Kvinnebunad fra Nes, Gol og Hemsedal

Kvinnebunad fra Nes, Gol og Hemsedal
Av /Norsk bunadleksikon.
Folkedraktkledd kvinne fra Nedre Hallingdal.
Av /bunad- og folkedraktrådet.
Lue med pannetørkle.
Av .
Bunad med broderi fra Hemsedal og rutet forkle.
Av /Norsk bunadleksikon.
Kvinne kledd i eldre draktplagg fra Nes.
Av /Norsk bunadleksikon.
Brur fra Nes.
Av /norsk folkemuseum.
Kvinne kledd på tradisjonelt vis, delvis med gamle draktplagg.
Av /Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad fra Gol og Hemsedal, slik den ofte er å se i dag.
Av /Norsk bunadleksikon.
Gamle stakkeband og forkleband fra Gol og Hemsedal.
Av /Norsk bunadleksikon.
Gamle stakkeborder fra Nes, sydd på frihånd rett på stakken.
Av /Norsk bunadleksikon.

Stakk fra Hemsedal, med sidt liv, mønstret undertrøye og rosemønstret tørkle på hodet. Kniven er nyskaping fra vår tid.

Kvinnebunad fra Nes, Gol og Hemsedal
Av /Norsk bunadleksikon.
Køyrekjol eller kavai har vært brukt i flere områder, også i Nedre Hallingdal.
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Tradisjonelt har dette vært et draktområde med ulike lokale varianter. Noen av variantene viser seg også i bunadbruken i dag. Den tradisjonelle draktskikken gikk gradvis ut av bruk fra slutten av 1800-tallet, men enkelte brukte lokalpregede klær til midten av 1900-tallet.

Bunaden fra dette området var av de første som ble tatt i bruk. Dette skjedde tidlig på 1900-tallet, med Hulda Garborg som initiativtaker. Hulda Garborg meinte at klærne i Hallingdal var svært funksjonelle fordi tyngden av stakken ble båret på skuldrene, og resten av klærne satt løst og ledig på kroppen. Dette var i tråd med internasjonale trender, som ville bort fra korsettsnøring og vepsetalje. Hulda Garborg omformet en bunad fra Gol, og denne ble kopiert og spredd som «Hulda Garborg-bunad». Det er fortsatt mange slike i bruk i dag, og de fleste av dem har fjernet seg langt fra den tradisjonelle draktskikken i Hallingdal.

Men de lokale klærne i Nedre Hallingdal ble også tatt i bruk igjen som bunad utover 1900-tallet. Ettersom dette skjedde mens enkelte fortsatt gikk tradisjonelt kledd, regner vi bunaden for å være overført direkte fra folkedrakt til bunad.

Broderte luer med silkeplagg knyttet rundt panna var et kjennemerke for draktskikken i Nedre Hallingdal, og et skille i forhold til de tradisjonelle hodeplaggene i Øvre Hallingdal. Dette ble borte på 1900-tallet, da Hulda Garborgs forenklede lue slo så kraftig gjennom at den ble nærmest enerådende som hodeplagg til bunaden. I dag er bunadluene i Nedre og Øvre Hallingdal nokså like, bortsett fra at en del i Nedre Hallingdal holder fast ved knytebanda under haka, og at noen fortsatt bruker silke­tørkle rundt lua.

I tillegg til at det er i bruk festbunad med rosesøm på både liv, lue, stakk og forkle i dette området, er det tatt opp igjen flere varianter av helgestakker. Bortsett fra i Hemsedal har disse samme snitt som festbunaden. Der fikk helgestakken ei anna utforming mot slutten, med sidere liv og annerledes skjæring.

Det er også tatt opp igjen en egen brudebunad fra Hallingdal, med utgangspunkt i et gammelt brudeutstyr som nå er ved Hallingdal Folkemuseum. Disse plaggene representerer en eldre draktskikk enn slik folkedraktene var den siste perioden. Grunnen er at seremonielle klær som ble brukt til livs­høytider, ofte hadde mer alderdommelig preg enn de vanlige klærne. Brudebunaden har utgangspunkt i bevarte plagg, men er ikke nøyaktig kopiert etter disse.

Husfliden Gol produserer også en festbunad med utgangspunkt i den eldre draktskikken, blant annet inspirert av det såkalte Frøysok-epitafiet fra Gol, malt i 1699.

Draktdeler

Liv

Livet er sydd fast til stakken. Til dagens fest­bunader og noen helgestakker er livet brodert med rosemønster i plattsøm, i mange sterke farger. Rose­mønstrene er gjerne preget av barokk stil, med svulmende, stiliserte blomster. Mens klærne fortsatt var i tradisjonell bruk, varierte dekoren på livet mye mer. Da var damaskstoff i ull og silke i bruk, og det var større variasjon i de broderte livene enn det som vises på dagens bunader.

Til helgestakkene i Nes og Gol følger livet samme fasong som på festbunaden. De lages gjerne i ulldamask eller i ullstoff med litt mer beskjeden rose­søm enn på festbunaden. I tillegg fins det en helge­stakk med såkalt omslagsliv. Dette går helt sammen foran. Til slike liv brukes det også et brodert band i overkant av stakken. Helgestakken i Hemsedal har et sidere liv, sydd i samme stoff som stakken. Livet er sterkt utringet, fasongsydd og sammensydd med stakken. Dette livet lages i dag i blått ullstoff, men både grønt og brunt har tidligere vært i bruk.

Stakk

I den perioden disse klærne var i tradisjonell bruk, var stakkestoffet oftest såkalt grannty: et lerretsvevd ullstoff som er lagd slik at renningstråden er stivere enn innslagstråden. Noen hadde også stakk i ulldamask. I dagens festbunader er det som regel maskinvevd stoff, og det brukes både toskaft ullstoff, smokingstoff og drapé. Det lages også stakker i ulldamask.

Når det gjelder stakken, skiller Nes seg litt fra Gol og Hemsedal. I de sistnevnte områdene er det alltid et band nederst på stakken. Bandet kan være vevd eller brodert. De broderte fins både med rosemønstre som på livet, og som strameibroderi med roser eller geometriske figurer. Tradisjonelt varierte dekoren på liv og stakk og forkle, mens det i dag er vanlig med samme dekor på hele bunaden.

Nes skiller seg ut ved at det i tillegg til slike påmonterte band har vært brodert rett på stakken: frisømsbroderi med rosemønster i mange ulike farger. Det er også bevart kniplede kanteband fra Nes. Dette trekket med kniplinger og søm rett på stakken har Nes felles med Flå.

Det brukes ulike typer stoff til helgestakker og hverdagsstakker. Det er lansert en blå helgestakk fra området, men det er ikke blitt funnet noen gamle bevarte slike. Men svarte stakker, grønn- og svartstripete stakker og rødrutete stakker har vært i bruk i Nedre Hallingdal som i Øvre Hallingdal. Disse stakkene kan ha band nederst som er brodert på stramei, eller de er vevde, heklede eller brodert med rosesøm.

Helgestakken fra Hemsedal følger ikke samme fasong som resten av området. Her er stakk og liv i samme stoff, og stakken er foldelagt i livet. Nederkanten på disse stakkene dekoreres som i resten av området med vevde, strameibroderte eller heklede band.

Belte

Det brukes ikke belte på festbunaden. Helge­stakkene har svart lærbelte med spenne i sølvplett eller sølv.

Skjorte

Til festbunaden brukes hvit skjorte i bom­ull. Den har ståkrage og mansjetter med broderi. Det brukes mye hvitsøm, men også flerfarget broderi med rosemønster eller geometriske figurer er i bruk.

Til helgestakkene er såkalte undertrøyer i bruk. De har i Nes og Gol samme fasong som skjorta, men lages i småmønstret eller rutet bomullsstoff. I Hemse­dal har undertrøyene en annen fasong. Der er de fasongsydde i bolen, med innsnitt i livet, og ermer som er rynket ved skuldrene slik at det dannes puff­ermer. Ermene smalner ned mot håndleddene, og er kantet nederst med fløyelsband. Undertrøyene fra Hemsedal har også et bringestykke av fløyel, med knepping. I halsen er det ei lav linning, som en i dag fester en heklet blonde til. Tidligere ble det brukt halvskjorte under trøya. Før var det også skille mellom vintertrøye i ull og sommertrøye i bomull. Begge typene hadde rutemønster, men sommertrøyene var gjerne lysere i fargen.

Forkle

Det brukes forkle til festbunaden, men ikke til helgestakkene. Forklærne fins i dag i to hovedtyper: rutete og blomstrete. De rutete er eldst, og i en overgangsperiode ble de blomstrete brukt utenpå de rutete. Det ble også brukt svarte forklær som i Øvre Hallingdal, men disse er ikke i bruk til dagens bunader i Nedre Hallingdal.

De rutete forklærne er i toskaftvevd ullstoff, med mørkeblå bunnfarge og smale striper i hvitt, lyseblått og rødt, som danner rutemønster. Fra Nes er det ikke bevart rutete forklær med røde render. Der er de lyseblå og røde, noe de har felles med Flå.

På de rutete forklærne er det montert et band både nederst og øverst. Tradisjonelt har disse banda variert mer enn i dagens bunadbruk, både når det gjelder teknikk og mønster. I dag brukes gjerne samme rosemønster som på de andre bunaddelene, mens det gamle draktmaterialet viser at også vevde eller strameibroderte band var i bruk. I Nes var det vanlig med røde band nederst. Langs sidene på forklærne var det smale ullband, og dette er videreført i bunadbruken.

Den andre forkletypen er av blomstret ullmusselin. Disse forklærne har ikke band nederst, men det som kalles forkleband og er som ei slags linning i overkant av forkleet, brukes på disse også i dag. Den tida en brukte blomstret forkle utenpå de ensfargete eller rutete, var det ikke forkleband på de blomstrete. Forklebanda i dag er oftest brodert med samme broderi som resten av bunaden, mens det tidligere var større variasjon.

Lomme

Det er lansert ei pompadurlignende veske til bunaden, men denne har ingen rot i tradisjonen.

Hodeplagg

Lue var det tradisjonelle hodeplagget for både gifte og ugifte i Nedre Hallingdal. Luene var gjerne i silkestoff eller ullstoff med rosesøm. De broderte luene hadde mest broderi på bakstykket, mens pannestykket hadde mindre, eller var uten broderi. Det var fordi en brukte et tørkle knyttet rundt pannestykket på lua. Til stas var det oftest et silketørkle, men ulltørklær var også i bruk. Luene ble knyttet med smale, vevde band under haka. Utenpå dette var det gjerne et breiere silkeband til pynt.

Silkebanda er videreført på noen av luene til dagens bunader, men det er få som bruker silke­plagg knyttet rundt lua.

Til helgestakkene ble det brukt hodetørkle i ull eller bomull, knyttet utenpå ei enklere lue uten dekor.

Ytterplagg

Trøya er like kort som livet, og er lagd i svart eller mørkeblått vadmel eller klede. Den er ei såkalt åpen trøye, med perlebrodert bringeduk festet innenfor livet, slik at den synes i trøyeåpningen. Trøya kan være dekorert med mønstrete band i silke eller fløyel, eller broderte band. Trøya har trange, fasongsydde ermer og holdes sammen foran med sølvlenke eller breie silkeband mellom to spenner. Tradisjonelt ble trøya brukt både inne og ute vinterstid, og den regnes derfor ikke som ytterplagg.

Det var også i bruk ei sid, svart kåpe som ble kalt køyrekjol eller kavai. Den hadde overdel med samme fasong som trøya, og underdel som stakken. Slike kåper ble lagd i vadmel eller klede, og var gjerne kantet med svarte fløyelsband. Noen har fått lagd seg tilsvarende kåper til dagens bunader. Men mer utbredt som ytterplagg er nok ulike typer sjal, i rutete trykkmønstret eller ensfarget ullstoff.

Det er også kopiert flere ulike typer strikkevotter og strikkevanter fra Hallingdal, som passer godt til bunaden.

Understakk, strømper og tilbehør

I folke­drakttradisjonen ble stakker av den typen som i dag brukes som hverdagsstakker, også brukt som under­stakk til festklærne. I dag brukes gjerne en mer moderne understakk under festbunaden for å gi fasong til stakken. Det brukes svarte strømper til både festbunad og stakker.

Bringeduken som hører til trøya, er gjerne dekket med perlebroderi i geometriske mønstre. Det fins også bevart broderte bringeduker med rosesøm. Løsmansjetter har også sterke tradisjoner i dette området, og de fins både som strikkede og stramei­broderte. Mansjettene festes utenpå skjortas ermelinninger.

Metall

Det er mange typer sølv i bruk i området, og flere sølvsmeder lager søljer og tilbehør som er i tråd med tradisjonen. Til festbunaden er det vanlig å bruke ei lita nål øverst, og ei større bringesølje. Det brukes også mansjettknapper i sølv. På festbunaden festes to sølvspenner med lenke mellom. Bruker en trøye, skal disse sitte på trøya.

Til helgestakkene brukes det mindre sølv, og ei eller to enklere nåler er vanlig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg