Kvinnebunad fra Fana

To høgtidskledde gifte kvinner fra Fana. Til venstre med trelaskatrøye og stølebelte, til høgre med silketørkle i halsen og silkedamaskliv. Gifte kvinner bruker de såkalte belteendene på si venstre side, mens ugifte har dem på si høgre side.

Kvinnebunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.
Bunader fra Fana
/Norsk bunadleksikon.
Ektepar fra Fana
/Bunad- og folkedraktrådet.

To gifte kvinner og en kar som er helgekledd. Hun til venstre har rynket stakk, mens hun til høyre har foldelagt stakk uten pynt. Begge har trykte bomullsforklær. Han har strikket fanatrøye og broderte bukseseler slik det var vanlig å gå kledd fram til omkring 1920.

Bunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Jente med vevd sjal som ytterplagg, såkalt storeduk

/Norsk bunadleksikon.

Småjentene har et band i håret, som har utgangspunkt i det såkalte borabandet. Jenta lengst til høgre har løse rogger i håret og et strikket tørkle over skuldrene, såkalt spøtaduk.

Kvinnebunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

To kvinnebunader for ugifte, med silkedamaskliv, som blir regnet som det aller mest eksklusive materialet. Forklærne har heklede kanter. Løse rogger i håret.

Kvinnebunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Det er stor variasjon i mønstre og fargekombinasjoner på bunaden. En anbefaler gjerne å bruke ulike broderimønstre og farger på belte og bringeduk.

Kvinnebunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Fana er et av distriktene i Norge som har bunader i ubrutt tradisjon. Her brukte fortsatt noen de lokale folkedraktene samtidig som de første bunadene kom i bruk. Dette gjør at området har et rikt og omfattende draktmateriale som utgangspunkt for dagens bunader.

De første bunadene som kom i bruk i Fana, var preget av den såkalte Nasjonalen. Men i motsetning til andre steder, der de kopierte draktskikken fra Hardanger, valgte fanajentene å bruke besteklærne fra den lokale folkedraktskikken som bunad. Den eneste forskjellen var at de hadde et sterkere fokus på nasjonale farger enn det folkedraktskikken skulle tilsi.

Bunadene fra Fana fins i dag i mange ulike varianter, og det er store muligheter til å variere med materiale så vel som plaggkombinasjoner, dekor og teknikker. Fanabunaden slik den forhandles av Husfliden i Bergen og andre lignende bedrifter, har gjennomgående mindre variasjon enn de som lages av lokale produsenter i Fana.

Fanabunaden bygger på folkedraktmateriale hovedsakelig fra 1800-tallet, men også noe av 1900-tallet. En bunad i direkte overgang fra folkedrakt har ofte stor variasjonsfrihet. Dette gjelder for denne bunaden blant annet materialbruk, dekorteknikker og dekormønster. I tillegg har bunaden funksjonelt tilbehør til vinter så vel som sommer og ulike graderinger av finklær, fra helgeklær til den fineste brudestas.

Det jobbes kontinuerlig med utvikling og videreføring av bunaden, og flere organisasjoner har vært involvert. Fana Bondekvinnelag var de første som holdt kurs i søm av kvinnebunaden, og etter hvert kom ungdomslaga, og til sist husflidslaget i samarbeid med friundervisninga med. Fana Ungdomslag har i de siste ti åra drevet et aktivt informasjonsarbeid om bunaden, der konfirmanter og andre får tilbud om å lære om bunadtradisjonene og får råd om hvilke valgmuligheter de har når de skaffer seg bunad.

Det er utarbeidet hefter med mønster til og historikk om ulikt tilbehør til Fanabunadene. Slik kan man lett se de rike variasjonene i blant annet skjortebroderier og bringeduker.

Draktdeler

Liv

Livet lages i mange ulike materialer, som ull, bomull eller silke. De fleste er i nyanser av rødt, men det lages også andre fargevarianter. Livene er kantet med band (lokalt kalles de kvardeband) med eller uten rosemønster. Ugifte kvinner kan bruke ensfargete blå band eller gul og grønn krokakvarde, mens gifte kvinner kan bruke grønne i tillegg. Kvarden dekker skulder- og sidesømmer. Kvarden kan være kantet med hvit eller blank lisse eller perler mot livstoffet. Fasongen er lik for gift og ugift, med halsringing i nakken og snipper på framstykket. Livlinja på bunaden sitter høyere enn kroppens livlinje.

Stakk

Det blir brukt tre ulike stakketyper til bunaden. Den ene er rynket og plissert (strilastakk eller felt stakk), den andre er foldelagt (flatlagd stakk), og den tredje er bare rynket i livet (rokkestakk). Den siste hører til helgeklærne. Alle de tre stakkene har brei, glatt fangbredde og kan ha ei fastsydd lomme på innsida. Den foldelagte stakken har ett eller flere svarte band nede på stakken, litt opp fra kanten. Alle stakkene lages i vadmel eller klede, med mørk blå eller svart farge.

Den førstnevnte stakken har farget kant nederst, blå for ugifte og grønn for gifte kvinner. Stakker med brei svart kant nederst er det i Fana bare tradisjon for i forbindelse med sorg. Når noen leverer bunader med slik kant, er det antagelig for å lage et skille mellom Fana og andre områder. Alle typene har skoning av bomullsstoff i ulike farger.

Bringeduk

Det fins et utall ulike varianter av gamle bringeduker. De vanligste på dagens bunader er brodert med ullgarn, med eller uten innslag av perler. Det blir også lagd bringeduker med perler i frisøm på rødt ullstoff. De har en smal bord over et hovedmotiv. Kanten oppe (kvarden) er av silke, ull eller fløyel. Den trenger ikke være av samme farge som kvarden på liv eller trøye. Fôret er gjerne av mønstret bomullsstoff i ulike farger. Mange gamle bringeduker er også i bruk.

Belte

De fleste fanabunadene i dag har broderte belter, med eller uten perler. De eldste mønstrene er ofte ei eller anna form for stjerner eller kors, noen har flammeborder. De symmetriske motivene er yngre. De yngste beltene har naturalistiske blomstermotiver. Fargene har skiftet med tida. En oppfordrer gjerne brukerne i dag til å velge ulike mønstre på belte og bringeduk. De broderte er kantet med leggsøm eller ei tvunnet snor. Beltene med perlebroderi har snor eller kanteband. Beltene lukkes med hekter eller ei spenne. Gifte kvinner kan bruke sølvbelte med forgylte støler.

De eldste beltene er vevde belter, såkalte langabelter. De er ikke rekonstruert ennå, men noen bruker gamle belter som de har arvet.

Til beltet kan det brukes såkalte belteender. Det er to broderte ender, lagd som beltet, men de trenger ikke ha samme mønster som beltet. Disse hekter en fast under beltet. Ugifte kvinner bærer disse på høyre side, gifte på venstre.

Skjorte

Skjorta lages av enten bomull eller lin. Det fins mange ulike broderimønster å velge mellom, i teknikker som uttrekkssøm, tettsøm eller treknutesøm. Den har rynker til linning i halsen og på ermene. Under den stutte trøya brukte en før halvskjorte (bøling). Den har krage, skulderstykke og bringestykke som skjorta, og med samme type broderi. Det er bare et fåtall som bruker slike i dag.

Forkle

Til stor høytid brukes hvitt forkle, frøkkele’, i bomull eller lin, med mellomverk, underkant og sidekanter i flere dekorteknikker. Det mest vanlige er hekling og hedebosøm, men linforklærne kan ha dobbelt uttrekkssøm. Som alternativ brukes mønstrete forklær uten dekorsøm. De ble tradisjonelt brukt både til stor høytid og litt mindre fint, alt etter utseende og kvalitet. De kan ha en blonde eller brettede snipper av forklestoffet nederst. Forklærne er rynket til ei linning øverst og kan også være pyntet med legg.

Hodeplagg

Rogger, sett fra sida. Håret blir delt i to like deler midt bak, og et smalt ullband blir surret tett rundt hver del. De to delene legges som en krans omkring hodet, og det overskytende av bandet med dusker i endene knytes i nakken. Som ytterplagg har hun et strikket sjal, spøtaduk.

Rogger
Av /Norsk bunadleksikon.
Skautet er festet over en valk av papp.
/Norsk bunadleksikon.

Det var et større spekter av hodeplagg i folkedraktskikken enn det som vises i dagens bunader. Jentene fikk skaut til konfirmasjonen, men det skilte seg fra de gifte kvinnene sine skaut. Jenteskautet er ikke tatt opp igjen til bunaden. Det er heller ikke en type blå eller svarte luer som kvinnene brukte om vinteren. Disse er så langt bare dokumentert gjennom tegninger.

Til dagens bunader er det tre ulike hodeplagg: panneband, rogger og skaut. Alle tre har rot i tradisjonell skikk.

Pannebandet brukes helst av småjenter til dagens bunader og har opprinnelse i de såkalte borabanda som var brukt tradisjonelt. Både småjenter og voksne ugifte kvinner bruker rogger. Gifte kvinner bruker skaut. Pannebandet er brodert med ullgarn og litt perler, det festes omkring hodet med knyteband som festes i nakken. Roggebandet (eller hårtråden) er et langt, rødt band som en surrer rundt håret og legger som en krans rundt hodet. En deler håret i to like deler, med midtskill eller bein reik, som det gjerne kalles. Bandet surres først rundt alt håret samlet, og så rundt de to delene hver for seg, og de to pølsene legges om hverandre rundt hodet. Resten av bandet knytes i sløyfe i nakken. De som har kort hår, bruker roggeband som er surret omkring kunstig materiale.

Hodebunaden for gifte kvinner består av pannelin, valk og skaut. Først legger en pannelinet, eller valkalinet, som er ei strimmel av lerret, over panna og knyter i nakken. Så setter en på valken, som oftest er av papp, og den knytes også med band i nakken. Høyden på valken har variert gjennom tida, og ettersom det er siste del av draktskikken som gikk over til bunadbruk, er skautevalken høyere enn de eldre valkene en kjenner til.

Skautet er i bomullslerret og har form som et kvadrat. Det brettes i snipp, og i hjørnene på brettekanten har det band, som knytes over valken. Skautet festes med knytebanda, de faste skautebanda som er pyntet i endene med nupereller, hekling, hvitsøm eller bare frynser. Når en skal være riktig fin, gjør en seg mer fore med å forme rynkene på framsida av skautet, og da kan det være fra 10 til 14 rynker på hver side.

Trøye

Kvinnebunad for ugift, med rogga hår og tolaskatrøye
/Norsk bunadleksikon.
Rød strikketrøye som brukes under livet
/Norsk bunadleksikon.

Det brukes i dag tre ulike utapåtrøyer til bunaden. Den ene er ei såkalt stuttrøye, og den rekker til livet. Trøya kan ha en lask midt bak og kalles derfor einlaskatrøye. Denne trøya er i ubrutt tradisjon.

I tillegg er det rekonstruert to typer trøye. Den ene er ei såkalt trelaskatrøye, og den rekker ned over hoftene. Denne har en lask midt bak og en i hver av sidesømmene. Ei yngre trøye kalles tolaskatrøye og er litt sidere enn den med tre lasker. På denne sitter laskene i sidesømmene bak. Trøyene lages i mørkeblå vadmel eller klede. Tidligere kunne lasketrøyene være røde eller grønne, i tillegg til de blå. Trøyene blir kantet med band med blomstermønster på rød, blå eller svart bunn, eller såkalt krokasilke i gult og grønt eller rødt. Trøyene lukkes i livet og nederst på ermene med hekter.

Under trøya brukes løsmansjetter (handakragar/handarmar). Til stuttrøya kan en bruke halvskjorte (bøling). Det brukes også under strikketrøyene.

I tillegg til disse trøyene brukes altså strikketrøyer, eller trøyer med vevd bol og strikkeermer. Disse var tradisjonelt brukt vinterstid, helst under livet, men av og til utenpå. Bolen har samme skjæring som livet, og både halsringing og ermer er kantet med band.

En har også tatt opp igjen et tradisjonell halsplagg til å ha over bringeduken og delvis skjorta når en er trøyekledd. Dette er til bruk ved gravferd eller lignende anledninger og var i tradisjonelt bruk til inn på 1900-tallet.

Andre ytterplagg

Fingervanter strikket etter tradisjonelt mønster
/Norsk bunadleksikon.

En kan bruke strikket sjal, en spøtaduk, som ytterplagg. Disse er trekantformet og kan ha stripemønster i ulike farger. Sjalet legges rundt nakken, snippene krysses over bringa foran, og så legges endene rundt livet. Sjalet har snorer i de to endene. Snorene blir knyttet med sløyfe foran, litt til sida for midten, ovenfor midjen, og slik at duskene henger ned utenpå forkleet. Gifte har knuten på venstre side, ugifte på høyre side.

Et annet plagg er den såkalte knyteduken, som er et kvadratisk plagg med frynser på alle sidene. Dette brettes i snipp, legges over ryggen, krysses foran og knytes under snippen bak.

Den tredje varianten av sjal er en såkalt storeduk. Det er et litt større plagg enn knyteduken, eller det kan også være rektangulært. Det ligner et pledd og brettes til et rektangel og legges over ryggen og skuldrene. Foran festes det med ei nål, eller en holder det sammen med hendene.

En del bruker også en nyskapt kep som ytterplagg.

Understakk

Til bunaden hører strikkede strømper med broderte band, underbukser og understakk i bomull. Tradisjonelt var slike mamelukker i hvitt bomullssoff.

Kvinnebunad fra Fana
Av /Norsk bunadleksikon.

Understakken lages i ulike stoff og farger. Den er enten sydd av rette eller skrå bredder og har som regel kappe nederst. Kappa er gjerne dekorert med band.

Strømper og strømpeband

Strømper og band til bunaden
/Norsk bunadleksikon.

Strikkestrømper i svart, blått eller rødt ullgarn blir brukt til bunaden. Noen bruker også svarte kjøpestrømper. Røde strømper lages i ulike fargenyanser, men en regner med at de høgrøde bare har vært til jenter. Mønsteret blir kalt krunespøt på grunn av den trekantede figuren på begge sider av leggen. Strømpebanda er brodert med ullgarn og lukkes med krok og hempe.

Halstørkle

Noen bruker tørkle i halsen (halsklut), gjerne av silke, men også noen gamle mønstrete bomullstørklær er i bruk. Silketørklærne fins i to utgaver: kvadratiske som brettes, og strimmelformede.

Metall

Det brukes enkelt knapp i halskragen, mansjettknapper i skjorteermene og ei eller to søljer i bringa. Noe av sølvet har fargede steiner, og det er bare gifte kvinner som kan ha grønne og blåfiolette steiner. Alle kan ha røde steiner. Sølvet er som regel forgylt, men det fins også en blanding av sølvfarget og forgylt, og bare sølvfarget.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg