Kvinnebunaden fra Øvre Hallingdal er i ubrutt tradisjon fra bunad til folkedrakt. Øvre Hallingdal er et av de områdene i landet der folkedraktskikken holdt seg lengst, og der det skjedde en direkte overgang fra folkedrakt til bunad. Derfor er det stor variasjonsrikdom i kildematerialet som bunaden bygger på. Festbunaden slik den er i bruk i dag, er likevel mye mindre variert enn det gamle draktmaterialet skulle tilsi.
Faktaboks
Dette skyldes nok blant annet at Hulda Garborg omskapte kirkeklærne fra Gol i Hallingdal til en landsdekkende bunad. Denne ble kalt «Hulda Garborg-bunaden» og påvirket også draktskikken i Øvre Hallingdal, slik at en blant annet gikk over fra å bruke ulike hodeplagg – som hette for gifte kvinner og jentepannelin for ugifte – til å bruke brodert lue uansett sivil status.
I tillegg til festbunaden, som bygger på kirkeklærne, er det også i bruk ei rekke ulike stakker fra Øvre Hallingdal, som i tradisjonell bruk hadde ulik status. Variasjonsrikdommen er bedre opprettholdt i disse stakkene enn i festbunaden. Variasjonen ligger i materialbruk i stakken og livet, i bruk av hvite eller kulørte skjorter samt ulike hodeplagg. En del opprettholder nyansene mellom rutet, grønn, svart stakk og festbunad. Andre velger å bruke de tradisjonelt mindre fine stakkene også som festbunad. Festbunaden har i dag oftest ullgarnbroderi på liv, forkleband og stakkekant, mens det tidligere kunne være mange ulike materialer og teknikker i bruk. Også når det gjelder broderimønster og fargevalg, er variasjonen mye mindre på bunaden enn det kildematerialet gir rom for. I Øvre Hallingdal bruker de i dag begrepet bunad om festbunaden og stakk om de andre variantene. Tradisjonelt har de lokale betegnelsene variert.
I de seinere åra har Øvre Hallingdal fått enda et tilskudd til kvinnebunadene, en rekonstruksjon etter eldre forbilder. Denne festbunaden representerer draktskikken slik den var tidlig på 1800-tallet.
Øvre Hallingdal er et av de områdene som er best dokumentert med hensyn til draktskikk, særlig for kvinner. Først og fremst skyldes dette Aagot Noss’ livslange forskningsarbeid. Et av hennes hovedverk er boka Nærbilete av ein draktskikk, frå dåsaklede til bunad. Teksten her er hovedsakelig basert på Aagot Noss’ framstilling av draktskikken. En annen kilde er Gro Randen, som har avlagt hovedoppgave ved Statens Kunst- og Håndverksskole med draktskikken i Øvre Hallingdal som emne.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.