Kvinnebunad fra Kvinnherad

Kvinnebunad fra Kvinnherad
/Norsk bunadleksikon.
Bunad fra Kvinnherad
/Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad med ullaskjorta
/Norsk bunadleksikon.
Ugift kvinne fra Rosendal, kledd i liv med trøye under, tørkle i halsen og lue på hodet
/Bergens Museum.
Dette hodeplagget kalles kvithuve, og det er stashodeplagget for ugifte kvinner.
/Norsk filminstitutt.
Kvinnebunad fra Kvinnherad
/Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Kvinnherad er blant bunadene som er i nesten ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. I Kvinnherad gikk ikke folkedraktskikken for kvinner ut av bruk før et stykke innpå 1900-tallet og minnet om folkedraktene har vært levende i bygda. En regner med at de siste folkedraktbrukerne levde fram til 1930-tallet.

Det siste leddet i folkedraktskikken var preget av mørke farger, noe mange mener kom inn med pietistiske religiøse vekkelser på 1800-tallet. Før dette var folkedrakta mer fargerik, og det er dette materialet som ligger til grunn for den bunaden som først ble tatt opp igjen. Det skjedde like etter andre verdenskrig, da en del hadde brukt hardangerbunad som festantrekk ei tid.

Kvinnherad er ikke et helt entydig draktområde. Det er synlige fellestrekk med naboområder som Etne, Stord og Hardanger.

Draktdeler

Liv

De gamle, bevarte livene varierer mye i materialer. Det er bevart mange røde og grønne liv, men også liv av importerte stoff som silke var i bruk. Kantingene på de gamle livene kunne også variere mellom rosemønstrede silkeband, metall og perler, i tillegg til vevde ullband. Nederst hadde livene gjerne en valk som stakken kunne hvile på.

Bunadlivet lages i rødt ullstoff med broderte eller vevde kanteband. Banda har mangefarget mønster på svart bunn. Livet har tett halsringing og rette framkanter. Ryggen er nokså smal.

Bringeduk og belte

Bringeduken lages av svart ullstoff med en brei bord øverst. Borden kan være brodert eller vevd, og hovedfargen er rødt. I tillegg er det gjerne litt fiolett, blått, svart og hvitt. Bringeduken er kantet med band.

Beltet er egentlig et band – vevd eller brodert med ullgarn. Tidligere ble det montert fast på stakken, men i seinere tid er det brukt løst som belte, og det er dette som er videreført i bunaden i dag.

Stakk

Det brukes såkalt rukkestakk til bunaden. Den har tett rynking ved linninga oppe, og i falden nederst er det sydd inn en valk. Stakken lages i dag i svart ullstoff, mens gamle bevarte stakker kan være både svarte og blå.

Skjorte

Til bunaden brukes ei skjorte i lin eller bomull med rynkeparti ved halskragen og på ermene. Skjorta er brodert med tettsøm. Bevarte gamle skjorter viser at dette var i bruk, sammen med broderiteknikker som uttrekkssøm og utskurdssøm.

Under trøya ble det brukt halvskjorte, som i Kvinnherad kalles buling. Disse ble lagd i hvitt lin og hadde oftest broderi med tettsøm. Slike bulinger brukes også til bunadtrøyene.

Forkle

Det er to typer forkle til bunaden. Det ene er et hvitt forkle i lin, med bord i dobbelt uttrekkssøm eller utskurdssøm. Den andre typen er et mørkt forkle i ulike materialer som ull, bomull eller silke. De kan ha stripemønster i ulike farger. Etter det en kjenner til av tradisjonell draktskikk i området, varierte forklebruken sterkt. Innførte materialer av ulike slag, farger og mønstre var gjeve.

Hodeplagg

Det er tre ulike hodeplagg til bunaden: skaut, kvithua og blåhua. Alle tre har til tider blitt montert over en valk. Valken er lagd av halm og trekt med lerret, og er formet som en nymåne.

Skautet var forbeholdt gifte kvinner og ble brukt til største høytid, for det meste til kirkebruk. Det besto av underplagg, valk, underskaut og skaut. Plaggene og de to skauta ble brettet i snipp før de ble satt på hodet. Først kom underplagg på, så valken, så underskaut og så skautet. Sjølve skautet var av hvitt lerret. Det sies at det også har vært et skaut for ugifte, men dette kjenner en ikke til i detalj.

Kvithua ble brukt av ugifte kvinner til høyeste stas og ble også satt på over valken. Lua var av hvitt lerret og hadde det til felles med skautet at en bandt et hvitsømsbrodert band over pannestykket og knyttet det som flat sløyfe i nakken.

Blåhua kom i bruk seinere enn skautet, men de ble brukt parallelt over et langt tidsrom, helt til lua utkonkurrerte skautet mot slutten av 1800-tallet. Denne lua ble brukt av både ugifte og gifte, først til litt mindre fint enn hvit lue og skaut, men etter hvert til alle anledninger. I den siste tida med levende folkedraktskikk var denne lua enerådende som hodeplagg og ble da brukt uten valk under.

Trøye

Det er to ulike trøyer til bunaden. Den ene kalles ullaskjorta og lages i svart ullstoff. Den har samme fasong som livet i bolen, og vide ermer med legg på skuldrene og ved håndlinningene. Trøya går til livlinja og er kantet med samme type band som livet, men på trøya har de rød bunnfarge.

Den andre trøya kalles laskatrøya og lages også i svart ullstoff. Den har tettsittende bol og trange ermer og er kantet rundt halsen og litt nedover framstykkene – med samme type band som den andre trøya. I livet lukkes trøya med hekter, og fra livlinja går det ei kappe ut over hoftene. Bak er det sydd inn kiler som gir trøya vidde nederst.

Ytterplagg

I tillegg til trøye brukes det et rutete sjal som ytterplagg.

Tilbehør

Til trøya brukes gjerne et silketørkle i halsen. Det knytes først i nakken og legges så framover igjen og krysses over brystet. Endene puttes inn under trøyekanten foran. Det brukes røde strømper til bunaden.

Metall

Det brukes halsknapp og sølje i sølvfarget eller forgylt sølv samt mansjettknapper. Sølja har gjerne fargede steiner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg