Kvinnebunaden fra Etne bygger på draktplagg fra midten av 1800-tallet og utover.
Faktaboks
De første forslagene til en egen kvinnebunad fra Etne ble gjort omkring 1918. Da hadde den lokale folkedraktskikken vært ute av bruk ei tid, og kvinnene hadde tatt i bruk hardangerbunaden. Så tok husmorlaget og bondekvinnelaget opp igjen arbeidet på 1950-tallet. I samarbeid med Gunvor Ingstad Trætteberg, som hadde vært på feltarbeid i området, kom de fram til et utvalg gamle plagg som dannet utgangspunkt for bunaden.
Det er selene utenpå livet som er det mest spesielle med bunaden i forhold til bunadene i naboområdet. Det er godt dokumentert at kvinnene i Etne brukte seler utenpå livet, men det ser ut som om bunaden framstår langt mer ensartet enn det bevarte kildematerialet skulle tilsi – her som mange andre steder.
De bevarte draktplaggene som har dannet utgangspunkt for bunaden, er fra midt på 1800-tallet og utover. Gunvor Ingstad Trætteberg var sterkt inne i arbeidet, og hun uttalte om bunaden: «Den passer godt inn i naturtilhøva, er stilig, rolig og sikker i linjene, og fargene går godt sammen.» Denne måten å vurdere bunader på var mye brukt midt på 1900-tallet, også av Landsnemnda for bunadspørsmål. En regnet med at de som kjente draktskikken i et område godt, var i stand til både å gjenskape den tidligere skikken og å tilføre den nye elementer som passet inn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.