Kvinnebunad fra Setesdal

Lokalt kalles livet til bunaden for opplut. Opp­luten er sydd fast til stakken, og derfor presenteres de sammen.

Til bunaden hører to stakker, som alltid lages i par: understakk og svartestakk – utenpå­stakken. En kan gå i bare understakken, men det regnes som mindre fint enn om en bruker begge stakkene. I tradisjonell bruk var det strenge normer for når en kunne vise seg i understakk og når en ikke kunne gjøre det.

Understakken lages i dag av hvitt klede, mens det tidligere ble brukt vadmel. Den består av sju deler: Breddene foran og bak er rette deler, mens det i sidene er fire skrådde bredder. Nederst har den en kant som kalles skoren. Skoren til understakken er bygd opp av tøyremser i ulike bredder. Oppbygginga av skoren er lik for understakken og svartestakken, men farger og materialer er ulike. Tøyremsene har egne navn. Nederst på understakkskoren er listi, deretter nedre skoren, så en kvåre, så øvre skoren og øverst øvre kvåren. På understakken er list og kvårer svarte, mens øvre og nedre skoren er av hvitt vadmel.

I overkant er understakken rynket sammen med fem tråder. Oppluten går bare på baksida av stakken, mens det foran er såkalte linor. Disse kan være like på understakken og svartestakken, og består av svart klede med løyesaum i tillegg til en smal kant av grønt klede. På svartestakken kan lina også være av grønt klede med løyesaum på.

Understakkoppluten lages av hvitt vadmel, et stykke svart klede og fire såkalte stolpar av klede; to på hver side av midten. Det kan være løyesaum på både stolpane og det svarte kledet i overkant. Midt på oppluten festes to seler, som kalles faslar. De festes tett inntil hverandre og noe på skrå. Foran festes de til lina der løyesamuen slutter helt ut på sidene. Til understakken er de ca. tre centimeter breie, og er lagd av vadmel som er kledd med svart klede utenpå.

Svartestakken har også skore som understakken, men med flere farger. Listi er av hvitt vadmel med rødt klede utenpå; den nedre skoren er av svart vadmel, og deretter er det en kvåre av rødt klede. Den øvre skoren er av svart vadmel, mens den øvre kvåren er av grønt klede. Bak på svartestakken er den såkalte foddi som er felt, altså tett plissert med tråder. Ellers er svartestakken rynket sammen øverst, akkurat som understakken, og den er så kort at skoren på understakken er synlig.

Oppluten til svartestakken er også lagd av hvitt vadmel; øverst er den kledd med svart klede. På det svarte kledet er det brodert med løyesaum. Sjøl om utforminga av broderiet er individuell, skjer det innenfor gitte rammer. Under den svarte kanten kles oppluten med rødt klede, som så er dekorert med sølvfargede band.

Faslane på svartestakken er gjerne litt breiere enn på understakken, ca. fire centimeter. De er lagd av samme materialer og montert til opplut og list på samme måte som på understakken. Forskjellen er at de er dekorert. Dekoren kan variere en del, men består alltid av løyesaum.

Det er to ulike typer belter i bruk til bunaden. Det ene er et vevd band, som lokalt kalles belte. Det har sterke farger, og mønstrene kan variere mye. Beltet er så langt at det surres to ganger rundt livet, og likevel henger belteendene ned på sida foran. Dette beltet brukes bare til svartestakk.

Den andre typen belte kalles lokalt for jure. Til dagens bunader er det helst et lærbelte som lukkes med spenne foran. Spenna kalles lokalt for jurehekte, og kan være i sølv eller messing. På særskilt fine jurer kan det være sølvdekor på enden, såkalt sprote. Jure kan brukes både når en går i bare understakk og når en har svartestakken utenpå. Tradisjonelt fantes det i tillegg både vevd og brodert jure som alternativ.

I dag brukes skjorte i hvitt bomullslerret til bunaden, slik det var vanlig i siste del av folkedraktperioden. Skjorta er tett rynket i halsen og på ermene, og har en brei halskrage med blondekant i ulike teknikker som hedebosøm, hekling eller nupereller. Skjortekragen har blitt breiere gjennom tida, men den skal ikke overskride 11 centimeter.

Tidligere var skjortene i ulike materialer – avhengig av om de var til hverdags eller høytid, og før bomull ble vanlig var hjemmeavlet lin det naturlige skjortestoffet. Det fortelles i boka «Rette klede i Setesdal» at skjortekragen var stående fram til 1920, og har vært brettet ned etterpå. Eldre skjorter hadde også hvitsøm i ulike teknikker på krage og håndlinninger, og skjortene kunne i tillegg ha dekorerte kanter på krage og linninger.

Til dagens festbunad er det ikke forkle. Men tradisjonelt ble forkle brukt i flere ulike sammenhenger, og noen av bruksområdene lever videre i dagens bunadbruk. Forkleet hadde både en funksjon som beskyttelse av stakken i arbeidslaget og som stasplagg til pynt på festklærne i enkelte sammenhenger.

Arbeidsforklærne var oftest i rutet bomullsstoff og kunne være både med og uten smekke. De ble sydd av skrådde bredder for å få vidde til å dekke fanget på stakken. Beltet ble helst satt utenpå forkleet. Til helgeklærne var forkleet av samme fasong, men i hvitt bomullslerret.

I tillegg har forkleet hatt en funksjon som høytidsplagg som skulle vise status. Hvite forklær med border i hardangersøm eller hekling ble brukt av konfirmanter, og det fantes også kulørte forklær av innførte materialer til denne bruken.

Bruden hadde også forkle, og dette var laget av hvitt tynt bomullslerret med heklet eller brodert eller kjøpt blonde. Forklærne til både konfirmant og brud var små; de nådde omtrent til overkanten på skoningen på den ytterste stakken.

Hodeplagget er likt for ugifte og gifte kvinner, og består av et band og et tørkle. Bandet kalles typleband og er vevd. Det flettes inn i håret, og banda skal henge synlige ned under tørkleet bak. Det har vært tradisjon for at en kunne gå uten tørkleet til hverdags, og da ble flettene gjerne satt opp som en krans rundt hodet.

Utenpå hår og band brukes et tørkle, såkalt plagg. Det er oftest i svart ull, enten ensfarget eller med trykt rosemønster. Det har lange frynser, såkalt befs. Plagget brettes i snipp og legges over hodet; så krys­ses endene bak under snippen og knytes midt oppe på hodet foran. Det har også vært hvite bomulls­tørklær i bruk, såkalte sumårsplagg. Det ble brukt til understakk ute om sommeren og inne om vinteren. Det har også vært brukt silkeplagg til høytidelige anledninger.

Det er to ulike trøyer i bruk: såkalt blåkupte og gråkupte. Blåkupte brukes bare til festklær og aldri til bare understakk. Kupta lages av svart klede, fôret med hvitt klede eller vadmel i bolen, og bomullsstoff i ermene. Den er kantet med grønt klede rundt halsen, på skuldrene, på framkantene og nederst på ermene. Blåkupta er dekorert med løyesaum foran, på ermene og på skuldrene. I tillegg er det dekor av sølvfargede band. Sølvknappene foran og på ermene er også til pynt, mens trøya lukkes med sølvkjede som snøres gjennom sølvmaljer, såkalte svikla, på trøya foran.

Gråkupta lages av brunt (sauesvart) vadmel, og brukes til mindre fint. Den kan brukes utenpå bare understakken, eller utenpå begge stakkene. Gråkupta har tradisjonelt ikke vært til kirkebruk. Gråkupta har ståkrage kledd med svart klede, og kan ha løyesaum. Ellers er det løyesaum på to felt med svart klede foran, og nederst på ermene. Trøya lukkes med sølvknapper foran, og det er også sølvknapper på ermene.

I tillegg til de to trøyevariantene brukes også vevd sjal. Det vanligste kalles kyrkjetjeld og er stripemønstret med hovedfargene rødt og hvitt. En alternativ type kalles kyrkjetæpe og er mønstervevd. Kyrkjetæpe er litt yngre enn kyrkjetjeld.

Det hører mønsterstrikkede, svarte strømper i ullgarn til bunaden. Disse kalles sokkar. Tradisjonelt ble de strikket av hvitt garn og farget når de var ferdige. Det fins flere mønstervariasjoner. Strømpene holdes oppe med såkalte sokkeband. Til mindre fint kan de være flettet av ullgarn i ulike farger, mens de til finstasen helst skal være av lær – med sølvspenne og sølvsprote i enden.

Det brukes ulike typer håndplagg; strikkede votter og vanter med eller uten broderi, men også ulike typer pulsvanter er i bruk. Når de bare går rundt håndleddet, kalles de mufletisar, og når de går lenger ned på hendene, kalles de muflar.

Setesdal er et av de områdene i landet som har hatt sterke tradisjoner når det gjelder sølv og annet metall til folkedrakt og bunad. I dag er Setesdal et område der mange mindre sølvsmedverksteder holder de lokale tradisjonene i hevd.

Det fins mange forskjellige typer søljer, som har tradisjonelt sterke fellestrekk med både Telemark og øvrige deler av Agder. Mengden sølv reguleres etter anledning, og til festbunaden er det vanlig med halsknapper og to søljer i skjorta samt mansjettknapper. Den største sølja plasseres øverst. I tillegg brukes spenner i beltet, foran på stakken og strømpebanda. På gråkupta er det sølvknapper, og på blåkupta er det både sølvknapper, lenke og maljer.