Kvinnebunad fra Lunde

Kvinnebunad fra Lunde, Lundheringstakken
/Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Lundebunaden, eller Lundheringstakken, som den også kalles, dekker bygdene Nordbygda, Flåbygda, Landsmarka og Tveitankroken i Lunde i Nome, Telemark. Lenge var bunadene fra Øst-Telemark enerådende, men tidlig på 1990-tallet startet arbeidet med å finne fram til den særegne draktskikken fra tidlig 1800-tall.

Draktdeler

Liv

Livet er kort med en liten fold midt bak. Håret er vippet med et brikkevevd bånd i ull.

Kvinnebunad fra Lunde, Lundheringstakken
Av /Norsk bunadleksikon.

Livet er i et kraftig, mørkeblått klede. Det har empiremotens typiske høye skjæring, like under bysten. Foran er høyre side lagt over og hektet i venstre side. Livet er påsydd en skjølt, en cirka fem centimeter bred kant som går fra lukkingen i venstre side til tilsvarende punkt på høyre side. Bak er den lagt i to fire centimeter dype folder. Livet er helfôret og kantet med smale rosebånd. I armringingen kantes det med klede pyntet med heksesting i rødt og gult ullgarn. Også andre farger kan brukes.

Trøye

Bunaden med trøye. Det er tydelig å se hvordan både stakken og trøya er stivet av i nederkant for å få den rette formen.

Kvinnebunad fra Lunde, Lundheringstakken
Av /Norsk bunadleksikon.

Trøya er sydd av svart vadmel og har fasong som livet, og har smale ermer. Også trøya er påsydd skjølt. Og den er kantet med svarte fløyelsbånd.

Stakk

Stakken sys i svart vadmel eller ullverken, av tre høyder. Stakken går til under ermene og er festet med seler. Stakken går opp bak, og er derfor ca. 20 centimeter lengre bak. I høyre side foran er det sydd en lomme i sømmen.

Stakken rynkes med fire rynketråder, med et relativt bredt, glatt parti foran. Stakken sys til en smal linning. Nedenfor linningen sys en pyntesøm med ullgarn.

Nederst på stakken er en skoning, det såkalte hjulet. Dette er en fire centimeter bred kant i vadmel eller klede, fôret med brunt vadmel. Hjulet kan være blått, grønt eller brunt. Nederst er det en slitekant av grønt klede.

Seler

Opprinnelig ble selene håndvevd på grind, men til nysydde bunader brukes det maskinvevde bånd. Selene sys fast til stakken bak. De skal krysses på ryggen, og deretter festes med en hempe til en knapp påsydd på stakken på hver side foran.

Skjorte

Skjorta er i hvit bomull eller lin. Den er sydd i primærsnitt med splitt foran og stående krage. Kragen kan være brodert med en smal kant i korssting, eller et bredere broderi i smøyg. Til korsstingskragen er håndlinningen 6,5 centimeter bred. Til smøygkragen er håndlinningen bare 2 centimeter bred, og foran langs splitten er det hvit uttrekkssøm. Ermet foldelegges til linningen.

Forkle

Det er to forklær til bunaden. Det ene er et trykt bomullsforkle, som antas å være det eldste. Forkleet skal ha småblomstrete mønster på mørk bunn. I livet foldes det til ca. 40 centimeters bredde og festes til en smal linning. Til linningen festes et grindvevd knytebånd. På vrangen i nederkanten er det en smal skoning i hvit bomull. Forkleet skal gå til litt ned på skoningen på stakken.

Det andre forkleet er tilsvarende et typisk beltestakkforkle i svart stoff med båndpynt. I livet er knytebåndet litt bredere enn på bomullsforkleet, og det kan ha dusker i endene som på beltestakken.

Hodeplagg

I det som er skrevet om Lundheringstakken, er det fortalt at gifte kvinner vippet håret og brukte rull sammen med silkeplagg eller skaut til høytids- og kirkebruk. Man har ikke klart å finne en gammel rull, så det er fortsatt noe usikkert hvordan slike ruller så ut. De nysydde bunadene brukes med vippe og silketørkle.

Ytterplagg

Det er brukt store ullsjal om hodet, lagt i kors under haken og knyttet i nakken. Dette er den samme tradisjonen som man finner til beltestakken.

Metall

Det brukes samme type sølv som til bunadene fra Øst-Telemark, men i mye mindre omfang. En liten halsring og mansjettknapper, eventuelt en liten sølje i tillegg, er alt.

Historie

Det var Dordi Elisabeth Norheim fra Ungdomslaget Aasmund Vinje som startet arbeidet i samarbeid med lokale bondekvinnelag og Bunad- og folkedraktrådet. Gjennom en omfattende registrering fant de at det utover på 1800-tallet var vanlig å bruke beltestakk i dette området, men at det tidligere fantes en helt egen draktskikk preget av empiremoten. De var heldige og fant en hel bevart drakt, i tillegg til flere enkeltplagg. Bunad- og folkedraktrådet konkluderte med at det her var grunnlag for å gjenskape den folkelige draktskikken, og ga anbefaling til hvilke plagg som skulle kopieres.

I arbeidet med å sy bunaden var Gunn Marit Strand sentral, og hennes arbeid ble overtatt av Lunde husflidslag. Det er ikke gjennomført en rekonstruksjon i samarbeid med Bunad- og folkedraktrådet, men det er sydd opp flere drakter og utarbeidet sømbeskrivelser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg