Kvinnebunad fra Sør-Østerdal

Det finnes mange ulike materialer en kan velge til bunaden. Fugletøyet brukes til liv, trøyer og kep til kvinne -bunaden fra Sør-Østerdal, og også i liv til kvinnebunaden fra Nord-Østerdal.

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Kvinnene har begge lasketrøye i det såkalte fugletøyet. Mennene har Rekonstruert mannsbunad fra Østerdalen.

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Brud fra Østerdalen. Brudekrona er en nøyaktig kopi av ei krone fra Østerdalen, i Glomdalsmuseets eie. Krona kan leies fra Husfliden Elverum. Bruden på bildet har byttet ut noen av banda på krona med egne band, og tilført en krans av kunstige blomster. Sammen med krona brukte hun liv og skjorte til en vanlig bunad fra Østerdalen, men bar i tillegg rød stakk og et forkle av bomull med trykt mønster. Alle endringene i forhold til den vanlige bunaden er gjort for å nærme seg den tradisjonelle folk

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal
Av .

Helgedagsbunad fra Sør-Østerdal.

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal
Av /Norsk folkemuseum.

Artikkelstart

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal er en bunad fra Sør-Østerdal (Elverum, Åmot, Trysil, Våler og Åsnes).

De første bunadene som kom i bruk med tilknytning til Østerdalen, skilte ikke mellom Sør-Østerdal og Nord-Østerdal. Tradisjonelt har nok også fellestrekkene i hele dalføret vært mange, men moteimpulsene har kommet inn til litt ulike tider. Det var først etter konkurransen om ny østerdalsbunad i 1947 at skillet kom mellom bunader sør og nord i dalen. Heimen i Oslo har hele tida ført en felles kvinnebunad for Østerdalen.

Den første bunaden som fikk navnet Sør-Østerdalsbunad, ble utarbeidet av Husfliden i Oslo i 1955. Initiativet kom fra Åmot bondekvinnelag, og Anna Skavhaugen var sentral i arbeidet. Bunaden som ble lansert, ble lagd i nært samarbeid med Landsnemnda for bunadsspørsmål. Bunaden fikk skjøteliv og rutet stakk i halvull. Livet ble lagd i rødt eller grønt, og stakken var storrutete i rødt, hvitt, grønt og brunt stoff. Skjorta var i lin med broderi, og det ble lagd hvitt forkle. To varianter av lue i silke eller silkelignende stoff ble lagd – den ene som jentelue og den andre som konelue. Bondekvinnene i Østerdalen var ikke fornøyd med resultatet. De ville ha en bunad med damaskstoff. Landsnemnda likte utkastet. De mente det var et godt resultat så lenge en ikke kunne skaffe gode nok materialer til fullt ut å erstatte de gamle. Bunaden gikk ut av produksjon før 1972.

På sett og vis levde utkastet videre gjennom de helgedagsbunadene som ble lagd fra 1960-tallet. Livet er det samme, og stakken også, med det tillegget at det lages ulike varianter av striper og ruter i stakken. Luene som brukes, er de samme som til festbunaden, som kom seinere. En periode ble det brukt fløyel i disse luene, og et håndvevd stoff i bomull til jentelua. Ragnhild Fossum (Bleken Rusten), som en periode var svært aktiv i bunadarbeidet i Sør-Østerdal, vevde luestoff, i tillegg til et bomullsstoff til halstørkle. Helgedagsbunaden slo ikke igjennom, og folk ønsket seg stadig en festbunad for Sør-Østerdal.

Helt siden begynnelsen av 1960-tallet har ei ivrig gruppe jobbet kontinuerlig med festbunaden. Den har gjennomgått mange endringer og fått tillegg, og framstår i dag som et nokså godt bilde på draktskikken i Sør-Østerdal fra tidlig på 1800-tallet. Men fortsatt er det noe usikkerhet omkring de enkelte plaggenes sammensetning. Det er stort tidsspenn mellom de ulike plaggene, slik at det er lite trolig at de tradisjonelt ble brukt samtidig. Men alt arbeid fra 1960-tallet har gått i retning av å finne bedre stoff og bedre snitt, og å tilpasse bunaden bedre til ett tidsbilde.

Bunadskomiteen i Elverum Husflidslag var tidlig ute når det gjaldt å arbeide fram gode kopier av eldre stoffer. Ragnhild Fossum fikk satt i produksjon trykte stoff som erstatning for stoff lagd med de gamle vevteknikkene. Hun var også sentral i arbeidet med å få i produksjon kopi av det gamle fugletøyet, et ullstoff i lerretsbinding med flotterende tråder i renninga. Stoffet ble først produsert i utlandet, men i dag vever Gudbrandsdalens Uldvarefabrik stoffet som brukes til mange bunader.

I dag lages det også barnebunad i samme fasong som voksenbunad, men i enklere materialer.

Det er også kopiert et gammelt brudeutstyr fra Østerdalen, bestående av krone med heng. Dette utstyret leies ut, og kan brukes til vanlig bunad. Om en vil følge tradisjonen i størst mulig grad, bør bruden ha trøye, slik skikken var rundt 1800.

Draktdeler

Det finnes mange ulike materialer en kan velge til bunaden. Fugletøyet brukes til liv, trøyer og kep til kvinnebunaden fra Sør-Østerdal, og også i liv til kvinnebunaden fra Nord-Østerdal.

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Liv

Det er bevart flere liv i Østerdalen med preg av rokokkomoten i andre halvdel av 1700-tallet, og draktakvareller fra området viser også slike i bruk. Et av disse er antagelig fra Åmot, nå på Glomdalsmuseet, og har dannet utgangspunkt for bunadlivet. Det som skiller livene fra tida etter revisjonen på 1960-tallet fra de eldre, er snittet og måten de er sydd på. De seinere livene er sydd for hånd, med 1700-tallets sømteknikker, og de har heller ikke innsnitt, som en del tidligere bunadliv hadde.

Bunadlivet lages i dag både i mange ulike ulldamasker, i andre ullstoffer og i silkedamasker. Til sammen er det rundt 15 ulike stoff å velge mellom. Livet er et skjøteliv med oppsplittede skjøter foran. Bak går ryggstykkene ned i to skjøter. Disse syes så vidt sammen med skjøtene på hver side, slik at de danner ei vifteform. Livet lukkes med skjulte hekter foran.

Trøye

Det er kopiert to gamle trøyer til bunaden. Begge kalles lasketrøyer, et navn som egentlig henspiller på isydde kiler (lasker). Trøyene fra Østerdalen har imidlertid ikke slike kiler, men derimot ei kappe som er sydd fast nederst på bolen. Ryggstykkene er forlenget slik at de går like langt ned som kappa, og er sydd sammen med den. Trøyene er ikke ytterplagg, men erstatter liv og skjorte. En regner med at kvinnene i Østerdalen holdt fast ved de langermede trøyene lenger enn de ermeløse livene, slik at trøyene ble brukt en stund inn på 1800-tallet. Snittet i ryggen – med de to smale ryggstykkene – er også et trekk som peker framover i tid.

Bunadtrøya lages i det såkalte fuglestoffet, som er et ullstoff med innvevd mønster som blant annet består av fugler. Vevteknikken kalles dragrustning, og det ble jobbet mye med å få kopiert dette stoffet på 1970-tallet. Stoffet lages i dag i flere farger, og til trøyene i Sør-Østerdal brukes rustrødt, mørk cerise, blått, brunt og grønt.

Lasketrøya har tett ettersittende bol som lukkes med skjulte hekter foran. Ermene er trekvart lange, fasongsydd og ettersittende. Ermsplitten lukkes med skjult hekte. I livlinja er det påsydd ei foldelagt kappe. På den ene trøya er også motfoldene med kiler i ryggen sydd på, mens på den andre går ryggstykkene i ett med foldene.

Stakk

Det er ikke bevart gamle stakker i Østerdalen som passer tidsmessig til liv og trøye. Fasongen på stakken var da heller ikke gjenstand for revisjon på 1960-tallet, og har hatt samme snitt siden bunaden kom i bruk. Stakken er foldelagt til ei linning i livet, med en brei midtfold og foldene lagt bakover. Midt bak har den et rynket parti. Denne fasongen er kjent fra folkedraktmaterialet, men da i stakker fra etter 1850, og altså av en yngre type enn det som tidsmessig passer til liv og trøye. En regner med at de eldre stakkene i distriktet bare hadde folder og ikke rynkepartiet bak.

Stoffet i stakken og måten å sy på har imidlertid endret seg med tida. I dag lages stakken i ulldamask eller toskafts ullstoff, i svart, blått eller grønt. Den skoneres med et stødig stoff nederst, og har fingret slitesnor langs nederkanten.

Skjorte

Det har vært ulike skjorter i bruk til bunaden. De første bunadskjortene hadde gjerne både halskrage og håndlinninger, men de som brukes i dag har ikke halskrage. Alle gamle bevarte skjorter fra området er uten halskrage, og en gikk derfor bort fra å bruke halskrage til bunaden. Dette er et av trekkene som skiller bunaden fra den som kalles Nord-Østerdalsbunad, fordi denne fortsatt har halskrage på skjorta. I dag leveres det fire ulike skjorter til Sør-Østerdalsbunaden, og alle er i linlerret.

Den vidermede skjorta skal være etter Anne Iversdatter Strand (født 1719) fra Stor-Elvdal. Denne skjorta har trekvart lang, vidt erme med uttrekkssøm samt broderi på skulderstykkene. Halsen er firkantskåret med en liten splitt under.

Den andre skjorta skal stamme fra Åset i Åmot, og skal være etter Guro Jensdatter (født 1774). Denne har også firskåren hals, men har håndlinninger. Den har broderi på håndlinningene og på skulderstykkene, hvor det er brodert to trær i frisøm.

Den tredje skjortevarianten har også håndlinninger og firskåren hals, men her er det løpegang og snor i halsen. Broderiet på håndlinningene er svært enkelt, noe som gjorde at en i første omgang valgte denne skjorta til helgedagsbunaden. Seinere kom den i bruk også til festbunaden. Den er antagelig etter Anne Syrene Olsdatter fra Sønsthagen i Åmot. Hun giftet seg i 1786.

Den fjerde skjorta er kopiert etter ei skjorte fra Moen på Deset. Den har rund halslinning med splitt, og enkelt broderi.

Forkle

Da bunaden ble revidert, forsøkte en å kopiere et grønt damaskforkle som er i Helge Væringsaasens samlinger på Glomdalsmuseet. Sjølve damaskveven greide en ikke å kopiere, så det ble lagd et forkle i bomull/mohair og mønsteret fra det gamle forkleet ble trykt på. Seinere har en igjen klart å veve damask og i dag selges det damaskforklær til bunaden. Det gamle forkleets alder eller opprinnelsessted er ikke kjent.

Bunadforkleet lages i dag i en grønn, en brun og en rød fargevariant. Det er foldelagt til ei linning av stoffet, og linninga fortsetter som knyteband. I tillegg forsøkte en å kopiere et forkle til, med utgangspunkt i et brunt og svart silkeforkle fra Elverum. Dette ble også vevd i bomull/mohair med trykt mønster. Dette forkleet leveres ikke lenger.

Hodeplagg

Det føres to ulike luer til bunaden. Den ene er lansert som jentelue og den andre som konelue. Det er usikkert hvor godt belegg det er for et slikt skille historisk sett. Lua som er lansert for gifte kvinner, er ei såkalt høylue eller rynkelue. Den har glatt pannestykke som går ut i øreflipper og også sammen i nakken. Over det glatte stykket er det rynket en pull som blir sittende høyt på hodet. Denne luetypen er forholdsvis ung, og en regner med at den kom i bruk etter at draktplagg som livet og trøya til bunaden var gått ut av bruk.

Luene som leveres til bunaden i dag, lages i mange ulike silkestoff i flere farger. De fôres med bomullsstoff. Luene har knyteband i silke.

Som jentelue er det lansert en eldre luetype. Den har også glatt pannestykke som går ned i øreflipper med knyteband. Men pullen er halvmåneformet og sydd glatt til pannestykket. I nakken er pullen rynket med ei snor. Denne luetypen er kjent fra mange deler av landet, og en regner med at den allerede var i bruk på slutten av 1700-tallet. Flere av draktbildene fra Østerdalen viser også slike luer i bruk. På draktbildene ser vi slike luer brukt av gifte så vel som ugifte.

Ytterplagg

Ved revisjonen på 1960-tallet ble det lagd kep til bunaden. Den er i to ulike varianter, kopiert etter to gamle keper i Glomdalsmuseets samlinger. Den ene er opprinnelig fra Brandval i Solør, og den høye kragen bærer preg av empirestilen på begynnelsen av 1800-tallet. Den er i fuglestoffet, med mørk cerise farge, og har fôr i bomull. Til bunaden lages den i tilsvarende stoff som den gamle. Kepen er foldelagt til kragen og lukkes med sølvhekter foran.

Den andre kepen er fra Stor-Elvdal og er også på Glomdalsmuseet. Den er mørkeblå, i et stoff av samme type som fuglestoffet, men med annet mønster. Denne kepen lages også i fuglestoff til bunaden.

Begge kepene lages i de fire ulike fargevariantene av fuglestoffet: rustrødt, mørk cerise, blått, brunt og grønt.

Understakk og annet tilbehør

Det er ikke kopiert noen gammel stakk til understakk, men en er avhengig av å bruke en understakk i solid stoff for å få stakken til å føre seg fint. Husfliden selger stakker i bomullsstoff, i mange ulike farger og mønstre. Det brukes svarte, tette strømper til bunaden.

Draktbildene fra tidlig på 1800-tallet viser at halstørklær har vært i bruk. Den gangen bunaden ble revidert, var det dårlig utvalg i silketørklær, og en fikk lagd en erstatning i bomull med trykt mønster. Dette ble brukt som alternativ til gamle tørklær som var i bruk. De gamle tørklærne var gjerne fra slutten av 1800-tallet, og hadde lange, påsydde frynser. Dette er trolig bakgrunnen for at bunaden alltid har vært brukt med denne typen tørkle.

Dette med lange frynser er imidlertid et fenomen som først dukket opp i andre halvdel av 1800-tallet. For at tørkleet skal passe best mulig til bunaden for øvrig, bør tørkleet være faldet eller lages med korte frynser av tørklestoffet. Fargene og mønstrene varierer mye, og i dag er det et godt utvalg av slike tørklær.

Metall

Det er kopiert en del gammalt sølv fra Østerdalen, helst hjertesøljer med kongemonogram og støpte eller klipte heng. Søljene brukes til alle de ulike kvinnebunadene.

Kvinnebunad fra Sør-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er bevart et rikt materiale av sølv fra Østerdalen. Typisk er de støpte hjertesøljene med støpte eller klippede heng i ulike fasonger. Flere av disse søljene er kopiert, i forskjellig størrelse og mønster. Ei sølje i skjorta samt mansjettknapper er tilstrekkelig. Tradisjonelt har aldri søljene vært festet på liv og trøye, men de kan ha vært festet i halstørkleet. Hektene til kepen er i sølv (tinnhekter brukes også).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg