Kvinnebunad fra Fitjar

Det brukes både hvitt og kulørt forkle. Ugifte har rødt liv og gifte har grønt. Som hodeplagg brukes to ulike luer.

Kvinnebunad fra Fitjar
Av /Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad fra Fitjar
/Norsk bunadleksikon.
Familie fra Fitjar. Alle jentene har den såkalte kysa på hodet.
/Bunad- og folkedraktrådet.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Fitjar bygger på draktskikken fra andre halvdel av 1800-tallet. En har tatt utgangspunkt i gamle plagg og satt dem sammen til en bunad. De plaggene en valgte ut til bunad, ble sendt inn til daværende Landsnemnda for bunadspørsmål som gav råd om hva slags stoff og band en skulle bruke. Elementer fra den tradisjonelle draktskikken var i bruk av eldre kvinner helt fram til 1920–1930-tallet, så muntlige kilder så vel som fotografier er med på å fortelle hvordan klesskikken var.

Bunaden som brukes i dag, er resultat av arbeidet som den lokale bunadnemnda i Fitjar gjorde på 1970-tallet. Allerede i 1935 forsøkte noen å ta opp igjen den lokale klesskikken som bunad. Det var blant annet et brudeforkle som dannet utgangspunkt for det arbeidet, og kvinnene vevde sine egne forklær på kurs under andre verdenskrig. Etter ei tid fortsatte en å jobbe videre med bunaden, og i 1976 ble den lokale bunadnemnda opprettet. Medlemmene i nemnda hadde hovedsakelig utspring fra de ulike bondekvinnelaga i området.

En har også lagd bunaden i barnestørrelser, så nær opp til den voksne som mulig.

Draktskikken i Fitjar har store fellestrekk med den på Stord. Den var i bruk fram mot 1900, da kvinnene tok mer motepregede klær i bruk. Tidlig på 1900-tallet kom påvirkningen fra Hardangerbunaden også hit, og mange skaffet seg «nasjonalen». Denne bunaden har også vært i bruk parallelt med den lokale utover 1900-tallet.

Draktdeler

Liv

Det brukes rødt liv til bunaden for ugifte og grønt liv for gifte kvinner. Begge fargene lages i rosemønstret ullstoff og veves på jacquardvev. Det grønne livet kantes med rødbrune og gule sikksakkband og gullfarget metallband innenfor. Det røde livet kantes med rosemønstret band i ulike farger på svart bunn samt sølvfarget metallband innenfor. Livet har en liten halsringing som følger kragebeinet, og rette framstykker, brei rygg og søm i sidene og på skuldrene. Foran har livet tre par sølvringer, som det snøres et sølvkjede gjennom. I tillegg til snøringa lukkes livet med ei til to skjulte hekter nederst.

Bringeduk og belte

Bringeduk og belte lages vanligvis i samme materiale og mønster til bunaden. De kan være perlebrodert, med perler trædd i nett eller brodert med ullgarn. Bringeduken er i tillegg dekorert med fløyelsband, perlerad og metallband langs overkanten. Beltet lukkes med metallspenne foran.

Stakk

Det brukes stakker i både klede og toskafts ullstoff. Fargene er mørk blå eller svart. Stakken er foldelagt til ei linning som er av stakkestoffet eller et vevd bomullsband. Det er glatt fangbredde og ulik bredde på foldene som møtes midt bak. Foldene er nedpresset rundt 20 centimeter ned fra linninga. Lukkinga på stakken sitter foran, og det er sydd inn ei lomme på vranga.

Stakken er dekorert med tre fløyelsband nederst, ett på fem centimeter og to på én centimeter hver. Det nederste sitter åtte til ti centimeter fra nederkanten, og det er én centimeter mellom hvert band. Sidda på stakken er ei håndsbredd fra ankelen, og den er skonert med et ti centimeter bredt bomullsstoff på vranga.

Forkle

Det er to ulike forklær i bruk. Den ene er et hvitt linforkle med mellomverk av dobbelt uttrekkssøm og austmannarenning. Forkleet rynkes til ei linning i overkant, eller det lages med løpegang som en trær bendelband gjennom og rynker det når det er i bruk. Forkleet er fem centimeter kortere enn stakken.

Det andre er et svart forkle med striper i gult, lilla og grønt samt svarte ruter i bunnen. Linninga til det svarte forkleet er fløyelsband eller skråband, og det er foldelagt til linninga. Det brukes både hvitt og svart forkle til livet, men kun svart forkle til trøya.

Skjorte

Bunadskjorta lages i hvitt linlerret, er i primærsnitt og er rynket ved halskrage, skuldre og håndlinninger. Skjorta har broderi i uttrekkssøm eller tettsøm, og i tillegg austmannarenning, attersting og lenkesting.

Hodeplagg

Det brukes to ulike hodeplagg til bunaden. Begge har vært i tradisjonell bruk. Kysa var et plagg jentene fikk til konfirmasjonen og fortsatte å bruke også etter at de giftet seg, til litt mindre fint. På gamle fotografier kjenner vi igjen kysa under tørkleet, både på hornene, hodno, som stikker ut bak, og på den hvite blondekanten som er synlig under tørkleet foran. Til dagens bunad lages kysa av samme stoff som stakken og kantes med hvite blondeband og rosemønstrede band samt gull- eller sølvfargede band. Den knytes under haka med svarte fløyelsband. I tillegg til kysa hadde de gifte kvinnene valkahua.

Valkahua lages av svart eller mørkeblått klede eller annet ullstoff. Den er dekorert med svarte fløyelsband og hvit blonde foran, og i nakken er det rosemønstrete band som knytes rundt lua. Under lua bruker en valk som kan være lagd av ulike materialer, trekt med tekstil. Lua fôres med baskerlin eller ubleiket lerret.

Kysa har et firkantet, nær kvadratisk bakstykke, pullen, og et rektangulært pannestykke. De to delene er sydd glatt til hverandre. Fasongen gjør at spissene på pullen står opp som to horn, og luetypen er kjent over store deler av landet, gjerne under betegnelsen hornlue eller lignende. Kysa fra Fitjar lages i svart klede eller annet ullstoff og kantes med et rosemønstret band foran. Under framkanten sitter en blonde, og lua har knyteband under haka.

Ytterplagg

Det hører trøye til bunaden. De bevarte trøyene i området er av to typer: den eldre laskatrøya og den yngre foldatrøya. Det er den yngste som er i bruk til bunaden. Den lages i samme stoff som stakken, har kanting av rosemønstrete band og lukkes med hekter i livet. Fasongen på bolen følger fasongen på livet, ermene er trange og også kantet med band nederst. Fra livlinja har den ei kappe som er glatt foran og foldelagt bak. Trøya fôres med poplin i bolen og glatt stoff i ermene.

Tilbehør

Til trøya brukes et silketørkle i halsen, utenpå skjortekragen. Det brukes svarte strømper til bunaden. Understakken lages av rødbrunt bomullsstoff i sju skrådde bredder. Nede dekoreres den med to fløyelsband som hver seg er rundt to centimeter bredt.

Metall

Det brukes en halsknapp og ei sølje samt mansjettknapper. Fra gammelt er bare hengene på sølvet forgylt, med sølvfarge på resten. Kjedet og ringene til livet er også i sølv, og det samme er beltespenna. Gifte kvinner bruker stølebelte med sølvstøler. De kan også bruke dalakjede.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg