Rosesøm

Rosesømmen broderes tradisjonelt på frihånd, uten påtegnet mønster. Hver syer får på den måten sitt individuelle preg, nesten som en signatur.

Rosesøm
Av .
Kvinnebunad fra Tinn

Åse Roe, fotografert i 1962, da Aagot Noss var på feltarbeid i Tinn. Åse Roe var av de siste som gikk kledd i tradisjonell folkedrakt så lenge hun levde. På den tida var draktskikken allerede tatt opp igjen som bunad.

Kvinnebunad fra Tinn
Av /norsk folkemuseum.
Kvinnebunad fra Tinn fra 1939. Seler, stakk og forkle.
Kvinnebunad fra Tinn fra 1939. Seler, stakk og forkle.
Av /Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad fra Tinn fra 1939

Stakkekant med understakk og forkle

Kvinnebunad fra Tinn fra 1939
Av /Norsk bunadleksikon.

Kvinnebunad fra Tinn med omslagsliv er en av bunadene som er i ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Tinn er blant de draktområdene som har hatt en direkte overgang fra folkedrakt til bunad. De siste brukerne av den lokale folkedrakta levde til iallfall inn på 1970-tallet, og da hadde andre tatt i bruk kjøpeklær for lengst. Et av de mest særpregede trekkene ved draktskikken i Tinn er rosesømmen som utføres på frihånd.

Faktaboks

Sjøl om det skjedde en direkte overgang fra folkedrakt til bunad, er det ikke slik at bunaden viser et nøyaktig bilde av folkedraktskikken slik den var den siste tida. Bunaden går tilbake til de tradisjonelle kirkeklærne, slik de var i den såkalte omslagsliv-perioden. Men bunaden har også fått tilført elementer i samsvar med tidas smak, og den gjenspeiler heller ikke det mangfoldet som folkedrakta gjorde.

De tydeligste endringene fra folkedrakt til bunad i dette området er kanskje at nå er rosesøm på forkleet standard, mens det i folkedraktperioden ikke var vanlig, og at det er svært sjelden å se hodeplagg på dagens bunadsbrukere, mens det var veldig vanlig tidligere. I tillegg har bruken av broderte band økt mye i forhold til de gamle folkedraktene.

Tidsperioden da de såkalte omslagslivene og omslagstrøyene var i bruk, regnes for å strekke seg fra andre halvdel av 1800-tallet, slik Aagot Noss skildrer det i boka «Klesskikk i Tinn i Telemark». Videre ble stakk av skrådde bredder tilført draktskikken mot slutten av 1800-tallet. Aagot Noss dokumenterte i 1962 Åse Roe, som var den siste i Tinn som kirkekledde seg på tradisjonelt vis. Hun gikk også tradisjonelt kledd til hverdags, og variasjonen i klærne hennes fra hverdag til helg og til kirkebruk er presentert i boka Aagot Noss skrev om klesskikken i Tinn.

Det er i seinere tid også tatt opp igjen en eldre draktskikk fra Tinn som bunad, skjælestakken.

Bønder fra Tinn, fotografert på 1880-tallet.

Bønder fra Tinn, fotografert på 1880-tallet. Vi ser at kvinne nummer to fra venstre har det eldre hodeplagget som er tatt opp igjen til skjælestakken, mens de andre har rynkelue slik den kan brukes til bunaden med omslagsliv.

Bønder fra Tinn, fotografert på 1880-tallet.
Av /Norsk folkemuseum.

Draktdeler

I ryggen på bunaden kommer rosesømmen virkelig til sin rett, som dekor ved de tilbaketrekte sidesømmene og som seler utenpå livet.
.

Liv

Omslagslivet avløste det eldre skjælingslivet i andre halvdel av 1800-tallet, og en må regne med at impulser fra naboområder med lignende endringer i draktskikken har vært innvirkende. Fasongen på dagens bunadsliv har utgangspunkt i de gamle livene, men farge og lukkingsmekanisme er forandret.

Mens de gamle tradisjonelle livene først var i mørkeblått eller svart, senere også i grønn vadmel eller klede, er dagens bunadsliv enten i grønn eller svart klede. De gamle livene kunne enten kneppes med alle knappene eller bare oppe og nede. Nederst kunne livet ha et avklippet innhakk, kalt tåklypp. Bunadslivet er rett avskåret i nederkant.

Bunadslivet har normalt fast bringestykke som kneppes på ei side. Livet kneppes på høyre side. Livet er kantet med svart, skråklipt fløyelsstoff, og bringestykket har også dekor av tilsvarende stoff. Livet har seks sølvknapper som kneppes, og tilsvarende seks på motsatt side som er til pynt.

Både på livene og omslagstrøyene i folkedrakta har det vært brukt kroker, band sydd fast i bølgemønster, av svart fløyel. I dag brukes det svarte band av skråklippet fløyel på livet.

Sidesømmene er trukket tilbake på ryggen, og innenfor de skrå sømmene er det påsydd stykker av svart stoff, overbrodert med rosesøm. Dette kalles baksaumar. Denne rosesømmen, brukt som dekor i ryggen på livet, samsvarer med den tradisjonelle draktskikken, og det er nettopp denne frihåndsrosesømmen som er et av kjennemerkene på draktskikken, så vel som på bunaden. Frihåndsbroderiet holdes fortsatt i hevd, og de som kjenner tradisjonen godt, kan lese broderiet nærmest som en signatur til den personen som har utført det. Sidesømmene sys i dag som regel med spilesøm – en gammel håndsøm som stiver og former plagget. Denne sømmen er eldre enn draktskikken bunaden tar utgangspunkt i; de fleste bevarte folkedraktliv som er dokumentert i Tinn i den perioden, er delvis sydd med symaskin.

Et knippe bunader fra Tinn med den særmerkte rosesaumen. Her ser vi to ulike trøyer i bruk, og både vippet hår, og lue.
.

Stakk med seler

Tradisjonelt var livet sydd fast til understakken, og stakken hadde seler utenpå livet. I dag er stakk og liv sydd sammen, og selene mister dermed den egentlige funksjonen.

Stakken lages av svart ullstoff. Snittet på stakken er verken tatt direkte fra den siste folkedraktperioden eller den eldre stakketypen. I siste del av folkedraktperioden ble stakken sydd av skrådde bredder. De eldste stakkene var i likhet med bunadstakken laget av rette bredder, men her var nederkanten laget noe annerledes enn hva som er tilfelle i dag. Bunadstakken har akkurat som de gamle stakkene ei glatt fangbredde. Den er ellers rynket til ei smal linning og har åpning i venstre side, hvor det også sitter en skjult lomme. Nederst har stakken et innlegg i ullstoff eller strie som avstiving. Over avstivingen sitter en skoning av grønt klede som synes på retta som en rullekant. Over denne rullekanten sitter et band med rosesøm.

Trøye

Tradisjonelt brukte en trøye om vinteren og gikk vanligvis uten om sommeren. Den tradisjonelle trøya, som kalles omslagstrøye, hadde samme fasong som livet, med fastsydd bringestykke og ettersittende ermer. På denne trøya er det sydd kroker som dekor, enten svarte eller mønstrede. Slike kroker var vanlige på omslaget og nederst på ermene. En del brukte også ei trøye med knepping midt foran, framkneppingstrøye, den siste tida av folkedraktperioden. Til bunaden er det lagd ei omslagstrøye som kan brukes utenpå livet. Trøya lages i svart ullstoff med kroker og pyntestikninger. Det har også vært i bruk ei fritt komponert trøye med rosesøm på framstykkene.

Skjorte

Bunadsskjorta er nokså lik skjortene som var i bruk den siste perioden med folkedraktskikk. Det er ei bomullsskjorte i primærsnitt. Skjorta er brodert med enkel uttrekkssøm i hvitt med tungekant av trådhemper. Det brukes både stående krage og nedbrettkrage til bunaden. Tradisjonelt var det knapphull i skjortekragen. Kragen og håndlinningene på gamle skjorter er gjerne ca. sju centimeter breie, ofte noe smalere på dagens bunadsskjorter. Også håndlinningene kan ha dekor av trådtunger og enkel uttrekkssøm. De har også knapphull og lukkes med mansjettknapper.

Forkle

Til bunaden som til den tradisjonelle folkedrakta er det brukt svarte forklær i ulldamask. I tillegg var forklær av silkesateng og andre materialer i bruk den siste tida av folkedraktperioden. Det som skiller bunadsforkleet fra de tradisjonelle, er den grønne kanten av klede nederst, og de rosesydde banda nederst. Det er ikke funnet slike kantinger i det bevarte draktmaterialet. De gamle forklærne var heller dekorert med kjøpeband og/eller metallkniplinger.

Bunadsforkleet er foldelagt til ei linning i overkant, og over linninga festes et grindvevd band. Bandet vikles rundt livet og knytes i venstre side foran. Tradisjonelt er det brukt flere knytemåter, og det er ikke normfast at en knyttet på venstre side. Tidligere var forskjellen på lengda mellom forkleet og stakken mindre enn i dag, hvor bunadsforkleet er kortere, slik at det ender i overkant av den broderte borden på stakken.

Hodeplagg

Tradisjonelt var det i bruk to hodeplagg i den såkalte omslagsliv-perioden. Det eldste er ei rynkelue, mens det yngste er å gå med håret i band, etter samme prinsipp som vipping av håret i øvrige deler av Telemark. Rynkelua er forsøkt tatt opp igjen til bunaden, og noen går også med håret i band. Ferdig tillagd vippe er også i bruk.

Rynkelua er ei lue med glatt pannestykke, som det er sydd en nærmest rund pull til. Pullen er rynket, og den er stoppet med ull eller lignende materiale slik at den står opp fra hodebunnen i overgangen mellom pannestykke og pull. Pullen er også rynket i nakken. Lua har knyteband under haka. I tillegg hører det et såkalt lin eller pannelin til hodeplagget. Pannelinet var tradisjonelt for gifte kvinner og linet for ugifte. Begge besto av et sammenbrettet tørkle eller band, som enten ble knyttet i sløyfe midt foran på pannestykket av lua, eller det hadde påsydd ei ferdiglagd sløyfe der. Det som skilte pannelinet fra linet, var at linet var smalere, ca. fire centimeter bredt.

Luene til bunaden lages i ulike typer mørkt – vanligvis svart – eller småmønstret silkestoff. Det skilles ikke mellom lin og pannelin; bunadsluene lages med de gifte kvinnenes pannelin, enten som løst tørkle eller fastsydd til lua.

Understakk, strømper og band

Tradisjonelt satt livet fast til understakken. I dag brukes ulike understakker av stødige materialer for å gi vidde til stakken. Det brukes tette svarte strømper, og dersom en bruker strikkede strømper, holdes disse oppe av mangefargede strømpeband.

Tilbehør

I den tradisjonelle draktskikken var det mange draktelementer som ikke er i vanlig bruk til bunaden. Imidlertid begynner noen å ta opp igjen flere slike plagg. Ulike former for pulsvanter og fingervanter er dokumentert, og ser ut til å komme i bruk igjen. Likedan har noen tatt i bruk silketørkle i halsen, slik gamle bilder viser at ble brukt. Som ytterplagg kan et ullsjal i tradisjonell stil brukes.

Metall

Det er rike tradisjoner for sølv i Telemark, og det fins også en del sølv som har utgangspunkt i gamle modeller fra Tinn. I tillegg brukes bevart gammelt draktsølv til bunaden. Tradisjonelt ble det brukt mindre sølv i Tinn enn i andre deler av Telemark. Det er vanlig å bruke et par halsknapper i skjortekragen og mansjettknapper i håndlinningene, og videre ei eller to søljer i skjortebringa.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg