Kvinnebunad fra Etne

Kvinnebunad fra Etne
/Norsk bunadleksikon.
Pike fra Etne. Her kjenner vi igjen både selene og hodeplagget som brukes til bunaden.
/Universitetsbiblioteket i Bergen.
Kone fra Etne. Hun har liv med trøye under, og annerledes lue enn den som er til bunaden.
/Universitetsbiblioteket i Bergen.
Selene til stakken går utenpå livet og krysses i ryggen.
/Norsk bunadleksikon.
Lua til bunaden har utgangspunkt i tradisjonelle luer fra Etne.
/Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Kvinnebunaden fra Etne bygger på draktplagg fra midten av 1800-tallet og utover.

De første forslagene til en egen kvinnebunad fra Etne ble gjort omkring 1918. Da hadde den lokale folkedraktskikken vært ute av bruk ei tid, og kvinnene hadde tatt i bruk hardangerbunaden. Så tok husmorlaget og bondekvinnelaget opp igjen arbeidet på 1950-tallet. I samarbeid med Gunvor Ingstad Trætteberg, som hadde vært på feltarbeid i området, kom de fram til et utvalg gamle plagg som dannet utgangspunkt for bunaden.

Det er selene utenpå livet som er det mest spesielle med bunaden i forhold til bunadene i naboområdet. Det er godt dokumentert at kvinnene i Etne brukte seler utenpå livet, men det ser ut som om bunaden framstår langt mer ensartet enn det bevarte kildematerialet skulle tilsi – her som mange andre steder.

De bevarte draktplaggene som har dannet utgangspunkt for bunaden, er fra midt på 1800-tallet og utover. Gunvor Ingstad Trætteberg var sterkt inne i arbeidet, og hun uttalte om bunaden: «Den passer godt inn i naturtilhøva, er stilig, rolig og sikker i linjene, og fargene går godt sammen.» Denne måten å vurdere bunader på var mye brukt midt på 1900-tallet, også av Landsnemnda for bunadspørsmål. En regnet med at de som kjente draktskikken i et område godt, var i stand til både å gjenskape den tidligere skikken og å tilføre den nye elementer som passet inn.

Draktdeler

Liv

Bunaden har liv i svart eller grønt klede. Det har vid halsringing og snøres med maljer og kjede foran. Livet blir kantet med håndvevde band med rosemønster. Disse kunne være i lin, ull eller silke, men blir nå for det meste lagd i bomull. Bunnfargen er svart og rosemønsteret er i grønt, og mørk rosa eller rødt. Tidligere ble også lilla brukt. Innenfor bandet er det sølvfargede kroklisser.

Stakk

Stakken lages i svart klede. Den er foldet øverst, men foldene er ikke presset ned og rekker dermed 20 centimeter nedover. De blir holdt på plass over hoftene med et løst band som er festet på vranga i hver fold. Nederst er stakken dekorert med tre svarte fløyelsband, med én centimeters mellomrom mellom hvert. Det midterste bandet er breiere enn de to andre. Det nederste er fem centimeter fra stakkekanten. Stakken er sydd fast til livet og rekker ned til anklene.

Seler og belte

Selene er brodert i korssting på lin, aidastoff eller stramei og er kantet med fløyel. De fins i et utall mønstre og fargesammensetninger, men åttebladsroser og valkross går igjen på de aller fleste. Tidligere ble selene også brodert i plattsøm. De krysses bak på ryggen og er festet til livet under stakken og oppå skuldrene.

Beltet er et svart fløyelsband med metallspenne formet som to blad. De første bunadene som ble lagd, var uten belte, så kom fløyelsbeltet til etter hvert. I nyere tid er også et stølebelte tatt i bruk av gifte kvinner.

Skjorte

Bunadskjorta lages i hvitt lin, med tett rynking til halskragen og håndlinningene. Den er brodert med tettsøm på halskrage, håndlinninger og løs bringelist. Tidligere var bryststykket dekorert med enkel uttrekkssøm.

Forkle

Det er lagd et mørkt forkle til bunaden, i håndvevd svart ullstoff med grønne samt rosa eller røde striper som danner rutemønster nederst. Tidligere ble det også brukt lilla farge i stripene.

Lomme

Det er lagd ei løslomme til bunaden, i samme stoff som livet, med broderielement fra selene. Den er kantet som livet og festes i beltet.

Hodeplagg

Til bunaden brukes ei kyse i svart ullstoff, dekorert med rosemønstrete band og en sølvfarget knipling innenfor. Luetypen er kjent fra bevart drakt- og fotomateriale i området. Den ble brukt alene eller med et tørkle av tynt tyll, såkalt tyllaplagg knyttet utenpå. Det skal også ha vært tradisjon for en annen luetype samt skautebruk i Etne, men dette er ikke tatt opp igjen til bunaden.

Ytterplagg

Til dagens bunad blir det for det meste brukt en kep. Den er halvlang og lagd i samme svarte ullstoff som i livet og stakken. Den er fôret med grønn ullflanell. Det grønne rundt hele kepen er synlig som en tittekant. Kepen er glatt i halsen og halslinninga. Den lukkes med ei sølvspenne som er litt mindre enn beltespenna. Som alternativ brukes ei tinnspenne.

Understakk og strømper

Understakken blir lagd av rødt eller rosa bomullsstoff, avhengig av farge på roseband og forkle. Den er glatt øverst og har brei rynkekappe nede. Den er kantet med en smal, svart bomullsblonde. Det brukes svarte strømper til bunaden.

Metall

Det brukes halsknapp og mansjettknapper av sølv i skjorta, og i tillegg ei sølje i bringa. Livet snøres med sølvkjede trædd i fire par sølvmaljer. Lomma lukkes med en sølvknapp og beltet med ei sølvspenne. Oksidert sølv er mest brukt. Alt sølvet har utgangspunkt i bevart sølv fra Etne. Gifte kvinner kan også bruke stølebelte med sølvstøler til bunaden.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg