppes i venstre side. Forkleet er cirka 10 centimeter kortere enn stakken.

Det er kopiert fire ulike varianter av lomme til bunaden. Disse kommer fra Hilmo, Henmo, Aune og Østby. Alle er broderte med flere farger i ullgarn på framsida, på ullstoff i svart, rødt eller grønt. De er kantet med skinn eller stoff, og baksida er i skinn. Lommelåsen er i messing. Lommene er eldre enn perioden da resten av draktplaggene var i bruk, og argumentasjonen for å bruke dem til bunaden er at lommene visstnok holdt seg i bruk til enkelte anledninger helt til slutten av 1800-tallet.

Det er lagd ei trøye til bunaden, i svart ullstoff. Den ligner i fasongen på den såkalte kufta som er et godt kjent folkedraktplagg i Røros-området, og som er kopiert til både bunaden fra Haltdalen og Ålen. Denne trøya er kopiert etter ei trøye fra Rørosmuseet. Den lukkes med skjulte hekter foran og har dekor av svarte band i bomullsfløyel nederst på ermene.

Det hører lue til bunaden, og den har lik utforming som den såkalte ørhuva til kvinnebunaden fra Røros. Skillet mellom ugift og gift er også likt: Jentene har flerfargede luer mens konene har svarte. I Tydal har de ikke videreført skikken med sløyfe festet i knytebandet under haka, men sløyfa i nakken er i bruk.

Det brukes flerfarget tørkle i ull eller silke til bunaden. Tørklærne fins i mange farger og mønstre, og alle har lange frynser. Det legges over skuldrene og knytes løst foran.

Lokalt kalles understakken for punnistakk. Til bunaden er det kopiert en stakk fra Østbyhaug i Tydal, og den lages i stripet bomullsstoff. Den er sydd av skrå bredder, og er pyntet med svarte fløyelsband og har svart børstekant nederst. Punnistakken skal være cirka ti centimeter kortere enn stakken.

Serken holdes sammen i halsen med ei serkespenne med tre heng. Denne er i sølv. Lommelåsen er i messing.