Askerbunad (kvinne)

Til festbunaden hører et liv i vinrød eller blågrønn damask, med mønster som ble utarbeidet ved Den kvinnelige industriskole i Oslo i 1960. Fasongen på livet er et skjøteliv med oppsplittede skjøter. Bak er skjøtene forlenget fra ryggstykkene, mens resten er sydd på. Skjøtene bak er så vidt sydd sammen, slik at de står ut og danner to struttende buer.

Til vinterbunaden brukes et liv med samme snitt som til festbunaden, men i rødt eller grønt halvullstoff, med mønster utarbeidet ved Husfliden i Oslo. Begge livene lukkes med to små og et par større utenpåliggende hekter foran.

Stakken er felles for festbunaden og vinterbunaden og er i et blåsvart verkensstoff med smale gule og grønne striper. Stoffet er kopiert etter en stoffprøve i et arkiv fra prestegarden i Asker. Etter opplysningene som følger prøvesamlinga, er stoffene vevd «af salige Provstinde Neumann og hennes jomfruer» og skriver seg fra rundt 1807.

Bunadstakken er foldelagt til ei linning og har et rynket parti midt bak. Denne stakkefasongen kom ikke i bruk før omkring 1850, men har likevel dannet utgangspunkt for mange bunadstakker omkring i landet. Stakken skoneres med rødt stoff som blir synlig som en smal kant nederst.

Det brukes samme skjorte til både festbunaden og vinterbunaden – ei linskjorte med broderi. Langs halssplitten foran, på halskragen og håndlinningene er det brodert en sikksakkbord av vestmannarenning, og krage og linninger er kantet med agger.

Til festbunaden brukes et forkle i svart silke, i ulike silkekvaliteter og mønstringer etter hva som fins i handelen. Til vinterbunaden brukes et håndvevd forkle i halvull. Det har rød bunn til grønt liv og grønn bunn til rødt liv, og det er vevd med horisontale striper i motsatt farge. Stripemønsteret har utgangspunkt i et gammelt mønster fra Akershus.

Forkleet er foldelagt til ei linning og festes med hekter til stakken.

Ei dåpslue er utgangspunktet for lua. Fasongen er kopiert, og så har en forstørret den til voksenstørrelse. Originalen stammer fra prost Gislesen i Bærum og er i privat eie. Den er fra slutten av 1700-tallet og er satt sammen av sektorformede stykker som møtes midt på hodet. Slike luer var helst gutteluer.

Til bunaden lages lua i ulike silkestoff med innvevd blomstermønster. Den er i dag å få med blå, svart, rød, blå eller grønn bunnfarge. Langs kanten har den en sølvfarget metallknipling. Lua knytes under haka med svarte silkeband.

Som alternativ brukes et grindvevd band. Det har utgangspunkt i et band fra Akershus som nå er i arkivet til Den norske Husflidsforening i Oslo.

Til festbunaden brukes et valgfritt tørkle, gjerne et silketørkle. Om en skal ta utgangspunkt i tida som livets fasong stammer fra, og da stakkestoffet ble vevd, passer det best med et tørkle uten frynser. De lange frynsene er et fenomen fra etter 1850. Asker Husflidslag kaller tørkleet for kastetørkle.

Til vinterbunaden brukes et tørkle i håndvevd natursilke. Det har svart bunn og striper i rødt, grønt og gult.

Som ytterplagg brukes en kep. Den er i svart eller blå maskinvevd ulldamask, med fôr av rødt, håndvevd, flosset ullstoff. Kepen har nedbrettet krage, lages både lang og kort og lukkes foran med sølvhekte.

Til begge bunadsvariantene brukes en understakk i bomull. Den har kappe nederst og er utstyrt med lommer. Det brukes hvite eller svarte strømper.

Mønsteret fra noen bevarte knapper fra garden Yggeset i Heggedal danner utgangspunkt for knapper og spenner til bunaden. Motivet blir ofte kalt molteblomst og er kjent fra mange steder i landet. Det er Asker Gull og Sølv som har lagd, og som fremdeles lager, sølvet. De produserer også ei halssprette og ei bringesølje til bunaden. Begge har løs torn og har utgangspunkt i eldre sølvsmykker som er bevart i området.

I tillegg har Lene Claudi produsert ei sølje med utgangspunkt i et oldsakfunn fra Solli under Billingstad i Asker.