Kvinnebunad fra Nedre Numedal – Flesbergbunad

Kvinnebunaden fra Flesberg i Numedal (Nedre Numedal) er en bunad som ble tatt opp igjen mens mange fortsatt visste hvordan den tradisjonelle draktskikken hadde vært.

Flesbergbunad
Av /Norsk bunadleksikon.
Variasjoner av håndlinninger på skjorter og trøye fra Numedal
Kvinnebunad fra Nedre Numedal – Flesbergbunad
Av /Norsk bunadleksikon.
Til venstre ser vi lua med pannetørkle rundt.
Kvinnebunad fra Nedre Numedal – Flesbergbunad
Av .

Forklær i ullmusselin har vært mye brukt i Flesberg, og nå er flere mønstervarianter igjen i handelen.

Flesbergbunad
Av /Norsk bunadleksikon.

Siste ledd i folkedraktskikken i Nedre Numedal er også tatt opp igjen som bunad. Da ble det brukt trøye under livet, nyvevnadstrøye. Forkleet og pannetørkleet var ute av bruk på den tida.

Flesbergbunad
Av /Norsk bunadleksikon.
Berit Kjøstelsdatter Berge (1837–1904) og Herbrand Kristoffersen Berge, kledd i folkedrakt.
Kvinnebunad fra Nedre Numedal – Flesbergbunad
Av /Bunad- og folkedraktrådet.

Berget Underberget (1871–1961) står lengst til høyre, kledd i folkedrakt med nyvevnadstrøye. I midten hennes datter Berthe Sand (1909–1992) kledd i bunad, og lengst til venstre hennes datter igjen Randi Edel Aasen (født 1943), også i bunad.

Folkedrakt
Av /Utlånt fra Randi Edel Aasen.

Til høgre Randi Edels datter Inghild Janne Birgit Andersen (født 1966), og til venstre hennes datter igjen Hannah Victoria (født 2000).

Flesbergbunad
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Flesbergbunad er en bunad som ble utformet av Mari Baklid etter 1939, med bakgrunn i eldre lokal draktskikk.

Flesberg er et av de områdene i landet der den tradisjonelle draktskikken holdt seg lenge. Det siste leddet i utviklinga for kvinneklærne var den såkalte nyvevnadstrøya. Den første bunaden som ble tatt i bruk igjen, bygde imidlertid på et eldre materiale og representerer draktskikken slik den var midt på 1800-tallet.

Draktdeler

Liv

Det er tre farger i bruk til livet i dag: grønt, svart og mørkeblått. De har alle samme fasong og lages i vadmel eller klede. Liv som lages i klede, blir fôret. Livet er et såkalt omslagsliv, med 12 sølvknapper i oval foran på bringa. Det er bare den øverste og den nederste knappen som kneppes. De andre knapphullene brukes ikke. Nedenfor kneppinga er det en firkantet åpning der skjorta kommer til syne.

Bunadlivet lages med røde knapphull og pynteband i mange ulike farger og mønstre. Det er også bevart liv med svarte knapphull og band. En regner med at disse ble brukt til sorg.

Den samme typen liv som til den eldre draktskikken ble også brukt over nyvevnadstrøya. Til helgedagsbruk la en bort livet og gikk i trøye og stakk.

Trøye

Det er to typer trøye i bruk: utenpåtrøye, som hører til den eldre draktskikken, og undertrøye (nyvevnadstrøye), som hører til den yngre.

Akkurat som livet lages utenpåtrøya i vadmel eller klede, og de som lages i klede, blir fôret. Trøya er åpen foran, slik at noen av knappene synes. Nederst lukkes trøya med skjulte hekter. Den er kantet med band i ulike farger og mønstre. Til sorg ble det brukt svarte band til trøya.

Nyvevnadstrøye er av en type som gjerne kalles for undertrøyer, fordi de ble brukt under livet. Nyvevnadstrøya kunne tradisjonelt være av ulike materialer. Navnet kommer imidlertid av de spettete og stripete verkenstrøyene. De hadde bomull i renning og ull i innslag. Fargene er hovedsakelig svart og rødt, men med innslag av grønt, gult og blått. Trøyene har innsvingt bol og vide ermer som er rynket til ei linning ved håndleddet. De lukkes med knapper foran, og i halsen er det en lav krage.

Tradisjonelt ble trøyene lagd i mange ulike stoffkvaliteter og mønstre. Mange av trøyene var av hjemmevevd stoff, men en del var også av kjøpetøy i ull eller bomull. Dette er noe mer standardisert til dagens bunadbruk, men det fins flere ulike stoff å velge i.

Stakk

Tradisjonelt ble det brukt mange stakker utenpå hverandre i dette området: opptil sju stakker, forteller kildene. Til dagens bunadbruk brukes det færre, som oftest tre. De følger alle samme snittet og lages for det meste i toskaftvevd ullstoff. Den ytterste kan også være i klede. Stakkene er tett foldelagt til ei linning. Foran har de et glatt stykke på rundt ti centimeter.

Den ytterste stakken er av svart eller mørkeblått stoff med grønn skoning. Vidden er omtrent 4,20 meter. Den neste stakken er grønn med rød skoning, og den lages litt smalere, rundt tre meter. Den underste stakken er like vid og lages i rødt verkensstoff eller bomullsstoff med rød eller grønn skoning. Mens den ytterste stakken stopper 15–20 centimeter før gulvet, er de to innerste omtrent 5–10 centimeter kortere.

Til den grønne stakken er det festet to lange band som fungerer som seler. De er gjerne brodert med korssting. De andre to stakkene har ikke seler.

Skjorte

I dag blir det brukt skjorte til bunaden, og den er lik for kvinne- og mannsbunaden. Tradisjonelt brukte kvinnene serk, med overdel som ei skjorte og underdel som en ekstra understakk. Skjortene har broderi på halskrage og ermelinninger, i mangefarget ullgarn eller hvitsøm. Det lokale navnet på ullgarnbroderiet er lettasaum. Mønstrene er bygd opp av et kvadratisk hovedfelt og andre geometriske mønstre i korssting. Det var gjerne mindre broderi på halskragene på de gamle skjortene enn det som brukes til dagens bunader, og bunadskjortene har som oftest bomullsbroderi.

De fleste bunadskjortene i dag lages i bomull, og mange av de gamle var også i dette materialet. Noen av de eldste bevarte skjortene er i lin.

Under nyvevnadstrøya var det vanlig å bruke en serk av bomullslerret. Til mindre fint og i arbeidslaget kunne en også gå i serkeermene. Serkene som var i bruk under nyvevnadstrøyene, var gjerne enkle og uten pynt. Mange av dagens bunadbrukere sløyfer serken når de bruker nyvevnadstrøye.

Forkle

Det er bevart mange gamle forklær, i ulike farger og med mange forskjellige mønstre. De fleste er i mørk ullmusselin med trykt blomstermønster, og slik er også bunadforklærne som er i bruk. De rynkes tett med en løpegang med snor som knytes rundt livet.

Til nyvevnadstrøya brukes ikke forkle.

Hodeplagg

Til bunaden hører det lue med tørkle rundt. Luene er i silkestoff med knyteband som også er i silke. Til litt mindre fint brukes luer av mørk ullmusselin med trykt blomstermønster. Disse har også silkeband til knyting. Det brukes mange ulike stoff og mønstre i luene, alt etter hva som er i handelen av det som passer tidsmessig til bunaden. De gamle luene hadde gjerne ulikt stoff i bak- og framstykke. Framstykket var mest simpelt fordi det ble skjult av pannetørkleet. De var gjerne kantet med såkalte epleband nederst, for det syntes under pannetørkleet.

Tradisjonelt ble det knyttet et silketørkle rundt framstykket på lua, lagt i kryss i nakken og knyttet foran på hodet. Det lokale navnet er pannetørkle.

En periode i overgangen til nyvevnadstrøye ble det også brukt lue med pannetørkle til denne, men etter hvert la en bort pannetørkleet. Det er denne skikken som er videreført i bunadbruken. Derfor har luene samme materiale i fram- og bakstykke.

Ytterplagg

Til dagens bunader brukes gjerne ulike typer sjal som ytterplagg. Tradisjonelt var det vanlig å brette den ytterste stakken over nakke og hode når det var stygt vær. Det er også lagd en kep til bunaden, og noen få bruker også ytterplagget frakk, som har trang overdel som trøya, men med vide ermer, og underdel med stor vidde.

Utenpå lua ble det knyttet et større ulltørkle, og de som ikke hadde frakk, brukte et stort ullsjal som ytterplagg. Det er også bevart mange ulike typer votter i Nedre Numedal. Noen av disse er kopiert til bunadbruk.

Tilbehør

Den underste av de tre stakkene ble regnet som understakk, og under den igjen var serken. Strømpene til kvinnene var gjerne mørkeblå, med strikkemønster som ble kalt byggkønn eller harasprang. Strømpene holdes oppe med mangefargede strømpeband som er vevd eller flettet.

I tillegg til pannetørkleet ble det også brukt et silketørkle rundt halsen. Det brettes og knytes i ei sløyfe foran. Når en bruker trøye, kan en ha et ulltørkle knyttet på samme måte.

Sølv

Det fins flere ulike typer sølv som er tradisjonelt for Numedal. En bruker gjerne en ring eller ei mindre sølje i halsen, og så eventuelt ei bringesølje i skjorta. Sølvet skal ikke festes på livet. Mansjettknappene og alle knappene på livet er også i sølv. Det brukes også sølvknapper i trøyeermene, og disse er gjerne pyntet med heng. Noen har også klokke i langt kjede, klokketresse, som henges rundt halsen med klokka i ei innvendig lomme på livet.

Historie

Klara Semb holdt flere leikkurs i Flesberg på 1930-tallet. Hun ivret for at ungdommen skulle ta opp igjen den lokale draktskikken der, og til festen etter kurset hun hadde i 1939, var det flere som kom kledd i gamle, lånte plagg. Mari Baklid var ei lokal kvinne som ivret for det samme som Semb, og hun satte i gang med å produsere Flesbergbunaden.

På den tida var det fortsatt en del som gikk kledd i lokalpregede klær, men det var av en yngre type enn det som ble tatt opp igjen i bunaden. Vi ser altså ei tilsvarende utvikling som i Telemark, der de første bunadbrukerne gikk tilbake til en eldre draktskikk enn den som fortsatt var i bruk da de første lagde seg bunader.

I dag brukes det bunader fra tre ulike tidsperioder i Nedre Numedal: én fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, én fra midten av 1800-tallet, og den såkalte nyvevnadstrøya, som var i bruk fra rundt 1870 og fram til rundt 1960. I tillegg brukes den broderte Numedalsbunaden. I denne artikkelen presenteres bunaden som bygger på draktskikken fra midt på 1800-tallet og nyvevnadstrøya sammen.

Da denne bunaden ble tatt i bruk, ble enkelte elementer fra den gamle draktskikken endret og utelatt. Det ble i første omgang ikke lagd trøyer til bunaden, og til noen av de første ble det lagd et pannelin som ble satt utenpå lua. Dette pannelinet hadde utgangspunkt i en eldre type hodeplagg enn det som hadde vært tradisjonelt til klærne bunaden bygger på.

Ettersom klesskikken som denne bunaden bygger på, var i bruk til rundt 1870, har en fotografier som kilde til påkledning og bruk, i tillegg til bevarte plagg og andre kilder. Draktskikken med nyvevnadstrøye kom i bruk fra 1870-tallet. Fra 1890-åra var den i allment bruk som festklær. Den holdt seg i alminnelig bruk ei stund inn på 1900-tallet, og mens de yngre da gikk over til moteklær, fortsatte de eldre å gå tradisjonelt kledd. Enkelte brukte disse klærne til innpå 1950-tallet.

Den tida klærne var i vanlig bruk, gikk de ulike plaggene gradene fra finklær til helgeklær til hverdagsklær, men i tillegg ble det også lagd nye klær for helgedagsbruk. Rundt 1900 var det vanlig å bruke en eller to verkensstakker med undertrøye til når en ikke behøvde å være kirkekledd. Trøyene var enten spettete nyvevnadstrøyer, som til finbruk, rosemønstrede ullmusselintrøyer eller mønstrede bomullstrøyer. En brukte ikke livet til helgedagsklærne, men lua i ullmusselin var en sjølsagt del av drakta. Slike klær er tatt opp igjen som helgedagsbunad, men mens de tidligere brukte serk under trøya, er det mange som sløyfer den til bunaden. Som ytterplagg til helgedagsbunaden brukes et stort ullsjal. Det brukes samme slags strømper og sko som til festbunaden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg