Kvinnebunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad

Til venstre festbunad, til høgre en helgedagsbunad med farget skjorte og enklere materialer i liv og forkle.

Kvinnebunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad bunaden ble rekonstruert av Krødsherad Bunadnemnd på 1970-tallet. De samarbeidet tett med daværende Landsnemnda for bunadsspørsmål, og deler av rekonstruksjonsarbeidet er utført av Landsnemnda og seinere Norsk institutt for buna dog folkedrakt. Bunaden har ikke fått endelig uttalelse men følger dagens prinsipper for nøyaktig rekonstruksjon. Draktskikken i Sigdal, Eggedal, Krødsherad og Flå er felles, og det er ønsker om litt ulike bunader i vår tid som er bakgrunnen for at det i dag fins flere varianter.

Bunaden bygger på draktskikken slik den var fra 1830-tallet og utover 1800-tallet. En del kvinner i dette distriktet gikk tradisjonelt kledd inn på 1900-tallet, og i tillegg til bevarte draktplagg bygger bunaden på fotomateriale og muntlig overlevering av hvordan draktskikken var.

I tradisjonell bruk hørte lue, trøye, bringeduk, liv, serk eller skjorte, stakk, forkle, strømper og sko, samt tørklær rundt hals og hode med til ei komplett drakt. Bare når en skulle være mindre pyntet og det var varmt om sommeren, kunne kvinnene kaste trøye og bringeduk. Til dagens bunadbruk lemper mange på den tradisjonelle bruken og går trøyeløse.

Det er ikke utarbeidet egne hverdagsstakker i dette området, men tradisjonelt gikk klærne gradene fra festplagg via helgeplagg til hverdagsklær. Stakken ble «rensket» for dekorelementene, og ble brukt uten livet eller med et knappeliv. Til slik bruk hadde kvinnene mønstret bomullsskjorte, akkurat som i Hallingdal. Stakken ble gjerne brukt med et band om livet som belte, slik at en fikk bedre bevegelighet i arbeidet. Enkelte bunadbrukere har tatt opp igjen slike stakker til helgebruk.

Draktdeler

Liv

Livet har skjælingskant i ryggen, dekorert med metallknipling.

Kvinnebunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad
Av /Norsk bunadleksikon.

I de bevarte gamle livene var det rik variasjon i materialbruken. Fasongen var alltid lik, med den karakteristiske utoverbøyde kanten – skjælingene – i ryggen. Livene var gjerne dekorert med metallband.

Til dagens bunader er noe av denne variasjonen tatt opp igjen. En bruker liv i ulike farger og mønstre, i silke- og ulldamask. Materialene i bunaden har variert noe etter tilgangen på ulike stoff.

I tillegg var det tradisjonelt i bruk et såkalt knappeliv, som ble brukt i stedet for trøye når det var varmt om sommeren. Det var regnet for mindre fint enn det åpne livet. Dette livet er også tatt opp igjen til bunaden, og brukes utenpå hvit eller farget skjorte. Livet lages i svart ullstoff med et band langs nederkanten foran og langs skjælingene bak. Det kneppes med metallknapper foran.

Trøye

Trøya lages i svart eller blått klede, og har samme fasong som livet. I tillegg har den trange, fasongsydde ermer. Trøya er gjerne kantet med brosjerte silkeband, fløyelsband med mønster eller flerfarget ullbroderi. Trøya blir på folkemunne kalt tvangstrøye, men hvis den er godt tilpasset gir den god bevegelighet. Når en bruker trøye, bør en ha bringeduk i åpningen foran. Det fins fotodokumentasjon på at det ble brukt trøye uten bringeduk i deler av området mot slutten av 1800-tallet.

Stakk

De bevarte stakkene er for det meste i toskaftvevd blå eller svart ull. Noen blå ulldamaskstakker er også registrert. Langs nederkanten var stakken gjerne pyntet med brodert bord, kniplet eller vevd band. Bunadstakken er kopiert etter slike gamle stakker, og en har forsøkt å gjenskape noe av variasjonen i mønstrene langs nederkanten. Broderiet eller bandet kan gjerne være enklere utformet der forkleet dekker.

Stakken er tett rynket til ei smal linning, og i denne er det festet seler som holder stakken oppe. Selene er gjerne vevde band.

Skjorte

De fleste av de bevarte skjortene er i bomull, men noen er også i lin. Det er mangefarget broderi på halskrage og ermelinninger. Ulike teknikker har vært og er i bruk, både plattsøm, korssting og smøyg. Skjortene er korte, mens serkene er lange og har utskrådd underdel, slik at de fungerer som en ekstra understakk.

Forkle

Bunaden gir et fargerikt inntrykk, med broderi, silketørklær, bånd og et forkle i ullmusselin. Denne modellen har et gammelt forkle, og lenge var det vanskelig å få tak i ullmusselin med passende mønster, men nå fins flere varianter i handelen igjen.

Kvinnebunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er bevart ulike gamle forklær. De fleste er i svart, brun eller mørkeblå ullmusselin med trykt rosemønster. Noen forklær er brodert. Til bunaden varieres forklærne alt etter hva som fins i handelen av tidsriktige stoffkvaliteter og mønstre.

Forkleet går helt ned til stakkekanten, og rynkes sammen øverst med knyteband eller snor. Det knytes utenpå stakkelinninga.

Lomme

Det er registrert få løslommer i Krødsherad, og det er derfor usikkert hvor utbredt disse var. Men det er uansett blitt kopiert løslomme til bunaden, i mørkt ullstoff med flerfarget broderi. Lommelåsen er i messing eller sølv, sjøl om de gamle bare er i messing. Lomma blir i dag hengt i stakkelinninga på venstre side, slik at den er delvis skjult under forkleet.

Hodeplagg

Det brukes samme type lue her som i Flå. De gamle luene varierer mye både i materiale og dekor. Mange luer er i silkestoff med brosjert blomstermønster. Det er også registrert noen broderte luer.

Luene har halvmåneformet pull og glatt pannestykke som går ut i to flipper ved ørene. De har to sett med band foran: ett såkalt underband som er av ull eller bomull, og som ble knyttet stramt under haka. Utenpå dette ble fine silkeband knyttet i sløyfe til pynt. Mange av luene har også et dobbelt silkeband festet i nakken. Utenpå lua knytes et silketørkle slik at det dekker pannestykket.

Ytterplagg

Som ytterplagg er det rekonstruert en kep i ulldamask.

Kvinnebunad fra Sigdal, Eggedal og Krødsherad
Av /bunad- og folkedraktrådet.

Det er kopiert en gammel kep som er i Norsk Folkemuseums eie. Originalen er i kalemank, men ettersom kalemank ikke lenger produseres i dag, lages kopien i flerfarget damask, som er den beste etterlikningen av det gamle stoffet. Kepen er halvlang, og foldelagt til en ståkrage i halsen. Fôret er lagd av rødt ullstoff.

Ellers var det vanlig å bruke et ullsjal som ytterplagg, og rundt hodet kunne en gjerne ha et stort ulltørkle, knyttet under haka.

Understakk, bringeduk, strømper og band

Det er ikke registrert gamle understakker i området, men en antar at ble det brukt en mindre fin stakk som ellers var lik utenpåstakken.

Når en bruker trøye, bruker en som regel bringeduk i åpningen foran. Denne festes under livet. Livet blir brukt med eller uten bringeduk. De gamle bringedukene var gjerne perlebrodert eller brodert med ullgarn i flere farger. Langs overkanten var det et band i silke eller metall.

Det brukes oftest svarte strømper til bunaden i dag, men det er også registrert gamle strømper i flammefarget rødt eller blått ullgarn. Mønsteret kom fram ved en spesiell teknikk når en farget garnet. Strømpene holdes oppe av strømpeband i ulike farger.

Metall

Det lages sølv i dag som er i tråd med tradisjonene for draktsølvet fra dette distriktet. Det vanlige er å bruke en halsring eller ei sprette til å holde sammen skjortekragen, så ei større bringesølje, kalt skålsølje, og en ring, kalt melering, nederst. Om en bruker bringeduk, skal ikke sølvet henge over denne. Da bruker en gjerne ei sølje mindre. Det er heller ikke nødvendig å ha alt sølvet for å være velkledd. Trøya kan også ha et sett med sølvspenner øverst, til å hekte den sammen med.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg