Kvinnebunad fra Os, med skaut og grønt liv for gift kvinne
.

Kvinnebunaden fra Os ble skapt på 1950-tallet. Det var Os bondekvinnelag og Os husflidslag i samarbeid som tok opp arbeidet med en kvinnebunad.

Faktaboks

På den tida hadde Gunvor Ingstad Trætteberg vært på feltarbeid mange steder i Hordaland, og hun sto for ei større utstilling ved Historisk Museum i Bergen i 1951. Det materialet som var samlet inn og registrert på den tida, dannet utgangspunkt for bunaden. Det meste av materialet var fra mellom 1850 og 1900, og det er skillet mellom to ulike tidsperioder som gjør at bunadene fra Os og Fusa ser ulike ut, i større grad enn at draktskikken har vært ulik. Kvinnebunaden fra Os er heller ikke i alle deler nøyaktig kopiert etter gamle draktplagg.

Tradisjonelt regner en Os til samme draktområde som Fusa. Begge områdene har hatt en lang periode der Hardangerbunaden har vært festplagget, og denne er fortsatt i bruk i Os også. Men i tillegg er det skapt en kvinnebunad på bakgrunn av bevart draktmateriale fra andre halvdel av 1800-tallet.

Sjøl om bunaden ble skapt på 1950-tallet, har holdningen vært at ny kunnskap om den gamle draktskikken skal tilføre bunaden nye elementer, og at variasjonen i det gamle materialet skal speiles i bunadbruken. Det har også tidligere vært gjort forsøk på å ta i bruk igjen deler av den tradisjonelle draktskikken i dette området tidligere. Os bondekvinnelag forsøkte å få i bruk igjen det gamle skautet på slutten av 1930-tallet – til den Hardanger-påvirkede bunaden. Det skjedde omtrent samtidig med at de siste kvinnene som bar svarthua, døde. Disse siste brukerne av det tradisjonelle hodeplagget brukte det til nyere typer klær som var helt svarte. Sammen med det tradisjonelle hodeplagget holdt de også fast ved lasketrøya som ytterplagg, slik at disse elementene aldri har vært helt ute av bruk.

I seinere tid er det satt i gang rekonstruksjonsarbeid flere steder i dette draktområdet. Det fins derfor egne, rekonstruerte bunader fra flere tidsperioder i tillegg til denne.

Draktdeler

Liv

Kvinnebunad fra Os

Livet har såkalte staver i ryggen

Kvinnebunad fra Os
Av .

Skjæringa på livet i Os er nokså lik den i Hardanger, med firskåren halsringing foran. Ugifte bruker rødt liv, og gifte bruker grønt. Det røde livet lages i klede, fløyel eller damask. Det kantes med ulike silkeroseband på svart bunn, og det kan være sølvlisser eller perlelisser innafor rosebanda. Det grønne livet lages i fløyel eller damask, og det blir kantet med gule og røde band, såkalte krokaband. Innafor disse er det breie sølvband, og disse banda brukes også som staver i ryggen. Dette er tre band som begynner litt opp fra nederkanten på livet, noe som samsvarer med det gamle draktmaterialet og utgjør et lokalt særpreg. Det midterste går rett opp, mens de to på sidene svinger utover. Livet går i dag omtrent til kroppens livlinje, mens en del av de eldste bevarte liva er vesentlig kortere. De eldste har også valk.

Trøye

Tradisjonelt har det vært brukt to ulike trøyer i dette området. Den ene er ei undertrøye som bæres under livet, og denne er tatt opp igjen til bunaden. Den andre er ei såkalt lasketrøye som brukes utenpå. Denne er ikke tatt opp igjen.

Undertrøya lages i rødt ullstoff med tilnærmet primærsnitt. Den har omtrent samme skjæring i halsen som livet, mens ermene er todelte og trange. Rundt halsen og foran er trøya kantet med blått, mens ermene har rosemønstrete eller ensfargete band som kanting.

Stakk

En har ikke brukt noen bevart gammel stakk som utgangspunkt for bunadstakken, men fasongen bygger på muntlige opplysninger. Den er tett rynket bak og ut på sidene til foran hoftene. Den lages av toskafts ullstoff, og er dekorert med tre fløyelsband nede. Den kan være skonert eller ha fald av stakkestoffet. Det er også i bruk en foldestakk der foldene ikke er presset ned. Denne har også fløyelsband til dekor.

Bringeduk og belte

Bringeduken lages i ulike teknikker, som perlenett, nedsydde perler eller brodert med ullgarn. Kombinasjoner av ullgarnsbroderi og perler er også i bruk. Den er fôret med bomullsstoff.

Beltet er lagd i samme materialer og teknikker som bringeduken, og lukkes som oftest med metallspenne, gjerne i sølv. Gifte kvinner kan i tillegg bære stølebelte.

Skjorte

Bunadskjorta lages både i bomull og lin, og den er rynket til halskrage og på ermene. Den kan ha løs bringelist med broderi, eller broderiet kan være innfelt ved halssplitten. Halskrage, håndlinninger og bringe er brodert med dobbelt eller enkelt uttrekkssøm, tettsøm eller utskurdssøm.

Tradisjonelt har det også vært brukt halvskjorte under trøya.

Forkle

Det brukes hvitt forkle til bunaden, det lages enten i bomull eller lin. Nede har forkleet innfelt mellomverk av lin med dobbelt uttrekkssøm eller utskurdssøm.

Hodeplagg

Tradisjonelt har det vært flere ulike hodeplagg i bruk i området. Den såkalte svarthua har vært brukt av både ugifte og gifte, til hverdags og helg. Til beste stas hadde i tillegg gifte kvinner skaut. Både skautet og lua er tatt opp igjen til bunaden. Disse hodeplaggene viser at draktskikken i Os og Fusa har vært lik.

I konfirmasjonsalderen fikk jentene ei lue, såkalt svarthua. Dette hodeplagget ble brukt av både ugifte og gifte kvinner, og de gifte kunne ha enten svart eller blå lue, mens de ugifte hadde blå. Luene har avrundet pull som er sydd til et halvmåneformet framstykke. Dette har igjen en smal framkant sydd fast til seg. Bakstykket har rynkesnor nederst.

Jenteluene kan være kantet med blå silkeband eller fiolett silke, mens koneluene er kantet med svart silkeband og kan også ha en hvit blonde. Koneluene lages i mørk brun fløyel eller svart klede. Disse luene er i liten grad i bruk til bunaden, men til den rekonstruerte bunaden fra Os er de i bruk.

Skautet består av valk og sjølve skautet. Skautet i Fusa og Os har mye felles med skautet i Fana. Slik Aagot Noss beskriver det i boka om hodeplagg i Hordaland, settes valken på først, og så skautet på valken.

Valken er halvmåneformet og nokså stor. Den er lagd av halm og stry, og er trekt med linlerret. Skautet er i tynn bomull, og har smale knyteband.

Understakk og strømper

Det brukes en understakk av rødt bomullsstoff som er dekorert med svarte fløyelsband på kappa nede.

Strømpene er svarte.

Metall

Halsknapp og mansjettknapper er i sølv, og i tillegg brukes ei til to søljer i skjorta. Gifte kvinner kan bære stølebelte der stølene gjerne er i sølv, ellers er ofte beltespenna i sølv. Gifte kvinner kan også bære kjede med anheng, et såkalt Agnus Dei.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg