Kvinnebunad fra Asker

Ettersom det har kommet flere typer silkestoff i handelen, har Asker Husflidslag åpnet for større variasjon i materialbruken.

Lue til Kvinnebunad fra Asker
Av /Norsk bunadleksikon.
Til festbunaden brukes et forkle i svart silke
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Kvinnebunad fra Asker er en bunad fra Asker i Akershus. Arbeidet med bunaden har pågått siden 1938 og både husflidslag og bondekvinnelag har vært involvert. Bunaden ble presentert i 1962, og den er utarbeidet i tråd med de retningslinjene daværende Landsnemnda for bunadsspørsmål arbeidet etter. Det betyr at bunaden bygger på kilder om eldre draktskikk fra området, men at den ikke er nøyaktig rekonstruert etter plagg fra samme tidsperiode.

Ettersom Asker ligger så nær hovedstaden, var det naturlig at nye moteimpulser alltid kom raskt dit. Bøndene i omlandet til byene var dessuten ofte opptatt av å følge moten så godt de kunne. Dermed har det aldri blitt etablert noen lokal folkedraktskikk i disse områdene, og de gamle klesplaggene som er bevart, er nokså motepreget.

Like fullt har en ønsket å skape bunader med lokal forankring, og ettersom de gamle kildene viser at en del av de tekstile materialene ble produsert lokalt og brukt sammen med importerte varer, har bunaden absolutt sin lokale rot. Stakkestoffet har utgangspunkt i bevarte stoffprøver vevd på Asker Prestegård på slutten av 1700-tallet, og det dannet utgangspunkt for tidsperioden en forsøkte å la bunaden representere.

Etter råd fra Landsnemnda for bunadsspørsmål, og med hjelp fra Den norske Husflidsforening i Oslo og Den kvinnelige Industriskole i Oslo, ble bunaden utarbeidet med skjøteliv fra overgangen 1700 til 1800 – og en stakk med et noe yngre snitt. De andre plaggene er komponert for å passe sammen med disse draktdelene. Da materialet ble lagt fram for landsnemnda første gang, ble det presentert som en felles bunad fra Asker og Bærum. Året etter valgte kvinnene i den felles bunadnemnda å skille lag, og lage hver sin bunad i de to kommunene.

Husfliden i Oslo og Den norske Husflidsforening var involvert i svært mange bunadprosjekter på 1950- og 60-tallet. De tegnet av mønster av gamle plagg, og lærte opp folk i de gamle sømteknikkene som de sjøl hadde tilegnet seg fra 1950. Landsnemnda henviste også mange lokale bunadnemnder til Husfliden Oslo for praktisk bistand.

Det er altså fasongen på livet og stoffet i stakken som danner utgangspunktet for å si at denne bunaden bygger på louis-seize-stilen fra slutten av 1700-tallet.

Bunaden lages i dag i tre ulike varianter: festbunad, vinterbunad og sommerbunad. Til festbunaden og vinterbunaden er alle stoffene, med unntak av det svarte silkeforkleet, håndvevd i Norge. Sommerbunaden er godt kjent fra riksdekkende medier, ettersom de kvinnelige medlemmene av kongefamilien hver 17. mai i mange år hilste folket på Skaugum iført sommerbunad fra Asker. I dag har både kronprinsessen og arveprinsessen Askers festbunad.

Draktdeler

Liv

Vinterbunad fra Asker, med band i håret og ull i både liv, stakk og forkle
Av /Norsk bunadleksikon.

Til festbunaden hører et liv i vinrød eller blågrønn damask, med mønster som ble utarbeidet ved Den kvinnelige industriskole i Oslo i 1960. Fasongen på livet er et skjøteliv med oppsplittede skjøter. Bak er skjøtene forlenget fra ryggstykkene, mens resten er sydd på. Skjøtene bak er så vidt sydd sammen, slik at de står ut og danner to struttende buer.

Til vinterbunaden brukes et liv med samme snitt som til festbunaden, men i rødt eller grønt halvullstoff, med mønster utarbeidet ved Husfliden i Oslo. Begge livene lukkes med to små og et par større utenpåliggende hekter foran.

Stakk

Sommerbunad fra Asker. Mannsbunaden kan ha både lange og stutte bukser.
Av /Norsk bunadleksikon.

Stakken er felles for festbunaden og vinterbunaden, og er i et blåsvart verkensstoff med smale gule og grønne striper. Stoffet er kopiert etter en stoffprøve i et arkiv fra prestegarden i Asker. Etter opplysningene som følger prøvesamlinga, er stoffene vevd «af salige Provstinde Neumann og hennes jomfruer», og skriver seg fra ca. 1807.

Bunadstakken er foldelagt til ei linning, og har et rynket parti midt bak. Denne stakkefasongen kom ikke i bruk før omkring 1850, men har likevel dannet utgangspunkt for mange bunadstakker omkring i landet. Stakken skoneres med rødt stoff som blir synlig som en smal kant nederst.

Skjorte

Det brukes samme skjorte til både festbunaden og vinterbunaden – ei linskjorte med broderi. Langs halssplitten foran, på halskragen og håndlinningene er det brodert en sikksakkbord av vestmannarenning, og krage og linninger er kantet med agger.

Forkle

Til festbunaden brukes et forkle i svart silke, i ulike silkekvaliteter og mønstringer etter hva som fins i handelen. Til vinterbunaden brukes et håndvevd forkle i halvull. Det har rød bunn til grønt liv og grønn bunn til rødt liv, og det er vevd med horisontale striper i motsatt farge. Stripemønsteret har utgangspunkt i et gammelt mønster fra Akershus.

Forkleet er foldelagt til ei linning og festes med hekter til stakken.

Hodeplagg

Ei dåpslue er utgangspunktet for lua. Fasongen er kopiert, og så har en forstørret den til voksenstørrelse. Originalen stammer fra prost Gislesen i Bærum og er i privat eie. Den er fra slutten av 1700-tallet, og er satt sammen av sektorformede stykker som møtes midt på hodet. Slike luer var helst gutteluer.

Til bunaden lages lua i ulike silkestoff med innvevd blomstermønster. Den er i dag å få med blå, svart, rød, blå eller grønn bunnfarge. Langs kanten har den en sølvfarget metallknipling. Lua knytes under haka med svarte silkeband.

Som alternativ brukes et grindvevd band. Det har utgangspunkt i et band fra Akershus som nå er i arkivet til Den norske Husflidsforening i Oslo.

Tørkle

Til festbunaden brukes et valgfritt tørkle, gjerne et silketørkle. Om en skal ta utgangspunkt i tida som livets fasong stammer fra, og da stakkestoffet ble vevd, passer det best med et tørkle uten frynser. De lange frynsene er et fenomen fra etter 1850. Asker Husflidslag kaller tørkleet for kastetørkle.

Til vinterbunaden brukes et tørkle i håndvevd natursilke. Det har svart bunn og striper i rødt, grønt og gult.

Ytterplagg

Asker Husflidslag oppfordrer de som skal ha seg bunad, til å lage deler av bunaden sjøl. Her er garnet håndspunnet, farget og vevd av bunadbrukeren.

Kep til bunaden, i svart ulldamask med rødt fôr
Av /Norsk bunadleksikon.

Som ytterplagg brukes en kep. Den er i svart eller blå maskinvevd ulldamask, med fôr av rødt, håndvevd, flosset ullstoff. Kepen har nedbrettet krage, lages både lang og kort, og lukkes foran med sølvhekte.

Understakk og strømper

Til begge bunadsvariantene brukes en understakk i bomull. Den har kappe nederst, og er utstyrt med lommer. Det brukes hvite eller svarte strømper.

Metall

Mønsteret fra noen bevarte knapper fra garden Yggeset i Heggedal danner utgangspunkt for knapper og spenner til bunaden. Motivet blir ofte kalt molteblomst og er kjent fra mange steder i landet. Det er Asker Gull og Sølv som har lagd, og som fremdeles lager, sølvet. De produserer også ei halssprette og ei bringesølje til bunaden. Begge har løs torn, og har utgangspunkt i eldre sølvsmykker som er bevart i området.

I tillegg har Lene Claudi produsert ei sølje med utgangspunkt i et oldsakfunn fra Solli under Billingstad i Asker.

Sommerbunad

Sommerbunaden i livkjolefasong er i maskinvevd bomull. Den har rødt eller grønt liv og lyseblå stakk med smale striper i rødt, gult og hvitt. Stakken har linning og samme rynkefelt som stakken til fest- og vinterbunad. Til denne bunaden brukes en enklere skjorte i bomull, et hvitt forkle med striper i rødt, blått eller grønt og et strikket snippsjal i ull som ytterplagg. Sommerbunaden ble ferdig utarbeidet i 1967.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg