Kvinnebunad fra Røldal

Kvinnebunad fra Røldal med velatrøye , Mannsbunad fra Røldal, og Kvinnebunad fra Røldal med røyrt hår.

Bunader fra Røldal
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Røldal bygger på klesskikken slik den var på slutten av 1800-tallet. Det var på 1950-tallet at en tok initiativ til at den gamle draktskikken i området skulle komme i bruk igjen som bunad. Røldal ligger på grensa mellom Hardanger i Hordaland og Suldal i Rogaland, og klesskikken har fått påvirkning fra begge de områdene. Rundt 1900 begynte kvinnene i Røldal å ta i bruk samme type kirkeklær som i Hardanger, og ei tid var hardingklærne dominerende. Det tydeligste skillet mellom Røldal og Hardanger er hodeplagget.

På den tida da bunaden ble skapt, var en opptatt av at klærne skulle bære preg av den lokale draktskikken, men en kopierte ikke nødvendigvis gamle plagg i alle detaljer. Tilvirkingen av den lokale bunaden har gått i bølger. De som skaffer seg bunad, gjør gjerne noe sjøl, og skaffer seg enkelte bunaddeler fra nabodistriktene. I tillegg til denne bunaden blir også kvinnebunaden fra Hardanger brukt i området.

Draktdeler

Liv

Kvinnebunad fra Røldal, med røyrt hår
/Norsk bunadleksikon.

Livet lages i rødt ullstoff, gjerne damask, og det er kantet med ulike typer band, blant annet mønstrete silkeband eller grindvevde band. Innafor kantebandet er det festet et såkalt gullband. Snittet på livet foran er uten sned, men har en svak bøy fra halsringinga og til framkantene. På framstykkene har livet fem par maljer som snøres med sølvkjede.

Ryggen på livet er brei, og er dekorert med gullband i korsform. Det brukes bringeduk til livet, under sølvkjedet og livet. Det er også lagd et grønt liv med samme fasong som det røde, men uten gullbanda i ryggen.

Belte og bringeduk

Det blir brukt både belte og bringeduk med perlebroderi på. Det er bevart flere slike i området, og en kan bruke ulike mønstre. Belter og bringeduker med ullgarnsbroderi er også i bruk. Fotografier fra siste del av 1800-tallet viser at klesdrakta ble brukt både med og uten belte, mens bringeduken var obligatorisk.

Stakk

Bunaden har stakk i svart ullstoff. Fangstykket er glatt, og på hver side av det er det to folder. Fra hofte til hofte er stakken tett rynket. Nederst på stakken er det en kant som består av tre deler: Aller nederst er det en smal kant av rødt ullstoff, deretter en cirka fire centimeter brei kant av grønt ullstoff, og over dette igjen en smal bord i gult og rødt, sydd med stilkesting.

Skjorte

Det brukes skjorter i både lin og bomull. De er rynket til halskragen og håndlinningene, og det er gjerne broderi på disse delene. Ulike teknikker som tettsøm, uttrekkssøm eller hekleblonder er i bruk. Noen skjorter har enklere dekor av hullfall eller ei kjøpeblonde.

Forkle

Detalj av forkleborden, utført i utskurdssaum
/Norsk bunadleksikon.

Det er bevart ulike typer forklær i området, og en kan ikke se noen fast norm for at hvite forklær ble brukt til livet og mørke til trøya. I dag velger likevel mange å bruke hvitt forkle med mellomverk i ulike teknikker til livet, og mørkt forkle til trøya. De gamle forklærne er i både bomull og ull samt lin og silke. Mønstre og dekor har variert mye.

De hvite forklærne som er i bruk i dag, har gjerne mellomverk av utskurdssøm , tettsøm eller hekling. De mørke forklærne er av ull eller silkelignende stoff og har en påsydd bord. Borden har fargebroderi i korssting og klostersøm.

Hodeplagg

I tradisjonell bruk var det flere hodeplagg for ugifte og gifte kvinner i Røldal. Alle satte opp håret med et mønstret band. Måten å sette opp håret på kalles å røyre håret, og er i prinsippet av samme typen som kalles rogging andre steder i Hordaland og vipping i Telemark. Bandet vikles rundt håret, som deles i to like deler, og så legges de to hårrullene omkring hodet som en krans. Bandet knytes i nakken med sløyfe. Både ugifte og gifte kvinner kunne ha ei lue over det oppsatte håret, men de ugifte gikk uten hvit underlue. Etter hvert gikk luene ut av bruk blant ugifte, og de gikk med håret i band.

De gifte kvinnene satte opp håret på samme måte som de ugifte, og brukte samme type lue over. Det var ei svart eller mørkeblå lue i vadmel, eller eventuelt mer eksklusivt stoff om det var ei brudelue. Under lua hadde de gifte kvinnene ei hvit underlue av hvitt linlerret. De kunne også ha en valk i tillegg til det oppsatte håret under luene. Det er mulig at den hvite lua opprinnelig var ei jentelue, og at de fikk den svarte i tillegg når de giftet seg, og at de ugifte så la bort den hvite. Dette er imidlertid usikkert.

I nyere tid har luene mer eller mindre gått ut av bruk, og i dag bruker både ugifte og gifte hårband av ymse slag. Det er kopiert egne grindvevde band til bunaden, i rødt og hvitt garn med et par mønstervarianter.

Trøye

Trøya kalles velatrøye.

Kvinnebunad fra Røldal
Av /Norsk bunadleksikon.

Den lokale betegnelsen på trøya er velatrøye, og den lages i svart ulltøy. Den brukes utenpå livet med bringeduken, og siden trøya er uten kanteband, er livet, sølvkjedet og bringeduken synlig foran.

Trøya sitter tett etter i bolen ned til livet, og skrår derfra ut i ei kappe. Ermene er rynket ved skuldrene, slik at de blir som puffermer, og smalner ned mot håndleddene. Ved ermsplitten har de samme type kanting som stakken. Ermsplitten lukkes med to knapper og knapphull.

Tørkle

Det har vært ulike typer tørklær i bruk i distriktet, for eksempel halstørklær i silke. Slike er fortsatt i bruk til bunaden. Større tørklær av ulike slag brukes over skuldrene.

Metall

Det brukes samme type smykker til bunaden fra Røldal som i øvrige deler av Hardanger, eller en anskaffer seg sølv fra Telemark eller Setesdal. I tillegg til ei eller flere søljer, og mansjettknapper, er også maljene og kjedet til livet i sølv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg