Kvinnebunad fra Nes, Gol og Hemsedal

Livet er sydd fast til stakken. Til dagens festbunader og noen helgestakker er livet brodert med rosemønster i plattsøm i mange sterke farger. Rosemønstrene er gjerne preget av barokk stil, med svulmende, stiliserte blomster. Mens klærne fortsatt var i tradisjonell bruk, varierte dekoren på livet mye mer. Da var damaskstoff i ull og silke i bruk, og det var større variasjon i de broderte livene enn det som vises på dagens bunader.

Til helgestakkene i Nes og Gol følger livet samme fasong som på festbunaden. De lages gjerne i ulldamask eller i ullstoff med litt mer beskjeden rosesøm enn på festbunaden. I tillegg fins det en helgestakk med såkalt omslagsliv. Dette går helt sammen foran. Til slike liv brukes det også et brodert band i overkant av stakken. Helgestakken i Hemsedal har et sidere liv, sydd i samme stoff som stakken. Livet er sterkt utringet, fasongsydd og sammensydd med stakken. Dette livet lages i dag i blått ullstoff, men både grønt og brunt har tidligere vært i bruk.

I den perioden disse klærne var i tradisjonell bruk, var stakkestoffet oftest såkalt grannty: et lerretsvevd ullstoff som er lagd slik at renningstråden er stivere enn innslagstråden. Noen hadde også stakk i ulldamask. I dagens festbunader er det som regel maskinvevd stoff, og det brukes både toskaft ullstoff, smokingstoff og drapé. Det lages også stakker i ulldamask.

Når det gjelder stakken, skiller Nes seg litt fra Gol og Hemsedal. I de sistnevnte områdene er det alltid et band nederst på stakken. Bandet kan være vevd eller brodert. De broderte fins både med rosemønstre som på livet, og som strameibroderi med roser eller geometriske figurer. Tradisjonelt varierte dekoren på liv og stakk og forkle, mens det i dag er vanlig med samme dekor på hele bunaden.

Nes skiller seg ut ved at det i tillegg til slike påmonterte band har vært brodert rett på stakken: frisømsbroderi med rosemønster i mange ulike farger. Det er også bevart kniplede kanteband fra Nes. Dette trekket med kniplinger og søm rett på stakken har Nes felles med Flå.

Det brukes ulike typer stoff til helgestakker og hverdagsstakker. Det er lansert en blå helgestakk fra området, men det er ikke blitt funnet noen gamle bevarte slike. Men svarte stakker, grønn- og svartstripete stakker og rødrutete stakker har vært i bruk i Nedre Hallingdal som i Øvre Hallingdal. Disse stakkene kan ha band nederst som er brodert på stramei, eller de er vevde, heklede eller brodert med rosesøm.

Helgestakken fra Hemsedal følger ikke samme fasong som resten av området. Her er stakk og liv i samme stoff, og stakken er foldelagt i livet. Nederkanten på disse stakkene dekoreres som i resten av området med vevde, strameibroderte eller heklede band.

Det brukes ikke belte på festbunaden. Helgestakkene har svart lærbelte med spenne i sølvplett eller sølv.

Til festbunaden brukes hvit skjorte i bomull. Den har ståkrage og mansjetter med broderi. Det brukes mye hvitsøm, men også flerfarget broderi med rosemønster eller geometriske figurer er i bruk.

Til helgestakkene er såkalte undertrøyer i bruk. De har i Nes og Gol samme fasong som skjorta, men lages i småmønstret eller rutet bomullsstoff. I Hemsedal har undertrøyene en annen fasong. Der er de fasongsydde i bolen, med innsnitt i livet, og ermer som er rynket ved skuldrene slik at det dannes puffermer. Ermene smalner ned mot håndleddene og er kantet nederst med fløyelsband. Undertrøyene fra Hemsedal har også et bringestykke av fløyel, med knepping. I halsen er det ei lav linning, som en i dag fester en heklet blonde til. Tidligere ble det brukt halvskjorte under trøya. Før var det også skille mellom vintertrøye i ull og sommertrøye i bomull. Begge typene hadde rutemønster, men sommertrøyene var gjerne lysere i fargen.

Det brukes forkle til festbunaden, men ikke til helgestakkene. Forklærne fins i dag i to hovedtyper: rutete og blomstrete. De rutete er eldst, og i en overgangsperiode ble de blomstrete brukt utenpå de rutete. Det ble også brukt svarte forklær som i Øvre Hallingdal, men disse er ikke i bruk til dagens bunader i Nedre Hallingdal.

De rutete forklærne er i toskaftvevd ullstoff, med mørkeblå bunnfarge og smale striper i hvitt, lyseblått og rødt, som danner rutemønster. Fra Nes er det ikke bevart rutete forklær med røde render. Der er de lyseblå og røde, noe de har felles med Flå.

På de rutete forklærne er det montert et band både nederst og øverst. Tradisjonelt har disse banda variert mer enn i dagens bunadbruk, både når det gjelder teknikk og mønster. I dag brukes gjerne samme rosemønster som på de andre bunaddelene, mens det gamle draktmaterialet viser at også vevde eller strameibroderte band var i bruk. I Nes var det vanlig med røde band nederst. Langs sidene på forklærne var det smale ullband, og dette er videreført i bunadbruken.

Den andre forkletypen er av blomstret ullmusselin. Disse forklærne har ikke band nederst, men det som kalles forkleband og er som ei slags linning i overkant av forkleet, brukes på disse også i dag. Den tida en brukte blomstret forkle utenpå de ensfargete eller rutete, var det ikke forkleband på de blomstrete. Forklebanda i dag er oftest brodert med samme broderi som resten av bunaden, mens det tidligere var større variasjon.

Det er lansert ei pompadurlignende veske til bunaden, men denne har ingen rot i tradisjonen.

Lue var det tradisjonelle hodeplagget for både gifte og ugifte i Nedre Hallingdal. Luene var gjerne i silkestoff eller ullstoff med rosesøm. De broderte luene hadde mest broderi på bakstykket, mens pannestykket hadde mindre, eller var uten broderi. Det var fordi en brukte et tørkle knyttet rundt pannestykket på lua. Til stas var det oftest et silketørkle, men ulltørklær var også i bruk. Luene ble knyttet med smale, vevde band under haka. Utenpå dette var det gjerne et breiere silkeband til pynt.

Silkebanda er videreført på noen av luene til dagens bunader, men det er få som bruker silkeplagg knyttet rundt lua.

Til helgestakkene ble det brukt hodetørkle i ull eller bomull, knyttet utenpå ei enklere lue uten dekor.

Trøya er like kort som livet og er lagd i svart eller mørkeblått vadmel eller klede. Den er ei såkalt åpen trøye, med perlebrodert bringeduk festet innenfor livet, slik at den synes i trøyeåpningen. Trøya kan være dekorert med mønstrete band i silke eller fløyel, eller broderte band. Trøya har trange, fasongsydde ermer og holdes sammen foran med sølvlenke eller breie silkeband mellom to spenner. Tradisjonelt ble trøya brukt både inne og ute vinterstid, og den regnes derfor ikke som ytterplagg.

Det var også i bruk ei sid, svart kåpe som ble kalt køyrekjol eller kavai. Den hadde overdel med samme fasong som trøya, og underdel som stakken. Slike kåper ble lagd i vadmel eller klede og var gjerne kantet med svarte fløyelsband. Noen har fått lagd seg tilsvarende kåper til dagens bunader, men mer utbredt som ytterplagg er nok ulike typer sjal, i rutete trykkmønstret eller ensfarget ullstoff.

Det er også kopiert flere ulike typer strikkevotter og strikkevanter fra Hallingdal, som passer godt til bunaden.

I folkedrakttradisjonen ble stakker av den typen som i dag brukes som hverdagsstakker, også brukt som understakk til festklærne. I dag brukes gjerne en mer moderne understakk under festbunaden for å gi fasong til stakken. Det brukes svarte strømper til både festbunad og stakker.

Bringeduken som hører til trøya, er gjerne dekket med perlebroderi i geometriske mønstre. Det fins også bevart broderte bringeduker med rosesøm. Løsmansjetter har også sterke tradisjoner i dette området, og de fins både som strikkede og strameibroderte. Mansjettene festes utenpå skjortas ermelinninger.

Det er mange typer sølv i bruk i området, og flere sølvsmeder lager søljer og tilbehør som er i tråd med tradisjonen. Til festbunaden er det vanlig å bruke ei lita nål øverst, og ei større bringesølje. Det brukes også mansjettknapper i sølv. På festbunaden festes to sølvspenner med lenke mellom. Bruker en trøye, skal disse sitte på trøya.

Til helgestakkene brukes det mindre sølv, og ei eller to enklere nåler er vanlig.