Flåbunad

Det lokale navnet på livet er sjarteliv. Navnet kommer av at den stive, utoverbøyde kanten som er på både liv og trøye, kalles sjart. I nabodistriktene kalles det samme skjæling. Variasjonen i materialer var stor i de gamle livene: damask i ull og silke, og ulike farger og mønstre. Noe av denne variasjonsrikdommen er ført videre i bunaden.

Livet er kort. Det går til omtrent midt på ryggen bak, og under bysten foran. Det er ringet foran, slik at det hektes øverst og nederst, og har en åpning på midten. Der kan det brukes en bringeduk med perlebroderi eller strameibroderi. Tidligere hadde livet skjulte hekter både oppe og nede, men da bunaden ble tatt i bruk uten trøye, ble et par sølvspenner flyttet fra trøya til øverst på livet. Livet er kantet med metallkniplinger.

Ut fra det gamle draktmaterialet ser en at utforming av stakkekanten varierte mye. Fire ulike varianter er tatt opp igjen til bunaden, og er i bruk i dag:

• Den første har broderibord sydd direkte på stakken. I motsetning til de barokke plattsømsrosene lenger oppe i Hallingdal er mønstrene her mer preget av spinkle rokokkoformer. Det er et mønster som er kopiert fra en stakk fra cirka 1840, som nå lages i flere fargekombinasjoner.
• En annen variant har et kelimvevd band nederst, med geometriske mønstre av ullgarn i flere farger. Det er ikke bevart mange slike band i Flå.
• Den tredje stakkevarianten har ikke dekor nederst i det hele tatt, fordi stakken er lagd i ulldamask, i motsetning til de andre, som er lagd i toskaft ullstoff.
• Den siste varianten har en ullgarnsknipling i rødt eller grønt nederst. Bredden på kniplingen varierer etter garnkvalitet, og avhenger av om mønsteret lages i enkelt eller dobbelt bredde.

Stakken er svart eller blåsvart, og er tett rynket til linninga i overkant. Stakken henger på seler over skuldrene, eller et enkelt liv som ikke synes under sjartelivet. Stakken går helt opp under bysten foran, og slutter 10–12 centimeter fra gulvet.

Det er bevart mange skjorter i distriktet, med flere ulike dekorteknikker.

Bunadskjorta lages i bomull eller lin, og flere av broderiteknikkene på halskrage og ermelinninger er videreført i bunaden. Noen er i hvitsøm, mens andre har flere kulører. Teknikker som tellesøm, klostersøm, korssting eller smøyg danner geometriske figurer. Men det er også brukt rosemønster i ulike farger. Det blir brodert med både lin, bomull, silke og ull.

Forklærne i Flå har samme utvikling som i Nes, med mørkeblå eller svarte ullforklær med striper i rutemønster. Disse regnes for å være eldre enn de blomstrete forklærne i ullmusselin. Blomstene er trykt på stoffet, i ulike farger og mønstre. Forkleet er tett rynket i overkant til et vevd forkleband eller ei tvinnet snor med dusker i endene. Forkleet knytes på utenpå stakken og under livet.

Det er lagd løslomme til bunaden med utgangspunkt i gamle lommer fra Flå. En har brukt stakkestoffet og dekorert lommene med ullgarnsbroderi av samme type som stakken og lua. Lommelåsen er i messing.

Distriktet har tradisjon for luer til både ugifte og gifte, på samme måte som Nes, Gol og Hemsedal. De bevarte luene varierer svært mye i materialbruk og utsmykning. Importert silkestoff med brosjert mønster var ekstra gjevt. De som ikke greide å skaffe seg slikt stoff, forsøkte å etterligne det ved å brodere rosemønster med silketråd på silkestoff. En del luer er også brodert med ullgarn på ullstoff. Alle de tre variantene er videreført i bunadene.

Luene har halvmåneformet pull med rynking i nakken og glatt pannestykke. Rundt pannestykket knytes et silketørkle, og i nakken henger to breie silkeband ned på ryggen. En del av luene som er i bruk, er uten disse banda, og brukes også uten silketørkle. Da er gjerne både framstykke og bakstykke på lua brodert, i samme mønster som de andre delene av bunaden.

Da bunaden ble tatt i bruk, var den uten trøye. Etter hvert ble det lagd trøye etter gamle modeller. Denne har samme fasong som livet, med åpning foran og sjarter bak. Ermene er trangt fasongsydde. Trøya lages i svart eller mørkeblått ullstoff og kan være kantet med fløyelsband, silkeband eller broderte band. Sølvspennene, som også brukes øverst på livet til dagens bunader, hører egentlig hjemme på trøya, der de holder den sammen i halsåpningen. Til trøya brukes alltid bringeduk.

Tradisjonelt ble det brukt ei sid kåpe som hadde overdel med fasong som liv og trøye, og underdel som stakken. Kåpa ble hektet sammen foran med ei spenne. Ellers ble det brukt ulike typer ullsjal med vevd rutemønster eller trykt blomstermønster som ytterplagg. Slike brukes også til bunaden.

Tradisjonelt ble det til understakk brukt en simplere stakk med samme snitt som den ytterste. Slike stakker kunne også brukes som hverdagsstakk til hjemmebruk.

I tillegg til silketørkleet som knytes rundt lua, brukes også et silketørkle i halsen. Det knytes nokså løst rundt halsen utenpå skjortekragen, og knuten legges på venstre skulder slik at den ene enden blir liggende framover og den andre bakover.

Det brukes svarte strømper til bunaden.

Det brukes skjortering i halsen og mansjettknapper i skjorteermene. Videre kan en ha ei sølje i bringa. Sølja må ikke festes på bringeduken, men over denne. Bruker en ikke bringeduk, kan en ha ei sølje i skjorta i åpningen på livet. Spenna som før bare ble brukt på trøya, men nå brukes på trøye og liv, er også i sølv. Det er også bevart gamle fingerringer, og slike er også i bruk til bunaden. Det lages flere typer sølv som har rot i tradisjonene i Hallingdal, både nøyaktige kopier av det gamle, og nylagde produkter som viderefører tradisjonen.