Skjælingsbunad fra Numedal er rekonstruert etter den yngste folkedraktperioden i Øvre Numedal. Her ser vi til høgre åpent liv med bringeduk inni.
Skjælestakken er en bunad fra Øvre Numedal bygger på draktskikken slik den var i Øvre Numedal i andre halvdel av 1800-tallet. Den bygger på et bredt kildemateriale, og modellbunaden som ble vurdert av Landsnemnda for bunadsspørsmål i 1959, regnes for å holde så høy kvalitet at den fyller kravene til en rekonstruksjon etter dagens prinsipper.
Navnet kommer av skjælingene, den avstivede bølgekanten i ryggen på livet og trøya.
I ryggen har skjælingene blitt stivere enn i de eldre periodene, og livene er enda kortere. Skjælingene på liv og trøye ligger over hverandre i symmetriske buer.
Det såkalte omslagslivet med skjælinger kom i bruk midt på 1800-tallet. Etter påvirkning fra empirestilen krøp livlinja oppover, slik at livene ble kortere og kortere. Livene holdt seg korte så lenge draktskikken var levende, og dagens bunadliv har også høy livlinje.
Livet lages i svart, mørkeblått eller mellomblått klede. Det er dobbeltspent med 5–6 par sølvknapper. Langs nederkanten har livet et silkeband som også fortsetter rundt bak, og ligger oppå skjælingene. Halsringing og framkanter har brune eller svarte fløyelsband. Livet er fôret med bomullsstoff eller baskerlin.
I ryggen følger skjælingene på trøya nøyaktig langs overkanten av skjælingene på livet. Framstykkene har imidlertid beholdt den eldre skjerdinga med vid ringing som bare møtes på ett punkt nesten nederst på trøya. Der hektes trøya sammen med skjulte hekter. I åpningen på trøya plasseres en bringeduk.
Trøya er i svart klede, er kantet med fløyel og pyntet med fløyelsband eller fløyels- og silkeband. Den har nokså ettersittende ermer som også er kantet med de samme banda som framstykkene. Ved ermesplitten er det to sølvknapper.
Bunadstakken lages i svart ullstoff. Den er tett rynket med tre rynketråder bak, og har tre folder på hver side av et glatt midtparti foran. Skjult i splitten foran er det ei lomme. Langs nederkanten har den en brei fløyelskant på 10–18 centimeter, og over denne kanten er det ett eller to silkeband med rosemønster. Stakken holdes oppe av grindvevde seler.
Bringeduken har gjerne perlenett på rødt underlag. Øverst har den en metallblonde, fløyel eller et mønstret silkeband. Det fins mange varianter å velge mellom.
Det brukes bomullsskjorte til bunaden. Det er bevart mange skjortelinninger med broderi, i forskjellige teknikker og materialer. Det er i bruk både korssting, smøyg, rosesøm og hvitsøm. Disse sømteknikkene hører antagelig til den eldre draktskikken, men det er også bevart og kopiert tidsriktige skjortebroderier i plattsøm.
Gamle forklær er gjerne i blandingsmaterialer av ull/bomull eller silke/bomull. De er mønstrete på ulikt vis: noen blomstrete, noen stripete og noen rutete. Til bunaden i dag er ikke variasjonsmulighetene like store, og to–tre varianter er hyppigst i bruk. Det er damaskvevde halvullforklær i to ulike fargekombinasjoner, og svarte i silke/bomull med lilla eller lilla og grønne striper i rutemønster.
Forklærne foldelegges til ei smal linning. Til linninga er det festet et grindvevd band som krysses i ryggen og knytes foran, slik at endene på banda henger ned utenpå forkleet.
Rynkelua avløste den eldre bottluva, og var i bruk av enkelte helt til midten av 1900-tallet. Den ble lagd i ulike silkestoff, og har glatt pannestykke og rundet pull som rynkes tett til pannestykket. Pullen står opp fra hodebunnen, og rynkes i nakken. Lua er fôret og gjerne kantet med silkeband. Under haka har den to sett knyteband: ett smalt til å feste lua med, og ett breiere silkeband som også knytes under haka til pynt. Rundt lua brukes et sammenbrettet silketørkle som legges rundt pullen og knytes i sløyfe foran.
Det er kopiert en gammel understakk i bomull. Den har stripemønster nederst samt en strikket eller heklet kant. Fasongen er som for utenpåstakken. Tidligere ble det gjerne brukt flere understakker, men til dagens bunader brukes ofte bare én.
I tillegg til silketørkleet som knytes rundt lua, brukes også et tørkle rundt halsen. Det brettes i snipp og rulles sammen fra snippen. Det er ulike måter å knyte tørkleet på, etter hvor stort det er. De store tørklærne kan gå to ganger rundt halsen, mens de mindre knytes med dobbelt knute enten midt foran eller på ei av sidene.
Det er også bevart votter med broderi og flossekant i sterke farger. Slike kan gjerne brukes til bunaden vinterstid.
Det brukes svarte strømper.
Det brukes en serkering eller ei sølje og mansjettknapper i sølv til skjorta. Knappene på livet og trøya er også i sølv, og det kan også brukes trøyespenner i sølv, som sitter på hver side av åpningen foran. Alt sølvet er kopiert etter gamle forbilder fra distriktet.
Skjælestakken bygger på et bredt kildemateriale, og modellbunaden som ble vurdert av Landsnemnda for bunadsspørsmål i 1959, regnes for å holde så høy kvalitet at den fyller kravene til en rekonstruksjon etter dagens prinsipper.
En antar at draktskikken før 1800 var nokså lik i Øvre og Nedre Numedal, men at distriktene etter århundreskiftet utviklet seg forskjellig. Mens en i Nedre Numedal beholdt den eldre luetypen og ikke hadde skjælinger på liv og trøye, ble dette vanlig i Øvre Numedal. Skjælingene er den avstivede bølgekanten i ryggen på livet og trøya. En ser at luene er felles med naboområdet Tinn i Telemark. En regner med at draktskikken oppløste seg i Øvre Numedal fra 1900 og utover, men stakken, lua og forkleet ble brukt av enkelte helt fram til midten av 1900-tallet. Disse plaggene ble da brukt sammen med ei skjorte eller trøye av farget stoff.
Bunaden slik den brukes i dag, bygger på et kildemateriale fra slutten av 1800-tallet. Da hadde band og stoff med de mange lilla- og blånyansene kommet i bruk, og dette er forsøkt videreført i bunaden. En bandtype som ofte ble brukt, var flerfargede fløyelsband med rosemønster. Slike band er det ikke lenger noen som produserer, og en har derfor gått over til silkeband med tilsvarende farger og mønstre.
Mange av dagens bunadbrukere er opptatt av at fargene på en bunad skal passe sammen, de skal matche hverandre. Dette fører til at bunadene blir mer stereotype enn det gamle draktmaterialet tilsier. Dette er også tilfellet med denne bunaden, der en ser et flertall av like bunader med burgunderlilla farge på alt fra lue til band til forkle til halstørkle.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.